SLC Blues

Jeg gledet meg veldig til dette oppholdet i Park City og Salt lake.
Starten var også upåklagelig. Fikk trent bra, slappet a, nøt massasje og varme bad.
Flott natur, god mat.....
Så var det løp, og dagen før dro jeg til med en vanlig "Sandefjordsøkt". Ikke spesielt mye, og bare et par drag, blant annet en 400m "flying" som gikk unna på ny pers 28,89.
Så slo ryggen seg vrang igjen, denne gangen på venstre side, motsatt av forrige gang, men like jævlig. Men, jeg hadde jo meldt meg på løp lørdag, og egentlig så kjente jeg ikke så mye på morgenene, så 500m gikk greit, på tross av at skøytene hadde fått seg to solide hakk av et eller annet drit på isen. Tida 41, 42, var derfor ganske grei. Det suste godt når jeg gikk.
Fkk ikke slipt før 3000m men Grødum lånte meg et gradbryne, så jeg fikk slipt ned den værste graden, sådet suste litt mindre.
Allerede i første svingen kjente jeg det dra til i hofte/ryggpartiet. Jeg vet ikke hvor mye det hindret meg, men egentlig så var det vel andre smerter som eterhvert tok overhånd. 4,21,31 er ei grei tid.
Likevel utvikliklet skaden seg såpass at jeg måtte ligge på soffan dagen etter.
På mandagen dro Erik Vea og jeg ned til SLC for å trene. Jeg kjente meg ganske god, og trente greit. Men på den siste 800m med fart dro det til igjen. Og siden har jeg ikke vært i stand til å gå på is. Noen sporadiske sykkeløkter har det blitt, men skaden er veldig labil, og det nærmer seg VM. Jeg er nå meget oppgitt over dette skademarerittet, og selv om jeg har bestemt meg for å fullføre VM, om det går, så vil jeg ta en lengre tenkepause etter sesongen før jeg bestemmer meg for om dett, var dett, eller ikke.... Dette her er nemlig ikke noe stas.

En rar sesong

Da er jeg endelig i gang med den ultimate skøyteferien.
En måned med bare digg på glatt is i Salt Lake City og Calgary står for døren.
Det skal bli helmaks etter et år fylt av trøbbel:

Mai: En lastebilsjåfør «eier» plutselig hele gangveien på Rolf Olsens vei, og når man er konge så driter man selvsagt i høyrereglen også. Jeg måtte kaste meg ned i omtrent 40 km/t for å unngå en enda større katastrofe. Det ble noen skikkelige sår og flere netter med lite søvn ut av det der.

Likevel, jeg sto på og fikk trent litt, jeg skulle jo gå Mittelrhein Marathon på inline 28. mai....

Og, 28. mai, etter å ha startet opp med å være med eliten ut på de første 6 km. Smalt det igjen. Dnne gangen et massevelt, som jeg ikke hadde store sjansen til å unngå. Både tysker'n og asfalten jeg traff i 48 km/t var steinharde. Så det ble sykehus i stedet for glory. Brist i ribbein og fullstendg forslått mage og albue ble resultatet, og nye dager med smerte og gru.

Juni: Men man gir seg vel ikke? Jeg hadde meldt meg på til EM inline for veteraner i Damp i nord-Tyskland 18. juni. Jeg kunne jo ikke svikte mine ambisjoner, hadde ei kjærring å reise og fikk etterhvert gått et par økter på rulleskøytene. Det bar avgårde til Tyskland. Og der gikk det hele greit, uten skader.

Jeg var i gang igjen.

Juli: Ferietid! Ikke akkurat slaraffenliv jeg trengte, men likevel ble det solkysten og badeferie. Hadde vel en ganske grei ambisjon om å gå litt på rulleskøytene, men det kunne jeg bare glemme. Det ble en veldig nedtur. Ikke mulig med rullings der nede i ferietiden, nei.
Gode råd var dyre. Det endte med løping på stranda og asfalt og noen spinningtimer med et meget spesielt innhold = max innsats i 45 min – stå og trå på tunge gear...... Det hele endte iallefall med et høyre kne som ikke ville mer, og som fortsatt knekker og knaker og vanskelig lar seg bøye i ytterstilling. Såpass plagsomt var det at jeg ikke fikk mer enn 3 økter på sommerisen.

