No livnar det i lundar.....

Torsdagstrening på NIH-banen. Det er sent i august og sommerens varme drag er erstattet av en klarere og skapere luft. Og med ett er banen full av kjente ansikter. Det nærmer seg sesong, ingen tvil om det. Unge aktive og noe eldre veteraner er med ett på plass i vårt "inline-mekka" her i Oslo.
Undertegnede kunne nyte synet av Njøs, Amundrud, Haartsen, Bjørk, Iturria, Nyhus og Lia. Glemte bikkja til Bjørk'en, som svinsa rundt som en fuglehund pleier. Ikke helt trygt med bikkje i dette miljøet. Spør Lia! Det kom noen gloser fra den kanten. I tillegg syntes han banen var for kort. Mange krappe svinger og korte langsider = SYRE! Men Lia har trent utholdenhet i år! Ellers hadde du vel ikke stilt opp i bakkeritt på sykkel på Hønefoss, Eivind? Yess, I know :-)
Det drar seg med andre ord til nå. Kun dager igjen til NC-1 på Hamar. Lurer på om HOA greier å få tyna ut 11-12 graders varme i hallen, slik de har garantert? Men før dette skjer, venter en rolig periode på noen dager nå før treningsleiren i Berlin. Kanskje blir det et testløp der nede også? I såfall blir det en 3000m.
Men etter ei god økt på morran i dag, lokker helgetur på Vikerfjell sammen med Oxana. Det blir vel en liten fisketur og litt bærpelling der oppe. Og ikke minst noen timer sammen med Lars Saabye Christensens siste bok......

Gamle helter blir ikke yngre....

I helgen var det klart for feiring av min gode, og nå "gamle" kamerat Tor Håkon Holtes 50-årsdag.
Tiden går jammen fort og det dukker opp litt skrukker og fleskepølser her og der, men vi er begge like unge til sinns, nesten like spreke, og ut av den kjempebøtta med opplevelser vi har hatt sammen fra 15-16 årsalderen og frem til i dag øser vi ut mye latter og moro.
Selve markeringen ble avholdt på Sanden Hotel i Hokksund. Og jammen dukket både Bergh'en, Gare og Berglia opp også :-) Nesten hele banden fra tenårene samlet altså... Lenge siden jeg har kost meg så mye og lenge! Jeg mener at et jubileum ikke bare markerer det som har vært, men like mye betyr inngangen til en ny tidsepoke. Slike tidsepoker bør igjen gi livet nyanser av nytt innhold. Mitt bidrag til Tor Håkons kommende dager som aldrende herre var et fluefiskesett. Etter reaksjonen å dømme var dette gaven over alle gaver. Grunnleggende opplæring i kasteteknikk ble gjennomført på søndags formiddag og fisketur ble avtalt på flekken!! Da har jeg igrunnen oppnådd det jeg egentlig ønsket - dra "gammel'n" ut He, he.
Om det ble noe trening etter festen...... dream on ;-)

Helgetur

Finnes det noe bedre enn en helg med trening, fisking, god mat&drikke, musikk og litt lett pusling på hytta?
Neppe for min del iallefall.
Hytta ligger på Vikerfjell, omtrent 35km nord for Hønefoss. ca 700 moh med fjellpartier rundt omkring som rekker opp i 1000-1100 moh.
Jeg bygde mye av hytta selv sammen med familie og venner. Den ble påbegynt i mai 2000 og sto ferdig i oktober 2001. Det var noen måneder med totalt "byggekoma". All fritid i nesten 18 måneder gikk med til bygging. I tillegg ble det brukt noen sene kvelder/netter midt i uka. Da var det kjipt å stå opp kl 0600 for å rekke toget til Oslo. But, that's history! Nå nyter jeg livet i lange drag når jeg en gang imellom tar meg tid til å reise oppover.
Og, bare for å si det med en gang: Treningsmulighetene er fantastiske! Nylagt asfalt på veien langs Sperillen gjør rulleskøyteøktene til en fryd! Den 6 km lange bakken opp til Tosseviksetra er som skapt for bakkesykling/løping/lavgang. Fjellet er unikt mht skigåing og langturer på beina. Terrengsykling, landeveissykling, svømming.... Alt man kan tenke seg av muligheter utendørs. I tillegg har hytta hems, og der er det plass til sklibrettet :-)
Nå er også varm dusj rett rundt hjørnet! Kaldtvannet spruter ut av kranene.
I helga reiste jeg oppover via Furumo. Der ble det gjennomført ei tøff rulleskøyteøkt. Jeg gjør ofte dette. Legger turen innom rulleskøytebanen på Geithus. Det er en omvei, men hva gjør man ikke for å få litt kvalitetstid sammen med 8 x 100mm hjul?
Lørdager tar jeg det normalt med ro. Det gjorde jeg forsåvidt nå også, dersom 7 timers fjelltur kan kalles hvile. Resultatet ble fire ørret etter en god del kilometers vandring i myrer og lyng. Bildet viser forøvrig Svarttjern, som ble en ørret fattigere etter Henriksens besøk.
Søndagen testet jeg ut den nylagte asfalten på veien vest for Sperillen. Det var en flott økt. Asfalten ble lagt i sommer og den var helt fri for sprekker, grus og andre ulumskheter. Jeg gikk en rolig tur på noen mil. Gleder meg allerede til neste gang!
Nå venter ei tøff treningsuke! Får håpe værgudene tillater noen rulleskøyteøkter iallefall. Berlin lokker i det fjerne.....

