Italienske helter

Jeg er en relativt ivrig sykkeltilskuer. Etter at Eurosport og TV2 startet med overføringer fra de store etappeløpene, har jeg forsøkt å få med meg så mye som praktisk mulig av disse sendingene.

Det er utrolig fascinerende å se syklistene yte utrolige prestasjoner hver dag i tre uker. Det er nesten skremmende enkelte ganger. Når man vet hvor mye det koster å sykle et ritt på 130-180 km uten de monsterbakkene som ”Grand Tour” utøverne må bakse med, da har man i alle fall en viss mulighet til å forestille seg hvilke prestasjoner, selv nr. 100 i slike ritt gjør.
At denne idretten har vært et lett offer for doping er derfor ikke spesielt vanskelig å forstå ut fra et fysisk perspektiv.
At vinnerne, spesielt de som klatrer fra alle de andre på de mest spektakulære fjelletappene, i tillegg blir folkehelter i land som Italia, Spania og Frankrike, minsker ikke akkurat lysten for svake sjeler til å ty til juks. Og når det også er slik at unnskyldningen ”alle gjør bdet”, er en allmenn dogme i miljøet – ja da er det lett å forstå hvorfor sykkelsporten havnet i det uføret de var/er i.

I italia har sykkelutøvere som i løpet av karrieren viser utenomjordiske prestasjoner, en tendens til å havne både på sokkel og som legender. Uansett om de er levende eller døde.
Fauso Coppi, en utøver som innrømmet å ha brukt amfetamin, og som sikkert ikke stoppet der. Han er en av Italias nasjonalhelter. Man har satt juksemakeren på sokkel og gjort ham til en slags ”sykkelgud”. Kvalmt.
Marco Pantani, hylles som en fantastisk idrettsutøver med klatring som spisskompetanse. Han var vel i realiteten det vi populært kaller et ”dophue”, som via sitt dopingmisbruk også ble avhengig av narkotiske stoffer. Dette er altså en idrettshelt i Italia!
Jeg kan nevne flere av disse Italienske heltene, som, på tross av at de kun er en gjeng umoralske, dopede juksemakere, fremstår som nasjonalhelter i dette landet. I Italia virker det som det bare en ting som gjelder: Gjør noe spektakulært, vinn, du blir helt uansett om du blir tatt i juks i ettertid. Moralen er at det lønner seg å ta sjansen på å jukse. Vil du ha heltestatus, så kjør på! Klart at mange unge utøvere drømmer en slik posisjon! At de tar sjansen på å jukse seg frem til bedre prestasjoner er vel derfor ikke så merkelig.
I går så jeg en spektakulær etappe i ”giroen”. Det var en Italiener som vant, og pretasjonen virket utenomjordisk. Men jeg greier liksom ikke helt å glede meg over prestasjonen til en tidligere dømt italiensk doper ,som nærmest uanstrengt drar fra mange av de beste rytterne i verden på sin ferd opp til toppen av Zoncolan. Slike umenneskelige prestasjoner har vi sett flere av før, og ofte har de vært akkurat det vi har tenkt: For godt til å være sant!
Mitt håp er nå at Ivan Basso, på tross av sin fortid som doper, har benyttet lovlige metoder denne gangen til å oppnå sitt prestasjonsnivå. Jeg håper også at Ikke Italienerne, tross sin hang til å opphøye juksemakere til nasjonalhelter, og i ren desperasjon for å oppnå etappeseire i deres elskede ”giro”, gjør det som står i deres makt for å avsløre dopede idrettsutøvere, uansett hvilken nasjonalitet de tilhører. Dessverre er jeg er skeptisk. Det er denne lukta……

Bomskudd og blunding

Maren Hauglis beslutning om å stå utenfor landslaget utdypes idag med mangel på tillit til deler av støtteapparatet. Grunnen er at hun ved flere anledninger har signalisert til disse ”personene” om forhold hun har funnet ubehagelige og uakseptable. Responsen på hennes varslingerb ble neglisjert, og enden på visa vet alle.

