SLC Blues

Jeg gledet meg veldig til dette oppholdet i Park City og Salt lake.
Starten var også upåklagelig. Fikk trent bra, slappet a, nøt massasje og varme bad.
Flott natur, god mat.....
Så var det løp, og dagen før dro jeg til med en vanlig "Sandefjordsøkt". Ikke spesielt mye, og bare et par drag, blant annet en 400m "flying" som gikk unna på ny pers 28,89.
Så slo ryggen seg vrang igjen, denne gangen på venstre side, motsatt av forrige gang, men like jævlig. Men, jeg hadde jo meldt meg på løp lørdag, og egentlig så kjente jeg ikke så mye på morgenene, så 500m gikk greit, på tross av at skøytene hadde fått seg to solide hakk av et eller annet drit på isen. Tida 41, 42, var derfor ganske grei. Det suste godt når jeg gikk.
Fkk ikke slipt før 3000m men Grødum lånte meg et gradbryne, så jeg fikk slipt ned den værste graden, sådet suste litt mindre.
Allerede i første svingen kjente jeg det dra til i hofte/ryggpartiet. Jeg vet ikke hvor mye det hindret meg, men egentlig så var det vel andre smerter som eterhvert tok overhånd. 4,21,31 er ei grei tid.
Likevel utvikliklet skaden seg såpass at jeg måtte ligge på soffan dagen etter.
På mandagen dro Erik Vea og jeg ned til SLC for å trene. Jeg kjente meg ganske god, og trente greit. Men på den siste 800m med fart dro det til igjen. Og siden har jeg ikke vært i stand til å gå på is. Noen sporadiske sykkeløkter har det blitt, men skaden er veldig labil, og det nærmer seg VM. Jeg er nå meget oppgitt over dette skademarerittet, og selv om jeg har bestemt meg for å fullføre VM, om det går, så vil jeg ta en lengre tenkepause etter sesongen før jeg bestemmer meg for om dett, var dett, eller ikke.... Dette her er nemlig ikke noe stas.