Rolig langkjøring på Fetveien, 32,8kmct - Details

Untitled by morten58 at Garmin Connect - Details

Profflag!

Da er katta ute av sekken, og den var grå, som de fleste allerede hadde gjettet: Håvard og Hege Bøkko bryter samarbeidet med Jarle Pedersen og Forbundsgruppa for å kunne satse videre med Peter Mueller som trener.
Dette er faktisk nesten helt problemfritt for norsk skøytesport, bare man kan unngå ørkesløse meningsutvekslinger om hvem som skal stå på vekslingssiden under WC og mesterskap. Foreløpig har Skøyteforbundet en policy på dette området, og Håvard har uttalt at det er greit og ingen "big deal". Fint. Da ønsker vi Hege og Håvard lykke til under Peters vinger.
Vi driver konkurranseidrett og konkurranse mellom lag er intet nytt. At noen får betalt for å drive med idretten sin var et sjokk på syttitallet, men normalt i dag. Toppidrettsutøvere må kunne velge det opplegget de har mest tro på. Det er mye psykologi i dette gamet.
Det eneste som kanskje ikke er helt greit er at Håvard fortsatt mener at Peter Muellers sprell er 99% ok og at han er en "fargeklatt". Han må gjerne mene det, men har fortsatt ikke lært seg å tone ned provoserende uttalelser. Ikke særlig smart.
Det er heller ikke så veldig greit at Rolf Hauge står bak teamet. Den fyren står nemlig frem som en sann skøyteelsker, men i realiteten er det vel å se seg selv sammen med stjernene han elsker, og denne falskheten er dessverre litt for tydelig. Men, men, rike onkler vokser ikke på trær, så vi får ta det som byr seg, uansett om de er Gold Diggers, eller ei......
Jeg leser videre at det jobbes med å få inn flere løpere, også Norske. Det trengs nok, for Håvard var best når han slapp å ta ansvar for egen trening, men kunne la seg dra frem av erfarne utøvere som Eskil Ervik og Øystein Grødum. Nå er Ervik på nytt med i gjengen, og vi får vente å se om rollen som sportssjef vil kle ham. Om Håvard blir mer selvstendig og moden som toppidrettsutøver er vel heller tvilsomt, men det er vel kanskje derfor opplegget passer ham så bra, det blir mye tid til jakt og fiske mellom slagene.
Peter Mueller og CBA-Teamet har nå lagt mye prestisje inn i potten, mange konkurrenter har minst like gode betingelser og treningsmiljø. Det var ikke pga manglende resultater og dårlig treningsregime Peter Mueller fikk sparken. Han passer ikke inn i norsk idrett fordi han mangler norsk folkeskikk.
Jeg tror derfor denne løsningen er veldig god for norsk skøytesport. Den frigjør også midler som kan brukes på andre områder som i dag er underprioritert.
Det er bare opp til utøverne å trene som bare fy, så får klokka vise hvem som vinner - det er skøytesportens sanne ansikt.
Lykke til alle sammen!

Tre svin på skauen og en sau på jordet

Så var spekulasjonene igang igjen:
Jaques Rogge har besøkt sne norske idrettspamper og feiret idrettsforbundets 150 første år. Selvsagt er han ikke her for moro skyld. Nei, han er her for å støtte de kreftene som på nytt ønsker å legge OL til Norge. Det er nemlig mange som vil ta del i vår oljerikdom - ikke minst "Ringenes herrer" og deres forretningsimperium. Også har vi disse andre da: Ordførere i OL-aktuelle byer som begynner å riste på hamsen så lokkestøvet ligger i tjukke lag rundt beina. Men, denne gangen ligger det nok i kortene at det er Oslo som vil bli kjørt fram som den mest aktuelle søkerbyen. Likevel. De tre andre, mulige byene, Trondheim, Tromsø og Lillehammer er i full gang med å posisjonere seg, på hver sin måte.

Bare sistnevnte by har innsett sin begrensning, kanskje basert på sin erfaring om hvordan den regionen man representerer i grunnen har vist at de ikke er spesielt gode til å forvalte rike gaver fra det norske folk? Jeg tenker selvsagt på Vikingskipet. At man er blitt gjennomskuet er kanskje en god grunn til at man ikke er aktuell som arrangør en gang til. Gudskjelov, sier jeg, for at sauen på jordet holder seg bak gjerdet.