Hvorfor

...er det slik at idretter som svømming og skøyter, som til de grader blir neglisjert av olympiatopper og idrettspamper i Norge. Som omtrent ikke har anlegg til å rekruttere eller trene nye utøvere i. Hvorfor er det slike idretter som ofte produserer de gode resultatene. Mens fotball, som snart har spist opp alle tilgjenglige arealer og sponsormidler, har anlegg over alt. Det blir sydd puter under armene deres fra politikere og næringsliv. De har tilgang til idrettens største rekrutteringsmasse, men presterer minimalt internasjonalt (damene et hederlig unntak, men det er jo de det satses minst på i fotball).
Og... Hvorfor finner resten av idrettsnorge seg i å bli til de grader hundset med av halvfeite amatører som tror de driver idrett, men som egentlig bare er sirkus og Hotel Cæsar.
Stand up for your rights!!!

Åråsen-Leirsund

Hva skulle vi gjort uten det flotte sykkelstistrekket fra Åråsen mot Leirsund?

Det er redningen når regnet eller andre merkverdigheter jager oss bort fra asfaltbanen på NIH.

Blogger og Erik Vea hadde en fin økt mellom regnbygene på strekket i dag.

Selvsagt var vi ikke alene. Mengder med syklister og skiløpere bruker strekket på 2,6 km til trening. Vi traff også Marja Haartsen, Emilie og Ivar Njøs som også hadde tatt seg en "tjuvtreningstur".

Veteranene gjennomførte en tøff og flott økt med relativt god snittfart. Bare fornøyde "tryner" etterpå (som bidet viser) :-)
...og i morra Erik, er det nye tak !!!

Rulleskøyter for spesielt interesserte

Mye og mangt kan skrives om Oslo som "idrettsbyen" og "skøytesportens vugge". Det har unektelig funnet sted en rekke historiske begivenheter knyttet til hurtigløp i denne byen, vår hovedstad. Noen hovedstad for skøyteløp er det dog lenge siden den var. I dag er sporten vår spredt utover med enkelte kraftsentra her og der på landsbygda. Det er ikke spesielt merkelig at det er blitt slik. Det er Oslos befolkning og politikere som har valgt dette. Det er dessuten svært interessant at ekskluderingen av hovedstaden som skøytemetropol til de grader støttes av både Olympiatoppen, Norges idrettsforbund, Norges idrettshøyskole og de sportslig ansvarlige i Norges skøyteforbund. Jeg underbygger denne påstanden med det faktum at ingen av disse organisasjonene/personene noengang har brukt sin innflytelse for å hindre f.eks. nedleggelse av Bislett, bygging av et nasjonalt, innendørs senter for skøyteidrett i Oslo. Ingenting er gjort for å hindre nedleggelse av kortbane som skøyteidrett i Norge. Minimalt gjøres for å få etablert et genuint rulleskøytemiljø. Og ikke en finger løftes for å tilrettelegge treningsfasiliteter for skøyteløpere. Man stues i beste fall inn i et kott, eller henvises til en asfaltplass som ikke kan brukes på lang tid etter regnvær, som brukes til oppbevaring av singel og sand og som fungerer som kombinert basketballbane og parkeringsplass. Nå skal denne forøvrig også legges ned til fordel for en allidretttshall. Rulleskøytebane er ikke med i planene fremover. Skøyteløp som idrett ignoreres av det øvrige idretts-norge. Den støtten Olympiatoppen yter til Peter Müllers lag, er ris til egen bak og penger ut av vinduet. Våre konkurrenter ler seg skakke av hvordan vi driver på. Godt vi har provinsen! Det er på Geithus, i Sandefjord, på Skreia og i Båstad de har tilrettelagt trening for skøyteløpere. I Oslo er det snart slutt, på alt! Både sommer som vinter. Og Skøyteforbundets sportslige ledere, hvor er de? Hva slags forhold har de til skøytesport egentlig? Ikke engang på Hamar greier disse inkompetente menneskene å få til rimelige treningsforhold i landets fungerende nasjonalanlegg for skøyter. Det er skammelig! Mitt synspunkt at når man sitter i en slik posisjon som disse gjør, har de en PLIKT til å jobbe intenst for å tilrette legge fasiliteter for alle skøyteløpere i hele Norge. Dette er for viktige saker til å bli overlatt til tilfeldighetens spill og enkeltmiljøer rundt omkring. Dersom man ikke tar tak i dette kontinuerlig, fordi man mener at jobben med å støtte oppunder forbundsgrupper og landslag er det som teller, da bør man finne på noe annet å gjøre. Da er man i beste fall inkompetent.