Er dette sant, noe jeg overhodet ikke betviler, kan det jo tenkes at de personene det gjelder ikke har varslet ledelsen i skøyteforbundet om disse forholdene, men feid det hele under teppet. I såfall er dette et så grovt, at om man ikke selv velger å avslutte sin funksjon, bør få klar beskjed om at man ikke passer tl å være med å lede norsk skøytesport.

Når skøytepresidenten føler seg truffet av Marens uttalelser, er dette et direkte bomskudd. Hun bør nå heller ta signalene som kommer og gjøre det motsatte av det hun gjorde forrige gang flere personer i miljøet forsøkte å si i fra. Den gangen valgte man å forlenge Muellers kontrakt, i stedet for å ta ansvar og fåinne ut av roten til ondet og rydde opp. Enden på visa ble at mange ønbsket å fjerne hele styret på tinget i 2009. Nå mener jeg å se entilsvarende måte å møte kritikken på, nemlig med å ta ting personlig. Dette er slett ledelse. Jeg savner motet fra i vinter, hvor man viste et lederskap norsk idrett verdig.

At Jarle Aambø mener at det nå er ryddet opp i norsk skøytesport, viser med tydelighet at han ikke kjenner til særlig mye av årsakene til all uro. At han har tillit til de sentrale personene i støtteapparatet/ledelsen rundt forbundsgruppe/landslag, betyr at han enten ikke vil, eller har fått nok info om hvordan tingenes tilstand har vært. Kanskje han også er blitt manipulert med feilinformasjon? At han ikke har fått informasjon om årsaker til misnøyen er iallefall feil. Jeg vet at han har både mottatt og svart på slike henvendelser.
  Det som er skuffende i denne saken er Aambøs mangel på evne til å se årsaksmønstre og ta den kritikk som både fremsettes og dokumenters på alvor.

Det er videre ganske greit å få konstatert at det nå endelig er en løper som står frem og forteller om et miljø i forbundsgruppen under Muellers / Haugens ledelse som ikke er akseptabelt. Dette har undertegnede ved flere anledninger påpekt opp i leserinnlegg på diverse forum, og hver gang har disse innleggene blitt sablet ned som tøv og løse påstander av blant annet foreldre til sentrale løpere på laget, samt av ledere i flere skøyteklubber/kretser. Bare for å si det slik: Skøytemiljøet er så lite og gjennomsiktig at hvis man ikke får med seg det som skjer her, så lukker man enten øynene eller så er man ikke interessert. Jedg tror det er mange skøyteledere som blunder i Norge. Så mange at jeg frykter for sportens fremtid.

Bra Maren!

At man trodde man var ferdig med ”Mueller bråket” i hurtigløpsleiren, var naivt å tro. Og årsaken til det er enkel: Peter Mueller var kun et symptom på en sportslig ledelse som ikke fungerer, og som igjen er et speilbilde av et vanstyre som har fått gå altfor langt.