Men så var det de tre andre aktuelle søkerbyene da. Nå starter de nok sine sololøp for å «pynte brura», og det skal mye sminke til for å skjule at det hele i grunnen bare er skuebrød for å kunne suge feite midler ut fra fellesskapet og kunne sole seg i glansen sammen med stjernene noen dager. Disse lokale politikerne er ofte enkle «gold diggers» som lever lenge på litt omtale sammen med en kjendis i trikot.
I grunnen mener jeg at de tre søkerbyene ikke er noe annet enn grådige svin....Iallefall hvis man tenker på hvordan de behandler skøyteidrett. Men, øvelser på is er vel en vesentlig del av et OL? Vi får ta svina ved horna, om det kan uttrykkes slik, og nevne kort hvordan de respektive byer, representert ved sine ordførere har behandlet skøytesporten den siste tiden.....

Oslo
Har lagt ned skøytesportens storstue Bislett, lar Valle Hovin råtne på rot og har ingen konkrete planer for å bygge en skøytehall som kan løfte nasjonalidretten opp på det nivået den fortjener.
Har gitt bort en verdifull tomt til en gjeng med ølstinkende hooligans som helst ser Valle Hovin jevnet med jorden, og brukt alle sine midler på å gi vestkantsossen verdens flotteste skianlegg. Det eneste positive å si om dette er at de kke har sugd staten tom for midler. Det sørget superpampen Trond Giske for.
Tross alt er det dessverre bare en ting å si: Grisete og lite bra, men likevel den byen som er den eneste som kan tenkes å bli nominert som OL-by. Ikke på grunn av byens politikere, kun på grunn av eksisterende infrastruktur, hotellkapasitet og skianlegg. Skal også få et pluss for at de har lagt kunstis på Frogner, selv om det bare er den kalde vinteren som har reddet banen fra å fremstå som en fiasko. Nå må den sannsynligvis graves opp for å få lagt om fryserørene.
Det minste svinet er tross alt også et svin.

Trondheim
Du verden så imponert jeg er over at ordføreren nå kommer ut av hiet og ønsker seg OL. I denne byen har man overhodet ikke noen politikere med hjerte for sine stolte skøytetradisjoner. Leangen har ikke lenger kunstisanlegg som fungerer, ingen midler til reparasjon blir bevilget, fornuftige planer om kombinert skøyte- og håndballhall ble refusert. Ordføreren mener at skøytehallen i Bjugn er mer enn god nok for Trønderske skøyteløpere. Total mangel på innsikt er hun ikke alene om, og slike folk må man ikke gi folkets penger!
Disse eksemplene er mer enn gode nok for å vise at byen, slik den ledes i dag, er totalt uegnet som OL by. Pampene her er kun interessert i at folket skal gi dem gavepakker som de kan la stå og råtne på rot, akkurat som Leangen. Et stort svin er Trondheim, ja rett frem en skam, sett i lys av hvilken skøytehistorikk de burde forvalte.

Tromsø
Den høye sigarføringa man hadde oppunder nordlyset en stund, ble ganske lav etterhvert som Stensbøl ble avslørt og idretten sa nei til drømmeslottet.
Og godt var det. Til og med ihuga OL tilhengere innenfor skøyteleiren i byen var ett hundre prosent enig med meg om at måten Tromsø kommune forvalter sin kunstisbane i Tromsdalen på, blant annet ved ikke å greie å legge is før i januar, selv et steinkast fra Arktis, viser at man ikke er i nærheten av å være i stand til å kunne forvalte anleggsgaver fra folket. Det er her, i likhet med Trondheim, kun snakk om et ønske om tre ukers glory for pampene, og store, fete gaver fra skattebetalerne som vil forfalle i inkompetansens ånd. Noe reelt forhold til idrett som et positivt bidrag til samfunnets ve og vel viser man ikke at man har. Men man pynter seg med samefarger, isbjørnskinn og nordlysets glans og tror det blender bevilgerne. Heldigvis finnes det folk med solbriller og støyfilter. Tromsø er en like stor gris som Trondheim, faktisk en skam, slik de forsøker å føre folk bak lyset.

Så der har vi dem: Tre svin på skauen og en sau på jordet.......

Forresten synd at ikke Stavanger har meldt seg på. Det er den eneste byen i dette landet med en god idrettspolitikk.......

