Berlin Marathon! For de med løpesko er dette et av de tre store maratonløp hvert år, sammen med New York og London. For inlineutøverne er det det ultimate arrangementet i Europa. I år hadde bortimot 7600 skøyteløpere funnet veien til Berlin. Av disse var det 39 nordmenn. Norge er definitivt kjørt av lasset som skøytenasjon, om om få år er nok is-skøyteløp en uinteressant idrett for en liten menighet. Det er på asfalten mengden utøvere finnes, og derigjennom interessen for sponsorer og publikum.
Min første deltakelse i Berlin Marathon var et faktum lørdag 25. september. Dagene i forkant var flotte. Sommertemperaturer i by-metropolen, sol og kortermet ”føre”. Alt lå til rette for et drømmeløp. Men, så kom lørdagen og med den regnet.
Byen skiftet ansikt fra imøtekommende til sur og grinete. Det bøttet ned i perioder. Jeg tenkte tilbake på de siste ukene, og var glad for at jeg hadde trent mye i regnvær. Våte, tunge forhold var jeg vant til. Men, den ekstremt glatte asfalten var veldig uvant. Tidlig skyv er eneste medisin under slike forhold. Mye tyngde rett ned i underlaget og mye kraft i tidlige, korte skyv er det som gjelder. Lange, kraftige skyv kan man bare glemme….
Arrangøren hadde av en eller annen grunn plassert meg i gruppe C. Dette er en ren ”fitnesspulje”, lite egnet for en utøver på jakt etter plasseringer. Jeg sved unna mye energi helt fra morgenen av for å prøve å få byttet til ”min” pulje, B. Men tyskere er firkantede – her var det ikke mulig med endringer. Til slutt ga jeg opp og lurte meg inn i B- pulja, rett og slett ved å utnytte arrangørenes uoppmerksomhet.
Startskuddet gikk mens tonene av AC/DC-Hells Flere hundre ivrige inlinere i B-gruppa sprintet ut fra start, men alle forsto raskt at har måtte man gå konsentrert og rolig. Det ble derfor gått i et relativt moderat tempo, likevel var det mange som gled og falt allerede etter noen få kilometer.
Berlin Marathon er kjent for å ha en rask trassè, men det gjelder kun i godvær. Løypa har nemlig svært mange skarpe svinger og flere steder må trikkeskinner og kummer forseres på riktig måte. Den normalt raske, finkornede asfalten som på tørre dager gir stor fart, forandrer seg i regnvær til en såpeglatt overflate, noe som kanskje skyldes at den dekkes av et tynt sjikt av olje fra biltrafikken og harpiks fra alle trærne langs allène. I dag var det altså vått og derfor så glatt at jeg veldig tidlig bestemte meg for at i dag var det første målet å ikke falle. Plassering fikk komme i annen rekke. Jeg ville ha revansje fra Mittelrhein Marathon!
Jeg fant noen rygger. Det kom og gikk rekker med løpere. Innimellom hektet jeg meg på ei gruppe og avanserte gradvis oppover i feltet. Etter omtrent 15 km. Tok jeg igjen Ragnvald Næss. Vi utvekslet noen ord, før han igjen forsvant fremover, mens jeg tok det litt roligere et par km. Det var da det skjedde! Etter å ha gått de siste km. på asfalt med brukbart feste, nærmet vi oss en 90-graders sving i bunnen av en liten helling. Med ett forsvant det en mengde løpere foran meg. De falt rett og slett helt uten grunn. Dette skjedde også med løperen foran meg og ved siden av meg. Jeg reddet meg unna ved at jeg fikk tatt tak i skuldrene til han som satt på baken foran meg, og jeg skjøv ham av gårde som en spark helt til jeg fant en fin åpning og kunne runde svingen like hel, men med hjertet i halsen. Jeg forsto at det nå var viktig å få kontakt med teten, så frem mot passering halvmarathon satte jeg opp farta litt for å kunne kontrollere. Ved passering halvveis var kroppen fortsatt sprek, og jeg visste at jeg kunne greie å henge med helt inn her. Jeg hilste snart på Lars Øritsland og Morten Vaeng, og i ettertid er jeg litt sur på meg selv for at jeg ikke allerede på dette tidspunktet hang meg på Lars. Det var litt vanskelig å komme inn i gruppa hans, og dessuten var det så glatt at jeg ikke greide å akselerere opp uten å bruke masse krefter. Frem mot 27-28 km. lå jeg rolig i feltet, bak et par store, gode rygger, men da jeg merket at disse gutta ikke hadde så mye mer igjen, fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe, og hektet meg på noen juniorgutter som hadde satt stor fart. Det gikk fryktelig fort en periode, og vi gikk oss helt frem i tet igjen. Jeg tok igjen Ragnvald. Han mente at det var ”en 4-5 km.” igjen. Nå hadde jeg svidd en del krefter på opphentingen, så jeg valgte å ligge litt i ryggen på Morten Vaeng, som også lå i teten på dette tidspunktet. Så skjedde det et eller annet som jeg ikke helt kan forklare. Men teten greide altså å stikke fra meg uten at jeg egentlig kan forklare når, eller hvor det skjedde. Dette til tross for at jeg fortsatt hadde krefter igjen. De siste 3 km. måtte jeg derfor gå alene i front for en gruppe. Flere av dem forsøkte å gå fram, men jeg gikk så fort at jeg sprengte dette feltet og inn mot mål greide jeg å spurte inn flere løpere foran meg.
Det ble en veldig lærerik konkurranse. Jeg er glad jeg slapp å hilse på asfalten, og at kroppen var så bra som den var, på tross at jeg tirsdagen i forveien nesten ikke kunne gå på høyre bein på grunn av knesmerter. Jeg vet også at jeg ved neste korsvei skal sørge for å være mer oppmerksom de siste 5km av løpet, og sørge for å følge med løpere jeg vet pleier å dominere mot slutten av løpet.
Likevel, 4. plass i M50 og 51 plass av nesten 7400 fitnessløpere, eller 228 totalt av 7600 er jeg kjempegodt fornøyd med.
Men, nå er det slutt med asfaltløp for i år. Isen kaller!!
