Det blåser! Godt det er mange av oss som skal ut i været. Heldigvis er det tørt, for i går regnet det i tillegg til vinden.
Men nå skinner sola, og det er 15 grader, og det er ”drei minuten zum start”. Jeg står ved siden av en gjeng med dansker. De synes det er litt eksotisk med en ”fjellape” i feltet. Sjeldent syn. For når det gjelder skøyter på sommerstid, så er danskene storebror! I tillegg er det en stor gjeng med nederlendere her. Maratonløpere både på is og asfalt. Garvede gærninger, senesterke og magre som utsultede ulver. Også en mengde tyskere. I Tyskland er inline folkeidrett. Dette blir ikke enkelt for en enslig norsk debutant å håndtere. Men, vi får se….
Startskuddet gjaller. Ca. førti femtiåringer kaster seg ivrig ut i motvinden og skøyter i vei i svak motbakke. Her gjelder det å posisjonere seg uten å bruke mye krefter. Jeg virrer rundt og forsøker å finne en stor og beskyttende rygg. Men ryggene kommer og går. Tilslutt velger jeg å aksellerer på utsiden av feltet og presse meg inn nesten helt i front. Det kosten, men jeg vil ikke risikere å bli kjørt av lasset allerede nå. Det blir gjort et magert forsøk på å kjøre sykkelrulle. Jeg er femtemann til å ta føring, men så vil ingen ta ansvar lenger og feltet spres ut i bredden, tilsynelatende uten mål og mening. Så eksploderer det, og tre mann setter av gårde mot den første skikkelige motbakken. Det blir luke, som må tettes. Det er tungt opp den 300m lange bakken til motorveien. Og de gir seg ikke! Det rykkes og gås i en helvetes fart i 3 km. langs motorveien, og jeg som egentlig burde ha retta ryggen, må krumme meg sammen og gi det jeg har for å holde følge. Pulsen viser 5 slag over melkesyregrensa. Dette går ikke veldig lenge! Så er det kanskje håp likevel: Feltet roer seg neg. Folk retter seg opp, det går i gå-tempo noen hundre meter i det vi forlater motorveien. Men så oppdager noen av de som ikke har tatt føringer ennå, at det ar fått vinden i ryggen, og at det er svak nedoverbakke! Da bærer det av gårde igjen, i enda større tempo enn før. Jeg skjønner at her er det bare en ting som gjelder: å overleve! Pulsen er høy og det går faretruende fort over elendig asfalt før de to høyresvingene i Schuby. Her skifter asfalten brått fra elendig til helt ekstremt glatt. Da setter teten enda større fart, og jeg greier nesten ikke å flytte beina fort nok. Jeg er sliten, men får lurt i meg litt drikke, og enda har vi ikke gått ei mil engang…. Det går i litt svakt kupert terreng videre på litt vekslende asfalt, omtrent som hjemme. Og akkurat som hjemme er det også når vi møter neste bakke. En kneik på et par hundre meter som er bratt nok for kraftløse bein. Jeg satser på utforbakke i bakkant, og holder posisjonen min opp. Feltet begynner å sprekke opp, to mann har gått i brudd. Det får de ikke lov til, og feltet setter fart etter bakken. Og den utforbakken jeg lengta etter, finnes ikke. Jeg er rimelig kjørt ved runding etter 11,45 km. Det som redder meg nå, er motvinden. Det er tydelig at det er flere som merker at dette er tungt. Så det blir med ett labert tempo i feltet, og jeg finner en god rygg som jeg passer på å ikke slippe, uansett. Jeg får rettet ryggen og rista litt løs i beina. Pulsen roer seg et par hakk. Så skal vi opp motorveibakken for andre gang. Teten rykker i bunnen. Jeg velger å ikke bli med på kjøret, og legger henda på ryggen, mens jeg passer på å gå med jevn, rask og kraftfull rytme opp bakken. Jeg mister noen meter til feltet, men tar dem igjen etter en km på motorveien. Nå føles kroppen plutselig mye bedre! Jeg starter å planlegge åssen jeg skal knuse dem i spurten. I denne farta her, skal jeg kunne være med helt inn. Jeg unner meg litt drikke og har funnet en finsk rygg som passer meg utmerket. Den bratte kneika er fortsatt tøff, men jeg kommer meg brukbart opp, og slipper å tette luker altfor mange ganger på andrerunden. Jeg tenker at denne runden må jeg nesten ha gått raskest av alle. Jeg tenker videre at nå blir det sikkert ganske rolig på tredjerunden også, før dem vil rykke til skikkelig på fjerde.
Men jeg tar feil. Det gås nemlig til i motvinden etter rundeing. Farta blir såpass høy, at det ikke nytter å lure seg til å rette verken rygg eller bein, som stadig blir surere ettersom vi nærmer oss motorveibakken. Her gås det fort oppover, og jeg bruker det jeg har for å holde følge. Det går litt bedre igjen bortover motorveien, men nederlenderen jeg nå har ryggen til, greier ikke å holde feltet. Jeg må ut og forbi, og jobber med det siste jeg har av krefter for å komme opp til feltet igjen. Greier det så vidt før Schuby, men teten er nådeløs og rykker på den fine asfalten og setter i tillegg opp farta i den bratteste motbakken. Jeg greier å holde kontakt fortsatt, men nå begynner ryggen virkelig å verke og det er ikke noe mer saft i lår- og setemuskulatur. Jeg opplever helvetes forgård i mtvinden etter runding, og i motorveibakken er det slutt. Det er ikke noe mer å hente her, og jeg må bare rette ryggen og resignert betrakte feltet som glir fra, først langsomt, så blir de lengre og lengre borte etter hvert som vi beveger oss bortover fire km motorvei. Det er en jævlig kjip følelse, men det er ikke mer å hente, så da så… Bak meg er det ingen å se, heller ikke foran. Jeg retter ryggen ofte, og siger så vidt fra en jogger. Jeg kommer meg bare så vidt det er opp brattbakken den siste gangen, og det er mye lenger til rundingsmerket enn jeg kan huske. Derfra er det en drøy km til mål. Jeg kikker på klokka: 1.16 og noe viser den. Flott! Tenker jeg. Under 1.20 i maratondebuten. Det er bra! Jeg får nye krefter, vinden i ryggen og svak utforbakke inn til mål. Der smaker det godt med både drikke og frukt og en slutttid som viser 1.18.05.51. Og det går ca. to minutter til jeg har bestemt meg for at dette ikke blir min siste inline maraton. Dette var tøft, men morsomt!