VM Calgary

Da er VM i Calgary en saga blott, og sesongen er over før den egentlig har startet.
Og makan til oppkjøring mot et mesterskap har jeg aldri vært igjennom.
Den siste uka i Salt lake City ble preget av tildels sterke smerter i venstre del av korsrygg/seteparti.
På det værste var det såpass at jeg ikke greide å gå rolig uten å halte. Det ble en kamp mot klokka for å rekke VM-start.
Jeg kunne ikke gå på skøyter, heller ikke jogge. Men, heldigvis kunne jeg sykle etter et par dager, så jeg holdt ting gående med et par intervalløkter og en langkjøring på spinningsykkel. Forsøket på å bruke «Nordic Trainer» og tredemølle var skivebom. Det medførte tilbakeslag og 2400mg ibuprofen i tre dager, samt to dager helt uten trening. Jeg oppsøkte behandling hos kiropraktor, han praktiserte en litt annen kiropraktikk en den jeg var vant til. Om det hjalp vet jeg ikke. Men fakta er ialle fall at behandlingen sammen med Arnica-tinktur og et par andre tiltak førte til en mye raskere forbedring enn jeg turde håpe på.
Erik Vea og jeg kom fram til Calgary mandag 21. Løpene startet for min del torsdag 24.
På tirsdag var jeg på is for første gang på over ei uke, og gikk 5x2 runder rolig. Jeg fikk ikke mer vondt etterpå. Optimismen kom tilbake. Jeg trodde nå det var mulig å starte.
Onsdagen gikk jeg 2x4 runder, og 400-250-400 i kontrollert fart (31,5 – 30,8). Det gikk også bra: Jeg var klar !

500m
Som gammel sprinter burde 500m være selveste rosinen i pølsa, men jeg visste nå at denne distansen fort kunne bli min bane, om jeg fikk en ukontrollert vridning eller ble for rå i frasparkene. Så jeg var veldig usikker.
Selve løpet gikk greit. 11,4 og en 29,6 runde. Ikke noe kanonløp, men det føyer seg inn i rekken av de fleste av mine fem Calgary-500-metere: 40,99-41,02-41,04-41,05 ---- 40,57 (!!!)
Etter løpet gikk jeg direkte til benken og iset ned ryggen.
Spenningen var stor før 3000m. Jeg må innrømme at jeg brukte litt energi på å kjenne etter smerter. De var der, men ikke på en slik måte at de ville hindre meg i å gjennomføre en kontrollert 3000m.

3000m
I VM Masters er det slik at 3000m er en nøkkeldistanse, akkurat som 5000m er det i senior VM. Men de er også slik at i VM for Masters kan alle som melder seg på før et visst antall deltakerplasser er fylt opp får delta. Kvalitetensforskjellen på løperne er derfor stor. I motsetning til i f.eks. Norgescupen, rangerer man heller ikke løperne, slik at det er helt tilfeldig hvem man havner i par med, og ikke minst i kvartett med.
Jeg var relativt uheldig denne gangen og havnet i 2. kvartettpar i samme bane som stevnets desidert dårligste løper, uansett klasse. Han visste ikke hvordan han skulle starte så starteren måtte lære ham opp først. Vi startet i ytre bane, og allerede etter en runde måtte jeg passere en svært uforutsigbar, vinglete løper i ytre bane. Det medførte at jeg måtte helt ut i putene, og gikk på meg minst 10 meter ekstra bane (ytre bane i Calgary er 5m bred). Jeg mistet verdifulle meter på makker Pål Agdestein, og det ble et masete løp, og selv om jeg tok innpå ham mot slutten, greide jeg ikke å ta ham igjen. Det manglet et par sekunder. Ny pers røk også pga passeringen. Litt seinere i løpet måtte jeg passere fyren en gang til. Denne gangen i utgangen av ytre. Jeg håper at det kommer en regel om seeding i kommende VM. Dette ble en parodi. Sluttiden ble 4,18,82. Ikke all verden.