August: En liten opptur kom etter noen uker uten skøytetrening: Erik Vea og jeg bestemte oss plutselig for å gå Alliansloppet på inline i Trollhættan. Og vi vant dobbeltseier med god margin.

Jeg øynet en god høst..... og det fortsatte bra

September: Endelig en måned hvor jeg fikk trent som planlagt. Det ble mye rulleskøyter og mange timer, Berlin Marathon 25. september.

Det fungerte bra. I tildels øsende regnvær gikk jeg inn til 4. plass i klassen M50, og slo dermet omtrent 620 andre i klassen. Totalt ble jeg nr. 51 i Fitnessklassen og nr. 225 totalt. Av drøye 7500 deltakere er det ganske greit.

Jeg mente jeg var på gang nå, og holdt «steamen» oppe inn mot issesongen.

Oktober: I slutten av måneden var det klart for norgescup i Stavanger. Pga ismangel på østlandet, gikk jeg glipp av NC-1 og NC-2. Men fikk da tre isøkter før debuten.

42,49-1,23,98-7,47,3x var en helt ok åpning.

November: Jeg bestemte meg for å reise til Erfurt for å gå mastersløp der i midten av november. Samtidig begynte jeg å snuse litt på VM i sprint og allround.

Jeg har de siste årene utelukkende tenkt allround, men nå bestemte jeg meg for å satse mot sprintmesterskapet. Tross alt burde vinnersjansene mine her være større enn i allround, så jeg bestemte meg for å forsere sprinttreningen. Det burde jeg ikke ha gjort.

Etter ei økt med en god del starter og maxdrag på 50 m/fast start, kjente jeg i etterkant smerter i høyre del av korsrygg/sete. Smerten ble værre og værre, og etter ei treningsøkt 6. november, måtte jeg ha hjelp til å få av meg skøytene.

Og sånn gikk dagene. Jeg håpet at ting ville ordne seg raskt, og startet opptrening etter ei uke. Det ble med tre økter – da var jeg like dårlig, Etter et par uker til, forsøkte jeg det samme en gang til, med samme resultat. Det endte med at jeg måtte ta helt fri - over en måned uten trening, men med mye julemat og kos. Vekta gikk opp og formen ned.

26. desember hadde jeg min førsdte treningsøkt – 20min gange på tredemølle. Deretter økte jeg forsiktig, og var på is igjen 5. januar. Det ble korte økter til å begynne med, deretter noen flere runder, men ikke mer enn 6 i slengen. Siste uka før Sprint-VM prøvde jeg et par 250m drag og noen starter. Det fungerte uten større problemer. Jeg var klar.

Sprint VM 2011
Jeg må være helt ærlig å si at, selv om jeg drømte om en pallplass, så var ikke troen større enn at jeg bestilte returbillett søndag kveld. Jeg satset ikke akkurat på bankett og sjampis, for å si det sånn.
Målet var imidlertid klart: Gå fire løp uten å bli skadet igjen. Komme igang, slik at den planlagte turen til Salt Lake City og Calgary i Februar kunne gjennomføres med skadefri kropp.
Forøvrig reiste jeg nedover fredag formiddag, og rakk såvidt noen runder på isen i Sportforum.
De "seriøse" reiste onsdag eller torsdag.
Isøkta kjentes ganske grei, så jeg var litt optimist på kvelden – begynte å glede meg, og var for en gangs skyld ikke «nælløs» :-) og det på tross av at Eidsmo'n med et forventningsfullt glis konstaterte at vi skulle gå i par på 500 og at han «hadde ryggen», dvs første ytre.

Jeg kjente bare at jeg var glad for at jeg fikk første indre, og tenkte ikke mer på det før jeg sto på streken og «Billy The Kid» dro av salva omtrent før vi var i posisjon. Men vi hadde studert'n så vi visste hva som kom og starten var perfekt på skuddet.