Oppkjøring mot Berlin

Da var det definitivt slutt på "sommerferien" for i år.
Det merkes på været at det går mot høst. Vått, kjøligere og mørkere kvelder. Blir nok flere økter innendørs fremover.
De neste tre ukene er tiltenkt oppkjøring mot treningsleiren i Berlin i september. Jeg kjører en syklus med to "normaluker" og en uke hvor jeg legger inn noen tøffere økter.
Kroppen føles grei etter ei rolig uke, men jeg har lett for å bli daff når jeg roer ned, og selv om det ble en del timer trening denne uka, skal det bli godt å komme igang skikkelig igjen. Virker som jeg trenger mye og tøff trening for å kunne få kroppen til å yte maks. "Ballet" starter pent i dag med en times styrketrening etterfulgt av halvannen time sykling :-)

Sånn gjør de det der - Norge vs Canada

I Canada, som ved siden av Nederland, kanskje er verdens ledende skøytenasjon, har de dokumentert sin filosofi slik: https://www.speedskating.ca/client/cmsUploads/speed_skating/File/Coaching/LTAD_ENG_final_clickable_lores.pdf

Norge, som ikke er en fullt så dominerende skøytenasjon, har dokumentert sin filosofi slik: http://www.skoyteforbundet.no/filarkiv/utvikling/nsf_kompendium.pdf

I Canada følges dette opp fra sentralt hold såpass tett at man har kontroll på treningshistorikken til de utøverne som tas inn i eliteprogrammene. Forbundet og klubbene jobber tett sammen for å gjennomføre dette i praksis, men klubber og trenere har frihet innenfor de rammer man er enige om å praktisere.

I Norge er det regionene og klubbenes ansvar å gjennomføre planene. Gjøres dette i dag, eller blir opplegget for detaljstyrt, slik at de gode hensiktene kun er en papirtiger?

Synspunkter på dette mottas med takk!
Målet er å få frem en konstruktiv debatt om utvikling av skøyteløpere fra barn til elite? Hva er viktig? Det finnes mange meninger om trening. Kom med dem!

Feilskjær

Jeg tusker innimellom litt med pennen. Her er en liten novelle som jeg har skrevet. den er basert på en virkelig hendelse, men dramatisert veldig. Sannheten er en annen, men da ville det ikke blitt en novelle :-)