Jeg er, i likhet med Ove Eriksen, forundret over at ikke Øystein Haugen har blitt bedt om å finne seg nye oppgaver for lenge siden. Han har vært leder for en toppidrettskultur som har tillatt bajaseri og spillopperi som ikke hører hjemme i norsk idrett. At han tilfeldigvis ikke var tilstede i Berlin da bobla endelig sprakk, er kun en av de endeløse bortforklaringer, og ansvarsfraskrivelser Haugen alltid har gjort, og fortsetter å komme til å gjøre så lenge han sitter som leder for norsk hurtigløp. Jeg spår nat så lenge han blir sittende i sin stilling, kan man skifte ut landslagstrenere i hopetall uten at det blir ro i rekkene. Det er nemlig her roten til ondet sitter: Mangel på evne til å ta ansvar og bygge opp tillit gjennom god ledelse. Det er ikke alle gitt å ha slike egenskaper, og jeg kan dessverre registrere flere mangler hos Øystein Haugen, spesielt i forbindelse med styring av enkeltpersoner (Mueller) og håndtering av uttak (Hemmer, Stordal, Borgersen, Solli, A.T. Haugen, for å nevne noen få eksempler).
Det som videre forunder meg og som jeg mener man kan stille kritiske spørsmål til, er hvordan man ansetter folk i sentrale posisjoner i NSF. Det virker som det viktigste kriterium for å bli ansatt er at man enten har et godt forhold til en eller flere i styret i NSF eller på forbundskontoret, eller har vært landslagsutøver. Som om dette i seg selv er kriterier gode nok til å bekle de viktigste posisjonene i NSF? Hvorfor er ikke disse stillingene blitt utlyst i det åpne stillingsmarkedet? Hva er det som gjør at man har slik klokkertro på å samle ”gamle kjente” på denne måten, og hvilke resultater har dette til nå gitt? Jeg må si jeg er svært skeptisk til en slik praksis, og at jeg ikke har spesielt tro på at dette er optimalt for en organisasjon som ønsker å utvikle seg. Dette er ikke ment som noe angrep på de personene som er blitt tilbudt stillinger og som bekler disse, men heller en påpekning av en ukultur som lett kan medføre uheldige slagsider og sementering av en kultur som trenger fornyelse.
Når dette er sagt, så må det også nevnes at en ledelse er helt avhengig av at de medarbeiderne man har til enhver tid gir korrekte og objektive opplysninger om det som foregår i deres respektive ansvarsområder. Uten en slik åpenhet er det umulig å utføre en god ledergjerning. Ut fra det jeg har observert de siste årene, må jeg si at jeg tviler på om denne åpenheten har vært tilstede. Hadde den det, ville nok ikke Peter Mueller fått fornyet sin kontrakt for et år siden, for da ville de forholdene som gjør at Maren Haugli har mistet tillit til NSF sin sportslige ledelse aldri eksistert.
Det er på tide å utøve litt ledele!