1500m
Jeg måtte ise ned etter 3000m, Men, selv om jeg var veldig sår og øm, Kjente jeg at jeg antakelig kunne gå 1500m tidlig fredag morgen, Jeg ungikk å tøye, og da forverret jeg ikke skaden noe. Dessuten varmet jeg opp på sykkel og ungikk jogging. Det var også bra.
Jeg liker dårlig å gå løp kl 0900 om morgenen, Men det var ingen vei utenom.
På veien fra hotellet til ovalen, kjente jeg at kroppen var våken og fin. Kanskje var det de 20 minusgradene og vinden som sørget for det. Jeg varmet opp med 45 min rolig sykling og lette øvelser i skøyteposisjon før jeg gikk noen runder på isen før start.
Nok en gang var det Pål Agdestein som var makker, og han har jeg aldri slått i samløp på 1500m før. Vi har hatt noen nappetak tidligere, vi var klubbkamerater og konkurrenter i tenårene, så her lå prestisjen i tjukke lag.
Jeg hadde første ytre – en ny opplevelse, forsåvidt, da jeg ikke hadde første ytre i noen av de 5-6 1500m jeg gikk i fjor.
Det bar avsted på skuddet. Jeg måtte gå ut i bra fart, for jeg fryktet at Pål ville ta ryggen min tidlig. Han kom imidlertid ikke før i utgangen av første sving, og vi hadde omtrent samme fart, 27,04.
Jeg klinte til i ytre. Nå ville jeg ha ryggen hans på vekslingssida. Det gikk bra, og jeg fikk god fart inn i indre. Jeg jobbet godt gjennom svingen og kjente at jeg la Pål bak meg. Jeg passerte på 57,28 (30,28). Så fulgte to svinger hvor jeg ikke traff helt i 100, så neste runden gikk litt for langsomt, 31,5x. Det ga en passering på 1,28,9x. Siste runden gikk imidlertid bedre.Jeg fikk ryggen på Agdestein igjen, og med større fart, tok jeg ham igjen akkurat ved inngangen til siste sving. Det var inspirerende, og sisterunden på 32,23 ga sluttiden 2.01.13. Det holdt til 2.plass på distansen, kun 0,19 sek bak seierherren som overraskende nok ble John van der Vlugt, på forhånd antatt å være den svakeste 1500m løperen av løperne i tetsjiktet. Hans 31,5 på sisterunden var imidlertid helt outstanding.
Det som var aller best med denne dagen var at ryggverken ble mer og mer borte utover dagen. Dessuten kjente jeg at kroppen likte å gå løp. Den var lettere og bedre for hver dag.

5000m
Det er sjelden jeg gleder meg til å gå 5'ern. Denne dagen var et unntak. Dessuten var jeg småforbanna. ISU har nemlig en regel om parsammensettingen på siste distanse i mesterskap som ikke hensyntar sammenlagtplassering etter tre løp, men plassering på nest lengste distanse, altså 3000m. Så selv om jeg var nr 3 etter tre løp, måtte jeg gå før nr. 4 og 5 i sammendraget. En regel helt på jordet. Tar jo bort all spenning i mesterskap. I det hele tatt er ISU etter min menng i ferd med å ta knekken på hele hurtigløpssporten med et regelverk så hinsides komplisert at kun insidere forstår hva som foregår. I hopp er de forresten godt i gang med det samme, men det var en digresjon i denne sammenheng.
Mine konkurrenter kunne altså gå på mine tider, og jeg ble forskånet fra å fighte med de som jeg kjempet om pallplass med. Veldig morsomt.
Oppgaven ble derfor enkel. Her måtte jeg gå et jevnt og hardt løp og sette press på de som kom bak. Dvs det var Agdestein jeg fokuserte på. De andre visste jeg var såpass mye bedre enn meg på 5000m selv når jeg var frisk og i form, så realistisk sett var det Pål som måtte knekkes.
Jeg gikk mot Thomas Cole, en hyggelig skolelærer fra Michigan. Han slo meg i Erfurt VM for tre år siden, og hadde bare 3 sek svakere årsbeste, så han kunne fort komme til å gi meg kamp. Vi åpnet jevnt på 21,5. Deretter fulgte vi hverandre et par runder på 34,2-34,5. Men så kom plutselig 35,5, og jeg skvatt litt. Det var for svakt! Jeg forserte litt og 35,0 kom. Det holdt ikke,så jeg måtte gi enda litt mer gass, og kjørte rundene ned på 34-tallet igjen. Cole fikk nok og ble borte, og kjøret mitt holdt nesten helt inn. De siste tre rundene ble imidlertid litt for tunge, og 35-36-36, tar jeg på kontoen for lite konkurranser og mengde på is.Det jeg satte aller mest pris på var alle de positive tilbakemeldingene jeg fikk av konkurrenter og lagkompiser etter løpet. Å få høre at man går nydelig på skøyter er nesten like mye verd som en VM-tittel :-)
At jeg i tillegg greide å slå Agdestein både på distansen og i sammendraget var også moro.

