Tre svin på skauen og en sau på jordet

Så var spekulasjonene igang igjen:
Jaques Rogge har besøkt sne norske idrettspamper og feiret idrettsforbundets 150 første år. Selvsagt er han ikke her for moro skyld. Nei, han er her for å støtte de kreftene som på nytt ønsker å legge OL til Norge. Det er nemlig mange som vil ta del i vår oljerikdom - ikke minst "Ringenes herrer" og deres forretningsimperium. Også har vi disse andre da: Ordførere i OL-aktuelle byer som begynner å riste på hamsen så lokkestøvet ligger i tjukke lag rundt beina. Men, denne gangen ligger det nok i kortene at det er Oslo som vil bli kjørt fram som den mest aktuelle søkerbyen. Likevel. De tre andre, mulige byene, Trondheim, Tromsø og Lillehammer er i full gang med å posisjonere seg, på hver sin måte.

Bare sistnevnte by har innsett sin begrensning, kanskje basert på sin erfaring om hvordan den regionen man representerer i grunnen har vist at de ikke er spesielt gode til å forvalte rike gaver fra det norske folk? Jeg tenker selvsagt på Vikingskipet. At man er blitt gjennomskuet er kanskje en god grunn til at man ikke er aktuell som arrangør en gang til. Gudskjelov, sier jeg, for at sauen på jordet holder seg bak gjerdet.

Men så var det de tre andre aktuelle søkerbyene da. Nå starter de nok sine sololøp for å «pynte brura», og det skal mye sminke til for å skjule at det hele i grunnen bare er skuebrød for å kunne suge feite midler ut fra fellesskapet og kunne sole seg i glansen sammen med stjernene noen dager. Disse lokale politikerne er ofte enkle «gold diggers» som lever lenge på litt omtale sammen med en kjendis i trikot.
I grunnen mener jeg at de tre søkerbyene ikke er noe annet enn grådige svin....Iallefall hvis man tenker på hvordan de behandler skøyteidrett. Men, øvelser på is er vel en vesentlig del av et OL? Vi får ta svina ved horna, om det kan uttrykkes slik, og nevne kort hvordan de respektive byer, representert ved sine ordførere har behandlet skøytesporten den siste tiden.....

Oslo
Har lagt ned skøytesportens storstue Bislett, lar Valle Hovin råtne på rot og har ingen konkrete planer for å bygge en skøytehall som kan løfte nasjonalidretten opp på det nivået den fortjener.
Har gitt bort en verdifull tomt til en gjeng med ølstinkende hooligans som helst ser Valle Hovin jevnet med jorden, og brukt alle sine midler på å gi vestkantsossen verdens flotteste skianlegg. Det eneste positive å si om dette er at de kke har sugd staten tom for midler. Det sørget superpampen Trond Giske for.
Tross alt er det dessverre bare en ting å si: Grisete og lite bra, men likevel den byen som er den eneste som kan tenkes å bli nominert som OL-by. Ikke på grunn av byens politikere, kun på grunn av eksisterende infrastruktur, hotellkapasitet og skianlegg. Skal også få et pluss for at de har lagt kunstis på Frogner, selv om det bare er den kalde vinteren som har reddet banen fra å fremstå som en fiasko. Nå må den sannsynligvis graves opp for å få lagt om fryserørene.
Det minste svinet er tross alt også et svin.

Trondheim
Du verden så imponert jeg er over at ordføreren nå kommer ut av hiet og ønsker seg OL. I denne byen har man overhodet ikke noen politikere med hjerte for sine stolte skøytetradisjoner. Leangen har ikke lenger kunstisanlegg som fungerer, ingen midler til reparasjon blir bevilget, fornuftige planer om kombinert skøyte- og håndballhall ble refusert. Ordføreren mener at skøytehallen i Bjugn er mer enn god nok for Trønderske skøyteløpere. Total mangel på innsikt er hun ikke alene om, og slike folk må man ikke gi folkets penger!
Disse eksemplene er mer enn gode nok for å vise at byen, slik den ledes i dag, er totalt uegnet som OL by. Pampene her er kun interessert i at folket skal gi dem gavepakker som de kan la stå og råtne på rot, akkurat som Leangen. Et stort svin er Trondheim, ja rett frem en skam, sett i lys av hvilken skøytehistorikk de burde forvalte.

Tromsø
Den høye sigarføringa man hadde oppunder nordlyset en stund, ble ganske lav etterhvert som Stensbøl ble avslørt og idretten sa nei til drømmeslottet.
Og godt var det. Til og med ihuga OL tilhengere innenfor skøyteleiren i byen var ett hundre prosent enig med meg om at måten Tromsø kommune forvalter sin kunstisbane i Tromsdalen på, blant annet ved ikke å greie å legge is før i januar, selv et steinkast fra Arktis, viser at man ikke er i nærheten av å være i stand til å kunne forvalte anleggsgaver fra folket. Det er her, i likhet med Trondheim, kun snakk om et ønske om tre ukers glory for pampene, og store, fete gaver fra skattebetalerne som vil forfalle i inkompetansens ånd. Noe reelt forhold til idrett som et positivt bidrag til samfunnets ve og vel viser man ikke at man har. Men man pynter seg med samefarger, isbjørnskinn og nordlysets glans og tror det blender bevilgerne. Heldigvis finnes det folk med solbriller og støyfilter. Tromsø er en like stor gris som Trondheim, faktisk en skam, slik de forsøker å føre folk bak lyset.