Moderne skøytetrening

Jeg overhørte en merkelig samtale fra noen av våre beste utøvere her om dagen.
Etter en vellykket kortbanetrening på Jordal var folket i fyr og flamme, og konklusjonen var at ”tenk om vi kunne gjort dette her i stedet for rulleskøyter”. Jeg lyttet litt og forsto raskt at det utøverne mente var at rulleskøytetrening er kjedelig og at kortbane er mye bedre og om man kunne, ville man erstatte rulleskøyter med kortbane.
Min umiddelbare reaksjon er mildest talt lettere sjokkert. Er denne holdningen utbredt blant is-hurtigløperne i dette landet? Da forstår jeg hvorfor mange stagnerer i ung alder! Man burde vel heller tilstrebe å bruke både kortbane og rulleskøyter så mye som mulig i treningsarbeidet på sommerstid? Men hvorfor gjør man ikke det? Hvcorfor er rulleskøyter tilsynelatende ”kjedelig” trening? For min del er rulleskøyteøktene det som likner mest på is-hurtigløp, og jeg gleder meg skikkelig til disse øktene. Jeg kunne selvsagt gjerne hatt mulighet til å gå kortbane i tillegg et par tre ganger i uka, men så lenge dette ikke er mulig, må jeg lete etter andre muligheter for funksjonell trening – rulleskøyter.
Nå kan jo bruk av rulleskøyter også legges innendørs til håndballbaner med parkett eller ishockeybaner med betong, og for de som ikke har forsøkt dette: Dette er kortbane på rulleskøyter i stedet for is. Og ikke minst: Denne form for kortbanetrening på rulleskøyter burde være mye mer tilgjengelig enn å vente på istid i ishockeyhallene.
Hvis noen mener at man ødelegger/lager striper på parketten, kan det henvises til Farrishallen, Framhallen og Jotunhallen i Vestfold, hvor man i flere år har hatt rulleskøyteløpere i aksjon. Det finnes ikke spor av denne type aktivitet, mens det er mye klistersøl fra håndball som synes. Det er bare å sette i gang! Men, når det gjelder å ta i bruk disse mulighetene så er jeg ikke spesielt optimistisk. Det synes som både trenerstand og utøvere av is-hurtigløp i dette landet er livredde for å videreutvikle sine treningsmetoder. Det er synd, fordi jeg er rimelig sikker på at den oppskriften med miks av lavarbeid, sklibrett og sykkel som man brukte mye på 90-tallet sikkert kan ta utøvere fram til et rimelig bra nivå, men skal man bli best internasjonalt, så holder ikke dette. Vi må videre, og veien går via bruk av rulleskøyter både på vei, på korte og lange rundbaner og ikke minst på håndballbaner innendørs. Så kan kortbane på is etter hvert komme inn som et nytt element når man har tilgang på kontinuitet på denne treningsformen. Når dette er sagt, ligger det vel også i kortene at jeg ikke har spesielt mye tro på at det vil ha særlig effekt å konsentrere trening på kortbane på is til et par ganger i løpet av sommeren. Da ville jeg heller ha brukt mye mer rulleskøyter, blant annet innendørs gjennom hele forberedelsesperioden. Hvorfor tror man forresten at kortbane er mer effektivt for å bli en god skøyteløper enn rulleskøyter? Er ikke Chad Hedrick, Shane Dobbin og Alexis Contin bevis på at rulleskøyter også er en effektiv metode å bli en god is-skøyteløper på?
Så, kjære, norske trener: Prøv for en gangs skyld å samle empiriske data om den treningen dere og andre gjennomfører, analyser disse dataene og planlegg endringer som dere har kontroll på effekten av ut fra de resultater dere får av analysene. Og bruk tid. Å bli best på trening tar minst like lang tid som det tar å bli best av å trene. Det finnes ingen enkel vei, men en raskere vei: Rulleskøyter.

Nesa rettes mot Calgary

Da er man så smått igang med forberedelser til en ny skøytesesong. Vel, smått og smått - det har blitt bra med trening hittil. Jeg tok ikke noen pause i år, har bare kjørt på videre. Man kan vel si det slik, når den første rulleskøyteøkta ble unnagjort 22.mars mellom snøfonnene på "stripa". Siden den gang er det blitt en god del mil med hjul under beina, og i tillegg noen økter med kortbaneskøyter.
Planen min nå fremover er å delta på noen inlinekonkurranser. Jeg starter ganske sikkert i Norgescupen på Geithus 15.mai, og deretter reiser jeg til Koblenz for å gå Mittelrhein marathon sammen med Sandefjordgjengen til Ivar Sletsjøe - vi starter som et lag i "Pro-klassen", så her er det bare å gi jernet :-)
Videre satser jeg på å gå noen flere maratonløp utover sommeren, hvis Mittelrhein gir mersmak.

Det blir mye rulleskøyter på meg også i år. Men jeg kommer til å legge inn noe mer løping og sykling enn i fjor, rett og slett fordi muskulaturen trenger litt avlasting innimellom. I fjor ble det litt i overkant i perioder, og det har jeg lært av. Opplegget hittil virker å passe bra, og jeg gjennomfører nesten like mange mil pr. uke som i fjor. Første test vil jeg kjøre kommende helg. Da satser jeg på å gå en lengde på "stripa" for full pinne og ta tida. Jeg har tall fra i fjor, så det er bare å tråkke gassen i bånn! Forøvrig frister det med en Heerenveen tur utpå sommeren, samt noen Sverigeturer til både is og asfalt. Vi får se. Mulighetene er mange - det er penger og kropp det kommer an på!