Jeg sitter i en langsomtgående bilkø på vei til hovedstaden. Det er 8. januar, en onsdag. I bilen, sammen med meg sitter det tre kamerater. Faren min kjører, en gammel Opel Kadett, grå.
Jeg er 13 år og vi skal inn å gå skøyteløp på Jordal. Første løpet i år. Etter en lang høst med trening og mett klubbløp, skal jeg endelig få møte de beste, og de beste er fra Oslo. De har alltid nye skøyter, nye trikoter og har gode trenere. Kunstis har de også. Vi har knapt is, selv om temperaturen synker ned mot femten minus. I Drammen er det bandy som gjelder og okkuperer hele isflata, unntatt ytrebane...
Spenningen og forventningen stiger i kroppen etterhvert som vi nærmer oss Lysaker. Det går smått. Jeg merker at jeg begynner å svette i håndflatene av spenning og forventning, ingen i bilen snakker mye, det er mest kommentarer om biler og mennesker vi ser, fremført med lett skjelvende røst. Jan er både kamerat og rival. I fjor var vi jevngode, men i år skal jeg bli best, det har jeg bestemt meg for. Oslo. Vi passerer rådhuset. Alltid rødt. Lyskryssene passeres i sneglefart og tvangstankene siger på. Får vi for dårlig tid? ”Hva er klokka”? God tid, selvsagt. Aldri for dårlig tid når fattern bestemmer avreisetidspunkt.
Vi passerer en grå masse av bygninger, det er mørkt, der, endelig! Jordal åpenbarer seg med amfien til venstre. Det lukter OL 52. På dette jordet hersker det skøytekultur. Kupper’n sin hjemmebane, kanskje han er her i kveld? For å se på oss!
Vi finner en parkeringsplass og går ivrige og stivbeinte ut av Opelen.
Det er gamle garderober her, de stinker av gammel svette og mangel på grønnsåpe. Bare harde trebenker. Her er det farlig å flytte seg sideveis uten å reise seg opp. En fyr jeg spilte fotball sammen med glemte seg bort en gang. Ja, ikke her på Jordal, men garderobene på SIF huset var like nedslitte.
Han blir kalt ”fliseræva” fortsatt. Fem cm. tre måtte han fjerne.
Så jeg flytter meg høyt.
På med tøyet. Superundertøy, sokker, den nye trikotbuksa, overdelen i lyseblått og hvitt, klubbfargene. Emblemet lyser på venstre side brystet, nytt alt sammen.
Det er fullt i garderoben. Det oser av oppladet energi fra gutter som skal ut å kjempe mot hverandre. Få ord veksles. De tryggeste fleiper og driter hverandre ut, men ingen tar notis av oss, vi har aldri hevdet oss blant de beste.
Jeg kikker på konkurrentene. Er de gode i år? Har jeg noen muligheter? Jeg kjenner igjen Steinar, han ble nr. 2 i NM i fjor, Egil der borte nr. 4. Jeg ble nr 24, men det har gått nesten ett år og det er alltids mulig....

Vi tar en joggetur, gutta fra Drammen. Det er litt eksotisk å være på kveldsbesøk i Oslo.
Isen er svart, kølsvart, det skyldes banedekket under, koksgrus, fælt å spille fotball på, faller du så river du opp huden og må rense bort kullet med pyrisept på bomull, og det svir! Sårene blir sånne som væsker og gasbindet gror fast i.Isen er glatt, det er ikke særlig kaldt, kanskje minus en. Elleveåringene er i gang og alle ”perser”. Det er første året de får lov å gå 500 meter i konkurranse, sikkert derfor. Men nye bestenoteringer blir det mange glade ansikter av!
Jeg føler meg trygg, kjenner at teknikken ”sitter”. Kjører et par tohundremetere, tar i. Jøss. Jeg holder iallfall følge med Egil. Tror nesten jeg var raskere. Det er viktig å vise seg frem.
En time igjen. Det er mange deltakere i ASKs tradisjonelle gutteløp, så mange at hele kvelden går med. Siste løper er ikke i mål før klokka 23, men ingen klager, vi holder ut fordi dette er det eneste stevnet utenom NM hvor de deler ut medaljer, og sølvpokaler. Dette er stort! Bare de beste får delta her, og jeg er en av dem! Jeg er stolt, jeg er tent, jeg skal vise dem!
Tiden frem til starten er seig, lista med parsammensetningen viser at jeg har trukket par med Egil. Jeg vet jo at han er god, og jeg kjenner at jeg blir nervøs, men jeg har siste indre, det er en fordel.Jeg drøyer tida med å slipe skøytene til de er kvasse som barberblader, pusser og pusser med marmorbrynet.

Så, er det min tur. Steinar leder klart. 47,6. Sterkt. Jeg har 52,4 – fra i fjor, men nå har jeg bestemt meg, alt eller ingenting! Jeg må gi alt.Starteren kaller oss frem. Parkameraten er senere på plass enn meg, vi nikker svakt til hverandre, dette er en hanekamp som han regner med å vinne. Det er Drammen mot Oslo, David mot Goliat.Skuddet drønner, jeg handler som i trance, får fart på beina, krøker meg sammen og finner en effektiv stilling, leder etter de første 100 meterne, kan ikke huske svingen, alt gikk så fort, ser ryggen hans på vekslingssiden, men har større fart, likevel greier jeg ikke å ta ham igjen, stuper inn i siste sving litt bak, får flyt, nærmer meg for hvert skjær, er forbi i utgangen, har størst fart. Fullfør! Tenker jeg. Fullfør! Jeg ser meg selv på seierspallen, mållinja nærmer seg. Da skjer det! Skøytespissen skjærer alt for tidlig ned i isen. I en brøkdel av et sekund ser jeg verden fra fugleperspektiv, så lander jeg på magen. Det gjør vondt. Langsomt sklir jeg over målstreken, noen meter bak parkameraten. Han får bronse, jeg blir nummer åtte. Jeg var et feilskjær fra pallen og gråter mine modige tårer. Det blir en lang tur hjem til Drammen, en sen kveld i januar.