Så der har vi dem: Tre svin på skauen og en sau på jordet.......

Forresten synd at ikke Stavanger har meldt seg på. Det er den eneste byen i dette landet med en god idrettspolitikk.......

VM Calgary

Da er VM i Calgary en saga blott, og sesongen er over før den egentlig har startet.
Og makan til oppkjøring mot et mesterskap har jeg aldri vært igjennom.
Den siste uka i Salt lake City ble preget av tildels sterke smerter i venstre del av korsrygg/seteparti.
På det værste var det såpass at jeg ikke greide å gå rolig uten å halte. Det ble en kamp mot klokka for å rekke VM-start.
Jeg kunne ikke gå på skøyter, heller ikke jogge. Men, heldigvis kunne jeg sykle etter et par dager, så jeg holdt ting gående med et par intervalløkter og en langkjøring på spinningsykkel. Forsøket på å bruke «Nordic Trainer» og tredemølle var skivebom. Det medførte tilbakeslag og 2400mg ibuprofen i tre dager, samt to dager helt uten trening. Jeg oppsøkte behandling hos kiropraktor, han praktiserte en litt annen kiropraktikk en den jeg var vant til. Om det hjalp vet jeg ikke. Men fakta er ialle fall at behandlingen sammen med Arnica-tinktur og et par andre tiltak førte til en mye raskere forbedring enn jeg turde håpe på.
Erik Vea og jeg kom fram til Calgary mandag 21. Løpene startet for min del torsdag 24.
På tirsdag var jeg på is for første gang på over ei uke, og gikk 5x2 runder rolig. Jeg fikk ikke mer vondt etterpå. Optimismen kom tilbake. Jeg trodde nå det var mulig å starte.
Onsdagen gikk jeg 2x4 runder, og 400-250-400 i kontrollert fart (31,5 – 30,8). Det gikk også bra: Jeg var klar !

500m
Som gammel sprinter burde 500m være selveste rosinen i pølsa, men jeg visste nå at denne distansen fort kunne bli min bane, om jeg fikk en ukontrollert vridning eller ble for rå i frasparkene. Så jeg var veldig usikker.
Selve løpet gikk greit. 11,4 og en 29,6 runde. Ikke noe kanonløp, men det føyer seg inn i rekken av de fleste av mine fem Calgary-500-metere: 40,99-41,02-41,04-41,05 ---- 40,57 (!!!)
Etter løpet gikk jeg direkte til benken og iset ned ryggen.
Spenningen var stor før 3000m. Jeg må innrømme at jeg brukte litt energi på å kjenne etter smerter. De var der, men ikke på en slik måte at de ville hindre meg i å gjennomføre en kontrollert 3000m.

3000m
I VM Masters er det slik at 3000m er en nøkkeldistanse, akkurat som 5000m er det i senior VM. Men de er også slik at i VM for Masters kan alle som melder seg på før et visst antall deltakerplasser er fylt opp får delta. Kvalitetensforskjellen på løperne er derfor stor. I motsetning til i f.eks. Norgescupen, rangerer man heller ikke løperne, slik at det er helt tilfeldig hvem man havner i par med, og ikke minst i kvartett med.
Jeg var relativt uheldig denne gangen og havnet i 2. kvartettpar i samme bane som stevnets desidert dårligste løper, uansett klasse. Han visste ikke hvordan han skulle starte så starteren måtte lære ham opp først. Vi startet i ytre bane, og allerede etter en runde måtte jeg passere en svært uforutsigbar, vinglete løper i ytre bane. Det medførte at jeg måtte helt ut i putene, og gikk på meg minst 10 meter ekstra bane (ytre bane i Calgary er 5m bred). Jeg mistet verdifulle meter på makker Pål Agdestein, og det ble et masete løp, og selv om jeg tok innpå ham mot slutten, greide jeg ikke å ta ham igjen. Det manglet et par sekunder. Ny pers røk også pga passeringen. Litt seinere i løpet måtte jeg passere fyren en gang til. Denne gangen i utgangen av ytre. Jeg håper at det kommer en regel om seeding i kommende VM. Dette ble en parodi. Sluttiden ble 4,18,82. Ikke all verden.

