Så er straks OL-sirkuset i gang i Vancouver, og i den forbindelse er media og idrettsinteresserte folk i full gang med spekulasjoner om medaljer, prestasjoner, vær og føreforhold. Men, stopp litt, er det ikke egentlig på tide å ta en nærmere kikk på disse lekene, og hvordan de fremstår? Hva er egentlig innholdet i og verdien av disse ”lekene”?
Jeg vokste opp på seksti – og syttitallet. Det var på mange måter en tid for fremgang og optimisme, og ikke minst hvor den sosialdemokratiske vinden feide over landet og tilsynelatende ga alle ”like muligheter”. Dette at man kunne bli en nasjonalhelt via gode idrettsprestasjoner var ikke noe nytt, men at man nå kunne komme fra alle lag av folket var nytt. Dette preget også idrettsbevegelsens utvikling, og ikke minst knyttet det våre besteidrettsutøvere tett til ”folk flest”. I dette bildet var OL kanskje det aller gjeveste å vinne. Spesielt var det vintergrenene som sto våre hjerter nærmest, og for meg var skøyteløp helt unikt, helt fra jeg som 6 åring begynte å følge med i 1964. Jeg tror det som gjorde kombinasjonen skøyteløp og OL så unikt, var at man ikke hadde enkeltdistansemesterskap på den tiden. Kun hvert fjerde år kunne de fleste av spesialistene på 500, 1500 eller langdistansene gjøre seg noe håp om å bli legendariske. Fallhøyden var stor, dramatikken likeså. Dessuten dukket det alltid opp løpere fra små nasjoner som presterte over evne, den ene dagen de hadde mulighet. Det var uforutsigbart, det var ikke over før siste par var i mål.
Publikum stilte opp i hopetall. Jeg ser for meg bilder fra OL i 1952, hvor tusener på tusener av nordmenn ble stuet sammen i Holmenkollen og på Bislett for å heie frem landsmenn. Det var denne muligheten til å oppleve dramatikk i sin egen bakgård som fenget. Likeledes senere, når NRK sendte fra leker andre steder i verden. Vi kunne oppleve storhet hjemme i stua. Det kan vi fortsatt, men det er noe som mangler, liksom. Noe jeg ikke helt greier å sette èn finger på. Jeg tror det er selve grunnideen som er forvitret bort, det fundamentet OL var tuftet på er gradvisvis blitt erstattet av juks, grådighet, pampevelde og elitespissing. Det har gått inflasjon i øvelser og medaljer. Og det er ikke mulig å få kjøpt billetter til mange av arrangementene – de er gitt bort til rause sponsorer som bruker lekene som arena for nettverksbygging, smøring av forretningspartnere og nøkkelansatte. De få billettene som kan skaffes er så dyre, at de fleste som ikke har nær slekt og venner i aksjon, betakker seg.
IOC, som den tidligere Franco-disippel Juan Antonio Samaranch gradvis endret fra å være et litt gammelmodig arrangør-broderskap til å bli et forretningsministerium med kvelertak på all verdens idrett, har ”renset bordet” og bestemmer nå alle regler og dikterer alt som skjer i nesten alle idrettsgrener i verden. De grener som er inne i den olympiske ”varmen” er totalt prisgitt pampeveldet. Disse grenene styrer i realiteten ikke lengre sine egne idretter. Det er det IOC som gjør. Og de bruke økonomiske virkemidler. Det er enkelt å se, for rekken av grener som sikler blod for å bli ”olympiske” er lang. Og grunnen er ikke at de Olympiske Leker ar så veldig attraktive, idrettslig sett, men fordi det snart er den eneste veien man kan gå for å få en liten bit av de økonomiske moidler næringslivet stiller til rådighet for idretten. De smulene man må greie seg med utenfor IOCs verden gir lite grobunn for utvikling. Så det frister, selvsagt gjør det det.
For min del har OL, helt siden 1976 gradvis blitt mindre og mindre interessant. Jeg fulgte selvsagt litt med under OL på Lillehammer i 94, og gledet meg like mye over Kjell Storelids innsats som Johan Koss sin, men det er blitt færre og færre minutter foran TV’n. Det hele er blitt en ”hype” med tynnere og tynnere innhold, på tross av skarpere TV-bilder , flere timer og enklere tilgang. I år går også mye av godbitene på sen kveldstid/natt, og jeg kommer definitivt ikke til å være av dem som ofrer morgendagen for å se en håndfull utplukkede idrettsutøvere gjøre akkurat det samme som de gjør hver eneste år. Og medaljer skal jeg i alle fall ikke telle, man vet jo slett ikke om de er fortjent på ærlig vis.
Opp gjennom skøytekarrieren har jag hatt noen forbilder. Noen er falmet, men gode minner, andre døde brått hen etter at man opplevde idolene i fri utfoldelse utenfor TV-ruta.