Fremtiden
Etter mesterskapet har jeg tatt ei uke treningsfri. Men, jeg merker at jeg ønsker revansje for de siste to årenes manglende uttelling, og har lagt en plan for å ta et skritt videre. Det blir en del endringer fra de foregående årene, men alt vil være basert på erfaringer jeg har gjort. Primærmålet er å være skadefri i lang tid fremover.....

SLC Blues

Jeg gledet meg veldig til dette oppholdet i Park City og Salt lake.
Starten var også upåklagelig. Fikk trent bra, slappet a, nøt massasje og varme bad.
Flott natur, god mat.....
Så var det løp, og dagen før dro jeg til med en vanlig "Sandefjordsøkt". Ikke spesielt mye, og bare et par drag, blant annet en 400m "flying" som gikk unna på ny pers 28,89.
Så slo ryggen seg vrang igjen, denne gangen på venstre side, motsatt av forrige gang, men like jævlig. Men, jeg hadde jo meldt meg på løp lørdag, og egentlig så kjente jeg ikke så mye på morgenene, så 500m gikk greit, på tross av at skøytene hadde fått seg to solide hakk av et eller annet drit på isen. Tida 41, 42, var derfor ganske grei. Det suste godt når jeg gikk.
Fkk ikke slipt før 3000m men Grødum lånte meg et gradbryne, så jeg fikk slipt ned den værste graden, sådet suste litt mindre.
Allerede i første svingen kjente jeg det dra til i hofte/ryggpartiet. Jeg vet ikke hvor mye det hindret meg, men egentlig så var det vel andre smerter som eterhvert tok overhånd. 4,21,31 er ei grei tid.
Likevel utvikliklet skaden seg såpass at jeg måtte ligge på soffan dagen etter.
På mandagen dro Erik Vea og jeg ned til SLC for å trene. Jeg kjente meg ganske god, og trente greit. Men på den siste 800m med fart dro det til igjen. Og siden har jeg ikke vært i stand til å gå på is. Noen sporadiske sykkeløkter har det blitt, men skaden er veldig labil, og det nærmer seg VM. Jeg er nå meget oppgitt over dette skademarerittet, og selv om jeg har bestemt meg for å fullføre VM, om det går, så vil jeg ta en lengre tenkepause etter sesongen før jeg bestemmer meg for om dett, var dett, eller ikke.... Dette her er nemlig ikke noe stas.

En rar sesong

Da er jeg endelig i gang med den ultimate skøyteferien.
En måned med bare digg på glatt is i Salt Lake City og Calgary står for døren.
Det skal bli helmaks etter et år fylt av trøbbel:

Mai: En lastebilsjåfør «eier» plutselig hele gangveien på Rolf Olsens vei, og når man er konge så driter man selvsagt i høyrereglen også. Jeg måtte kaste meg ned i omtrent 40 km/t for å unngå en enda større katastrofe. Det ble noen skikkelige sår og flere netter med lite søvn ut av det der.

Likevel, jeg sto på og fikk trent litt, jeg skulle jo gå Mittelrhein Marathon på inline 28. mai....

Og, 28. mai, etter å ha startet opp med å være med eliten ut på de første 6 km. Smalt det igjen. Dnne gangen et massevelt, som jeg ikke hadde store sjansen til å unngå. Både tysker'n og asfalten jeg traff i 48 km/t var steinharde. Så det ble sykehus i stedet for glory. Brist i ribbein og fullstendg forslått mage og albue ble resultatet, og nye dager med smerte og gru.

Juni: Men man gir seg vel ikke? Jeg hadde meldt meg på til EM inline for veteraner i Damp i nord-Tyskland 18. juni. Jeg kunne jo ikke svikte mine ambisjoner, hadde ei kjærring å reise og fikk etterhvert gått et par økter på rulleskøytene. Det bar avgårde til Tyskland. Og der gikk det hele greit, uten skader.

Jeg var i gang igjen.

Juli: Ferietid! Ikke akkurat slaraffenliv jeg trengte, men likevel ble det solkysten og badeferie. Hadde vel en ganske grei ambisjon om å gå litt på rulleskøytene, men det kunne jeg bare glemme. Det ble en veldig nedtur. Ikke mulig med rullings der nede i ferietiden, nei.
Gode råd var dyre. Det endte med løping på stranda og asfalt og noen spinningtimer med et meget spesielt innhold = max innsats i 45 min – stå og trå på tunge gear...... Det hele endte iallefall med et høyre kne som ikke ville mer, og som fortsatt knekker og knaker og vanskelig lar seg bøye i ytterstilling. Såpass plagsomt var det at jeg ikke fikk mer enn 3 økter på sommerisen.