Et lite skråblikk på samfunnet - Rapport 01/08

Som jeg skriver i profilen min, så er jeg litt interessert i hva som "rører seg" i samfunnet rundt oss. Altså, jeg er ingen 100% idrettsnerd! Jeg vil derfor dele egne og andres kommentarer med dere i denne bloggen.
Derfor starter jeg med en artikkel jeg fant på ABC Nyheter i dag, skrevet av Dagfinn Nordbø. Jeg synes artikkelen er god fordi den setter søkelyset på hvordan det norske samfunnet gradvis er ferd med å bli forflatet og "bimbofisert". Jeg gjør hans ord til mine....
http://www.abcnyheter.no/node/71457

Rolig uke

Etter sommerisen venter en rolig uke med vekt på restitusjon og oppbygging. For å få utbytte av perioder med hard trening, hvor kroppen brytes ned, må man gi den mulighet til å få superkompensert. Dette skjer ved å ta noen lette dager innimellom. Jeg har trent tøft i hele juni og juli, og det kommer flere slike tøffe perioder utover høsten, så denne uka her er kanskje en av de viktigste i år. Det er en slik uke som skal gi mentalt og fysisk restitusjon. Jeg trener, bevares, men stort sett kortere og lettere økter, samt at jeg legger inn en ekstra fridag.
Jeg hadde en liknende periode i Mai, og det ga overskudd til å gjennomføre mange gode økter senere. Det skal krible skikkelig i kroppen etter en slik periode, ja den skal nærmest skrike etter laktat!!! Da er man klar igjen!!!
Men, som kjærringa sier i reklamen: Vi får vente te' freddan' :-)

Sommeris - rapport 2

Så var sommerisen 2008 for min del en saga blott. Det ble fire økter den første helgen i August, to med vekt på mengde (ca 120 runder), en max O2 og en terskeløkt. I tillegg et par-tre timer med sykling. Kroppen fungerte ikke 100% på fredag og lørdag, men var noe bedre på søndag. Teknisk begynner langsidebevegelsene gradvis å automatiseres, men det koster ekstra krefter å gjøre endringer, så maks uttelling får jeg vel ikke før senere. Fokus i svingene er nå å senke høyre skulder mer i utgangene for å få med mer fart ut på langsidene. Dette koster endel krefter, fordi det ikke er mulig å "jukse" med en litt høyere sittestilling i utgangene. Dette koster naturligvis krefter og gir foreløpig en merkbar laktatøkning. Oppgaven fremover nå er å finne ut hvordan jeg skal trene de neste månedene for å fikse denne detaljen. Jeg har noen ideer! Men det vil jeg komme tilbake til :-)
Ellers var det veldig moro å trene sammen med Geithusgjengen. Utrolig fin gjeng med mye humør og ikke minst en stort internasjonal bredde. Asier og Jan Friesinger kjenner jeg jo fra før, men Johan Röjler (http://no.wikipedia.org/wiki/Johan_R%C3%B6jler) var et nytt og hyggelig bekjentskap. Gleder meg sinnsykt til å reise sammen med disse utøverne til Berlin i september. Et stort pluss denne helgen var ellers at jeg greide å henge med gutta (og Mari) på 20 runder i 36,0 tempo uten at puls eller melkesyreverdier gikk inn i sone 4. Målet nå er å være med på flere slike serier for å få trent på terskel i høy fart. Når man går alene blir farten lavere, og terskeltreningen blir knyttet til lavere fart og muligens noe anderledes teknikk, særlig fordi presset i svingene blir mindre. Kanskje kan vindtunellen på Geithus gi en effekt utover det å øke toppfarten, som vi ikke er klar over? Tenk om eldre herrer, som undertegnede, da kan trene terskel i 31-32 fart! Det kan gi effekter som er ukjente for oss i dag.