Det var et jevnt løp opp mot 100m. Jeg gikk kontrollert uten å få noen farlige vridninger, og da svingen kom visste jeg at dette ville gå og klinet til det jeg var kar om. Svingen satt som et skudd, men i utgangen kom jeg for langt ut på ytterskjæret på høyra, og der kunne alt ha gått til dundas, om det ikke var for alle timene med balansering på gjerdet til nabo'n hjemme i Drammen i barneårene. Jeg tok meg inn og fikk til en grei vekslingsside. Siste sving satt bra og oppover siste langside kjente jeg at det var litt mer å hente, og spurtet som en gal. Tiden ble 41,72. Ny årsbeste, og dagens vinnertid i M50. Eidsmo'n kom inn ett sekund bak. Jeg ante nå en viss mulighet.....

På 1000m var jeg ganske usikker. Ville jeg få syra så tidlig at jeg kom til å tape for mye til Eidsmo'n og russeren Vojnov? Jeg hadde tross alt veldig lite mengdetrening i beina de siste 2,5 månedene. Likevel var det et trøst at jeg hadde første og siste indre....

Det ble et løp helt på det jevne. En grei åpning, tross noen snubleskjær i starten, så en bra runde på 30,5, før det ble litt tyngre og 32, og noe på sisterunden. Sluttiden 1,22,91 var imidlertid mer enn bra nok til nok en distanseseier. Nå ledet jeg med såpass mye på nestemann at jeg faktsk holdt sjampisflaska i hånda på Supermart litt senere på kvelden. Men min innbodde overtro sa, stopp, og jeg satte flaska pent tilbake på plass: Du ække mester før siste distanse er gått, og dette var sprint! Og i sprintmsterskap har jeg hatt mange dårlige opplevelser:

NM Senior 1977, Tynset – Fall på 2. dags 500m
NM Junior 1978, Oslo – Tap sammenlagt med 0,32 poeng etter et mega feilskjær på 1.dags 500
NM Senior 1991, Tromsø – Fall på 1. dags 1000m
NM Senior 1992, Hønefoss – Fall på 1. dags 1000m

Så, da var det nok en dårlig ide å kjøpe sjampis etter første dag i VM.

Andre dag hadde arrangøren rota litt. Jeg som ledet sammenlagt måtte gå alene i første par!
Det er vel ikke helt sånn reglene er? Men det var greit for meg, da kunne jeg gå mitt eget løp uten forstyrrelser av noe slag. Jeg gikk omtrent som dagen før, men tok det rimelig piano i siste indre. Ville ikke risikere noe fall. Tida ble derfor litt svakere, 42,08. Men ennå en gang godt nok til distanseseier.

Nå sto bare siste 1000m og en sulten Eidsmo på jakt etter distanseseier igjen.

Hvis jeg ikke dreit meg ut nå, så kunne jeg endelig innkassere verdensmestertittelen jeg har jobbet for i noen år.
Det var ikke til å tro. Og det har ikke gått opp for meg ennå, tror jeg. For da Eidsmo'n tok en «Dobbel Axel» i rein iver i starten, ble min fjerde distanseseier en grei affære. Ja, faktisk tror jeg at jeg kunne gåt en del raskere på denne 1000 meteren, særlig de siste 200m. Jeg tok selvsagt ingen sjanser på noe trynings, og kontrollerte skjærene gjennom siste sving og oppløpet. Det var ubeskrivelig deilig å krysse mållinja.
Min aller første internasjonale tittel var et faktum.

Veien videre
Jeg sitter på et hotellrom i Park City, Utah og skriver denne oppsummeringen. Jeg har mitt livs egotripp, med omtrent tre ukers høydeopphold på 2000m og trening i Salt Lake City. Jeg gjør kun dette: Sove, trene, spise, shoppe..... Det er helt fabelaktig, for å sitere en kjent kommentator.

Erfaringene med høyden sålangt er a mange av de «symptomer» som beskrives i faglitteraturen stemmer ganske godt på meg også. Jeg har derfor «brukt hodet» og tror jeg har trent ganske riktig. Men jeg har trent hver dag, også i 2000m høyde. Hvorvidt dette oppholdet vil ha noen innvirkning på prestasjonene i Calgary gjenstår jo å se, men det er vel verdt et forsøk, når det er så behagelig :-)

Første test får jeg på lørdag den 12. februar. Da skal jeg gå 500 og 3000 samtidig som «de store» gutta og jentene starter VM i Calgary.

Jeg gleder meg skikkelig!!!

Siste kapittel i dette årets historie er ennå ikke skrevet. Men jeg vil kanskje komme med en oppsummering av mesterskapet i Calgary i etterkant.