August: En liten opptur kom etter noen uker uten skøytetrening: Erik Vea og jeg bestemte oss plutselig for å gå Alliansloppet på inline i Trollhættan. Og vi vant dobbeltseier med god margin.

Jeg øynet en god høst..... og det fortsatte bra

September: Endelig en måned hvor jeg fikk trent som planlagt. Det ble mye rulleskøyter og mange timer, Berlin Marathon 25. september.

Det fungerte bra. I tildels øsende regnvær gikk jeg inn til 4. plass i klassen M50, og slo dermet omtrent 620 andre i klassen. Totalt ble jeg nr. 51 i Fitnessklassen og nr. 225 totalt. Av drøye 7500 deltakere er det ganske greit.

Jeg mente jeg var på gang nå, og holdt «steamen» oppe inn mot issesongen.

Oktober: I slutten av måneden var det klart for norgescup i Stavanger. Pga ismangel på østlandet, gikk jeg glipp av NC-1 og NC-2. Men fikk da tre isøkter før debuten.

42,49-1,23,98-7,47,3x var en helt ok åpning.

November: Jeg bestemte meg for å reise til Erfurt for å gå mastersløp der i midten av november. Samtidig begynte jeg å snuse litt på VM i sprint og allround.

Jeg har de siste årene utelukkende tenkt allround, men nå bestemte jeg meg for å satse mot sprintmesterskapet. Tross alt burde vinnersjansene mine her være større enn i allround, så jeg bestemte meg for å forsere sprinttreningen. Det burde jeg ikke ha gjort.

Etter ei økt med en god del starter og maxdrag på 50 m/fast start, kjente jeg i etterkant smerter i høyre del av korsrygg/sete. Smerten ble værre og værre, og etter ei treningsøkt 6. november, måtte jeg ha hjelp til å få av meg skøytene.

Og sånn gikk dagene. Jeg håpet at ting ville ordne seg raskt, og startet opptrening etter ei uke. Det ble med tre økter – da var jeg like dårlig, Etter et par uker til, forsøkte jeg det samme en gang til, med samme resultat. Det endte med at jeg måtte ta helt fri - over en måned uten trening, men med mye julemat og kos. Vekta gikk opp og formen ned.

26. desember hadde jeg min førsdte treningsøkt – 20min gange på tredemølle. Deretter økte jeg forsiktig, og var på is igjen 5. januar. Det ble korte økter til å begynne med, deretter noen flere runder, men ikke mer enn 6 i slengen. Siste uka før Sprint-VM prøvde jeg et par 250m drag og noen starter. Det fungerte uten større problemer. Jeg var klar.

Sprint VM 2011
Jeg må være helt ærlig å si at, selv om jeg drømte om en pallplass, så var ikke troen større enn at jeg bestilte returbillett søndag kveld. Jeg satset ikke akkurat på bankett og sjampis, for å si det sånn.
Målet var imidlertid klart: Gå fire løp uten å bli skadet igjen. Komme igang, slik at den planlagte turen til Salt Lake City og Calgary i Februar kunne gjennomføres med skadefri kropp.
Forøvrig reiste jeg nedover fredag formiddag, og rakk såvidt noen runder på isen i Sportforum.
De "seriøse" reiste onsdag eller torsdag.
Isøkta kjentes ganske grei, så jeg var litt optimist på kvelden – begynte å glede meg, og var for en gangs skyld ikke «nælløs» :-) og det på tross av at Eidsmo'n med et forventningsfullt glis konstaterte at vi skulle gå i par på 500 og at han «hadde ryggen», dvs første ytre.

Jeg kjente bare at jeg var glad for at jeg fikk første indre, og tenkte ikke mer på det før jeg sto på streken og «Billy The Kid» dro av salva omtrent før vi var i posisjon. Men vi hadde studert'n så vi visste hva som kom og starten var perfekt på skuddet.

