Seier i Alliansloppet

Etter en stund med et høyre kne i ulage, som stoppet all skøyte- og løpetrening, tok jeg sjansen på å teste ut hva brusken tålte.
Jeg meldte meg på til Alliansloppet i Trollhättan – 28km rulleskøyteløp.
Ikke lenge etterpå var Erik Vea også påmeldt, og vi var to ”gubber” på tur.

Kl. 0730 lørdag den 28.08, kjørte vi fra Oslo, kl. 1930 om kvelden var vi tilbake. Kjekt med dagstur og rulleskøyteløp – det liker vi :-)
Været var vekslende mellom sol og regn, kraftig sådant i byger som kom og gikk. Asfalten tørket opp delvis mellom bygene, men det var som sagt utrygt. Hva slags hjul skulle vi velge?
Vea’n hadde kjøp nye rulleskøyter av meg, CadoMotus 110mm, toppmodellen. Jeg hadde anbefalt regnværsdekk i tillegg. Noe skeptisk gikk han med på å kjøpe. Etter Alliansloppet er det ikke lenger noe tema. Vi valgte regnværsdekk og det var innertier!

Løpet har start og målgang i idylliske omgivelser ved slusene i Trollhättan sentrum, og løypa vi gikk var temmelig tøff. Ca. 230 høydemeter ble forsert, og da regnet kom.... Da fikk vi bruk for god skøyteteknikk.

På tross av usikkerhet på om kneet ville tåle belastningen, ”slækk” trening den siste perioden, og ”halvråtten” kropp, var jeg relativt optimistisk likevel. Det var fin stemning og svenskene kan dette med å arrangere.

Løpet startet med en lang, bratt bakke, jeg tipper den var ca 1km lang og stigningen ca 40 høydemeter. Klokka viste litt over 3 minutter på toppen. Fire svensker dro på helt i fra bunnen og satte standarden. Jeg gikk hardt, men kontrollert. Ikke særlig smart å bli stiv i første bakken. Etterhvert kom Vea’n prustende forbi og dro fra med en 5-6 meter før vi var på toppen. Svenskene lå da 15-20 meter foran oss.
Men vi rulla raskere, og gled innpå dem raskt i et par små nedoverbakker. Det ble gått fort i lett terreng. Fem mann, tre svensker og to nordmenn. Den siste svensken sprakk i første bakken – stakkars mann! Svenskene dro litt, men ville fort ha hjelp. Vea la seg foran med meg på hjul, vi gikk jevnt i vårt tempo. Svenskene hang på. Så tok undertegnede over føringen og fortsatte i jevnt drag. Så kom regnet! Det bøtta ned, og vi kom inn i noen seige motbakker, hvor det var mange partier med reparert asfalt. Disse partiene var sinnsykt glatte, og det var visst asfalten forøvrig også. Jesg dro i sikksakk mellom glatta, og Vea kom opp på siden og sa: ”Vi har fått ei luke, skal vi prøve?” Og det gjorde vi. Da vi passerte 8km merket, så vi ikke lenger noe til svenskene. Da roet vi litt ned og gikk kontrollert mot vending. Jeg kjempet mot ryggvondt. Vea virket sterk på sine nye 110mm skøyter. Ved runding kom vi alene, men vi så at avstanden ikke var allverden til gruppa bak. Her måtte det jobbes! Jeg merket at beina begynte å bli matte, men tvang meg til å gå på grensa. Jeg gruet meg til den siste, lange motbakken, nesten 3 km med 50m stigning. Det er ikke så ille på sykkel, men med rulleskøyter uten staver er det seigt. Vi kom ut på noen lange sletter. Der merket jeg motvinden. Jeg tenkte på de som kom bak, Erik nevnte noe om de bak, og jeg svarte at de måtte gå raskere enn oss i motvinden. Så tenkte jeg at det måtte trås til litt likevel, og satte opp tempoet. Da vi kom til langbakken, med ca 8-9 km igjen til mål, var det klart at det ville bli en kamp mellom to nordmenn om seieren. Oppover bakken merket jeg at Vea ikke hadde mye sprut igjen. Jeg kjente at jeg gikk lett i ryggen på ham, og tenkte at jeg kunne rykke. Likevel var jeg usikker på om han forsøkte å lokke meg i fella og svi krutt. Så jeg valgte å bli der jeg var. Jeg er normalt kjappere i en spurt.

På toppen overtok jeg føringa og vi satte utfor bakkene ned mot Trollhättan sentrum. Det gikk unna i stor fart og i en rundkjøring gikk det nesten galt. Mannskapene hadde ikke fått ryddet unna biltrafikken, og der kom vi uten bremser. Det gikk heldigvis bra, men vi måtte runde en varebil på utsiden og unngikk såvidt bakre støtfangeren til en personbil, som heldigvis skjønte tegninga og aksellerete fra oss ut av ”rondellen”. Vi tok det roligere inn mot neste kryss....
  De siste kilometerne gikk på glatte sykkelstier. Her hadde undertegnede litt tidligere skyv enn Vea, og det var nok her løpet i realiteten ble avgjort. Mens jeg brukte lite krefter her, måtte Erik svi det siste ekstra. Så da vi kom på oppløpet, hvor det også var glatt, greide jeg å aksellerere litt før ham, og kunne cruise in til seier på 57,02. Svenskene kom inn omtrent 2,5 min bak oss. Det vanket både blomsterseremoni og gavepremie.
Nesten 30 km/t i snitt på glatte forhold og med mye stigning, tror jeg er ganske bra. Og kneet? Det velger jeg å friskmelde nå ;-D