1500m
Jeg måtte ise ned etter 3000m, Men, selv om jeg var veldig sår og øm, Kjente jeg at jeg antakelig kunne gå 1500m tidlig fredag morgen, Jeg ungikk å tøye, og da forverret jeg ikke skaden noe. Dessuten varmet jeg opp på sykkel og ungikk jogging. Det var også bra.
Jeg liker dårlig å gå løp kl 0900 om morgenen, Men det var ingen vei utenom.
På veien fra hotellet til ovalen, kjente jeg at kroppen var våken og fin. Kanskje var det de 20 minusgradene og vinden som sørget for det. Jeg varmet opp med 45 min rolig sykling og lette øvelser i skøyteposisjon før jeg gikk noen runder på isen før start.
Nok en gang var det Pål Agdestein som var makker, og han har jeg aldri slått i samløp på 1500m før. Vi har hatt noen nappetak tidligere, vi var klubbkamerater og konkurrenter i tenårene, så her lå prestisjen i tjukke lag.
Jeg hadde første ytre – en ny opplevelse, forsåvidt, da jeg ikke hadde første ytre i noen av de 5-6 1500m jeg gikk i fjor.
Det bar avsted på skuddet. Jeg måtte gå ut i bra fart, for jeg fryktet at Pål ville ta ryggen min tidlig. Han kom imidlertid ikke før i utgangen av første sving, og vi hadde omtrent samme fart, 27,04.
Jeg klinte til i ytre. Nå ville jeg ha ryggen hans på vekslingssida. Det gikk bra, og jeg fikk god fart inn i indre. Jeg jobbet godt gjennom svingen og kjente at jeg la Pål bak meg. Jeg passerte på 57,28 (30,28). Så fulgte to svinger hvor jeg ikke traff helt i 100, så neste runden gikk litt for langsomt, 31,5x. Det ga en passering på 1,28,9x. Siste runden gikk imidlertid bedre.Jeg fikk ryggen på Agdestein igjen, og med større fart, tok jeg ham igjen akkurat ved inngangen til siste sving. Det var inspirerende, og sisterunden på 32,23 ga sluttiden 2.01.13. Det holdt til 2.plass på distansen, kun 0,19 sek bak seierherren som overraskende nok ble John van der Vlugt, på forhånd antatt å være den svakeste 1500m løperen av løperne i tetsjiktet. Hans 31,5 på sisterunden var imidlertid helt outstanding.
Det som var aller best med denne dagen var at ryggverken ble mer og mer borte utover dagen. Dessuten kjente jeg at kroppen likte å gå løp. Den var lettere og bedre for hver dag.

5000m
Det er sjelden jeg gleder meg til å gå 5'ern. Denne dagen var et unntak. Dessuten var jeg småforbanna. ISU har nemlig en regel om parsammensettingen på siste distanse i mesterskap som ikke hensyntar sammenlagtplassering etter tre løp, men plassering på nest lengste distanse, altså 3000m. Så selv om jeg var nr 3 etter tre løp, måtte jeg gå før nr. 4 og 5 i sammendraget. En regel helt på jordet. Tar jo bort all spenning i mesterskap. I det hele tatt er ISU etter min menng i ferd med å ta knekken på hele hurtigløpssporten med et regelverk så hinsides komplisert at kun insidere forstår hva som foregår. I hopp er de forresten godt i gang med det samme, men det var en digresjon i denne sammenheng.
Mine konkurrenter kunne altså gå på mine tider, og jeg ble forskånet fra å fighte med de som jeg kjempet om pallplass med. Veldig morsomt.
Oppgaven ble derfor enkel. Her måtte jeg gå et jevnt og hardt løp og sette press på de som kom bak. Dvs det var Agdestein jeg fokuserte på. De andre visste jeg var såpass mye bedre enn meg på 5000m selv når jeg var frisk og i form, så realistisk sett var det Pål som måtte knekkes.
Jeg gikk mot Thomas Cole, en hyggelig skolelærer fra Michigan. Han slo meg i Erfurt VM for tre år siden, og hadde bare 3 sek svakere årsbeste, så han kunne fort komme til å gi meg kamp. Vi åpnet jevnt på 21,5. Deretter fulgte vi hverandre et par runder på 34,2-34,5. Men så kom plutselig 35,5, og jeg skvatt litt. Det var for svakt! Jeg forserte litt og 35,0 kom. Det holdt ikke,så jeg måtte gi enda litt mer gass, og kjørte rundene ned på 34-tallet igjen. Cole fikk nok og ble borte, og kjøret mitt holdt nesten helt inn. De siste tre rundene ble imidlertid litt for tunge, og 35-36-36, tar jeg på kontoen for lite konkurranser og mengde på is.Det jeg satte aller mest pris på var alle de positive tilbakemeldingene jeg fikk av konkurrenter og lagkompiser etter løpet. Å få høre at man går nydelig på skøyter er nesten like mye verd som en VM-tittel :-)
At jeg i tillegg greide å slå Agdestein både på distansen og i sammendraget var også moro.

Fremtiden
Etter mesterskapet har jeg tatt ei uke treningsfri. Men, jeg merker at jeg ønsker revansje for de siste to årenes manglende uttelling, og har lagt en plan for å ta et skritt videre. Det blir en del endringer fra de foregående årene, men alt vil være basert på erfaringer jeg har gjort. Primærmålet er å være skadefri i lang tid fremover.....