Det var et jevnt løp opp mot 100m. Jeg gikk kontrollert uten å få noen farlige vridninger, og da svingen kom visste jeg at dette ville gå og klinet til det jeg var kar om. Svingen satt som et skudd, men i utgangen kom jeg for langt ut på ytterskjæret på høyra, og der kunne alt ha gått til dundas, om det ikke var for alle timene med balansering på gjerdet til nabo'n hjemme i Drammen i barneårene. Jeg tok meg inn og fikk til en grei vekslingsside. Siste sving satt bra og oppover siste langside kjente jeg at det var litt mer å hente, og spurtet som en gal. Tiden ble 41,72. Ny årsbeste, og dagens vinnertid i M50. Eidsmo'n kom inn ett sekund bak. Jeg ante nå en viss mulighet.....

På 1000m var jeg ganske usikker. Ville jeg få syra så tidlig at jeg kom til å tape for mye til Eidsmo'n og russeren Vojnov? Jeg hadde tross alt veldig lite mengdetrening i beina de siste 2,5 månedene. Likevel var det et trøst at jeg hadde første og siste indre....

Det ble et løp helt på det jevne. En grei åpning, tross noen snubleskjær i starten, så en bra runde på 30,5, før det ble litt tyngre og 32, og noe på sisterunden. Sluttiden 1,22,91 var imidlertid mer enn bra nok til nok en distanseseier. Nå ledet jeg med såpass mye på nestemann at jeg faktsk holdt sjampisflaska i hånda på Supermart litt senere på kvelden. Men min innbodde overtro sa, stopp, og jeg satte flaska pent tilbake på plass: Du ække mester før siste distanse er gått, og dette var sprint! Og i sprintmsterskap har jeg hatt mange dårlige opplevelser:

NM Senior 1977, Tynset – Fall på 2. dags 500m
NM Junior 1978, Oslo – Tap sammenlagt med 0,32 poeng etter et mega feilskjær på 1.dags 500
NM Senior 1991, Tromsø – Fall på 1. dags 1000m
NM Senior 1992, Hønefoss – Fall på 1. dags 1000m

Så, da var det nok en dårlig ide å kjøpe sjampis etter første dag i VM.

Andre dag hadde arrangøren rota litt. Jeg som ledet sammenlagt måtte gå alene i første par!
Det er vel ikke helt sånn reglene er? Men det var greit for meg, da kunne jeg gå mitt eget løp uten forstyrrelser av noe slag. Jeg gikk omtrent som dagen før, men tok det rimelig piano i siste indre. Ville ikke risikere noe fall. Tida ble derfor litt svakere, 42,08. Men ennå en gang godt nok til distanseseier.

Nå sto bare siste 1000m og en sulten Eidsmo på jakt etter distanseseier igjen.

Hvis jeg ikke dreit meg ut nå, så kunne jeg endelig innkassere verdensmestertittelen jeg har jobbet for i noen år.
Det var ikke til å tro. Og det har ikke gått opp for meg ennå, tror jeg. For da Eidsmo'n tok en «Dobbel Axel» i rein iver i starten, ble min fjerde distanseseier en grei affære. Ja, faktisk tror jeg at jeg kunne gåt en del raskere på denne 1000 meteren, særlig de siste 200m. Jeg tok selvsagt ingen sjanser på noe trynings, og kontrollerte skjærene gjennom siste sving og oppløpet. Det var ubeskrivelig deilig å krysse mållinja.
Min aller første internasjonale tittel var et faktum.

Veien videre
Jeg sitter på et hotellrom i Park City, Utah og skriver denne oppsummeringen. Jeg har mitt livs egotripp, med omtrent tre ukers høydeopphold på 2000m og trening i Salt Lake City. Jeg gjør kun dette: Sove, trene, spise, shoppe..... Det er helt fabelaktig, for å sitere en kjent kommentator.

Erfaringene med høyden sålangt er a mange av de «symptomer» som beskrives i faglitteraturen stemmer ganske godt på meg også. Jeg har derfor «brukt hodet» og tror jeg har trent ganske riktig. Men jeg har trent hver dag, også i 2000m høyde. Hvorvidt dette oppholdet vil ha noen innvirkning på prestasjonene i Calgary gjenstår jo å se, men det er vel verdt et forsøk, når det er så behagelig :-)

Første test får jeg på lørdag den 12. februar. Da skal jeg gå 500 og 3000 samtidig som «de store» gutta og jentene starter VM i Calgary.

Jeg gleder meg skikkelig!!!

Siste kapittel i dette årets historie er ennå ikke skrevet. Men jeg vil kanskje komme med en oppsummering av mesterskapet i Calgary i etterkant.