Team Bøkko er et faktum

Nå har ikke Håvard Bøkko og ”Teamet hans” noe å skylde på om det går skeis i Vancouver. Eller har de mer på lager?
Etter at Håvard nå kan bruke Peter Mueller som personlig trener til å få kropp og hode ”på plass” frem mot OL, må man kunne forvente en ytterligere stigning i prestasjonsnivået, og det første svaret bør vi få allerede under EM på Hamar. Vi gleder oss!
Spørsmålet innledningsvis er tatt med i tilfelle det viser seg at det ikke går helt etter planen likevel, selv med Mueller tilstede. Da kan det vel hende at man henviser til at det ikke er så enkelt å oppnå prestasjoner alene. Og det er det ikke. Derfor er mitt tips nå at det jobbes iherdig i kulissene for å få med flere av våre beste utøvere over som treningsstøtte for Håvards satsing. At noen vil la seg lokke, gjenstår å se. Uansett tror jeg det ikke vil være sunt for miljøet og definitivt ikke vil gi de som velger den veien noe mer suksess på isen. Suksessen i team Bøkko er forbeholdt Bøkko, og ingen andre.
Dersom Team Bøkko tillates å rekruttere inn andre toppløpere i sitt team, noe som NSF og OLT nå har åpnet helt for, kan vi ende opp med et ”fabrikklag”, en forbundsgruppe og noen regionslag. Om dette er bra eller ikke for skøytesporten, er jeg usikker på. Men det kjeg er sikker på er at man vil stå ovenfor en delikat utfordring den dagen Peter Mueller står og vifter med akkrediteringen i hånda i en eller annen hall. Da har mannssjåvenismen gjort come back blant norsk skøyteungdom, og da er det ikke noen vei tilbake.

Men kjenner jeg enkelte rett, så gir de f… i det!

Reprise

Han prøvde seg i fjor, men måtte bite i det sure eplet. Og han prøvde seg i år, men var MYE mer defensiv i utgangspunktet i år. Jeg snakker seriøst. Jeg snakker om TOPP idrett, jeg snakker om kampen mann mot mann på lang distanse en sur vinterkveld på Valle Hovin. Og ikke minst: Jeg snakker om Junior!
Årets første LIK-mil er gjennomført for min del. Og det var nesten reprise av fjorårets, bortsett fra at i år var jeg taktisk og lot Junior dra de første 9. Så tok jeg over, økte farta litt og da det gjensto 3 runder satte jeg inn turboen og dermed ble det cruising inn til seier på 16.23.27.
Den letteste 10000m jeg har gjennomført, ever. Siste runde gikk på 35,2!

Utrolig !!

De færreste med en viss interesse av norsk skøytesport kan unngå å legge merke til at støtteapparatet rundt Håvar Bøkko nå jobber iherdig både i media og i kulissene for å få til en slags ”ordning” med Peter Mueller. Det pekes på at Håvard Bøkko ikke lenger står på pallen, og at det kun er hans mentor gjennom hele hans voksne liv, Peter Mueller som kan gi ham det siste piffet som kan bringe skøytemedaljer til Norge i Vancouver OL.

Dette utspillet er ikke overraskende. Det er helt logisk sett i forhold til det man har kunnet observere gjennom de siste årene. Det er tydeligvis en fraksjon innenfor skøytefamilien som, uansett hvor uetisk det enn er, mener at en utøvers suksess er viktigere enn hele sportens rennomè.
Joda, det er naturlig at far og mor ønsker å støtte sine barn til suksess. Bevares, det er alle foreldres rolle å støtte sine barn gjennom ild og vann. Men noen ganger bør man innse at men er ute på tynn is.
Spørsmålet er nemlig om man burde fremvise for hele verden sin totale uaksept for vedtak som er basert på brudd på grunnleggende menneskerettigheter.
Å i det hele tatt tenke tanken på bringe en nylig avsatt Peter Mueller tilbake i nærheten av en norsk skøytetropp eller representant for norsk toppidrett, vitner om et så snevert syn og mangel på forståelse av sakens alvor, at jeg blir helt sjokkert.
Dersom skøytestyret eller olympiatoppen går med på en mellomløsning som den Bøkkos støtteapparat ønsker, da undergraver man sine egne etiske normer og bagatellisrer menneskeverdet betydning i norsk toppidrett.

Vi greier oss uten medaljer i Vancouver, men vi klarer oss ikke uten en grunnleggende etikk basert på respekt for hverandre.

NC-4 Asker

Opprinnelig hadde jeg tenkt til å gå 500+3000 lørdagen, men etter at det "dro til" i lysken under staren på 1500m under Odalskøyta, fikk jeg klar beskjed av ekspertene om å roe ned og ikke provosere unødvendig. Rådet ble fulgt, og det ble derfor bare 3000m.

Mellom timene med kaving mellom IKEA-dingser, billig Europrisverktøy, utålmodige tidsfrister, elektriker og rørlegger, fant jeg da frem tøyet mitt og klarte å rote meg avgårde til Asker.

Forholdene virket bra helt til løpernes tider ble annonsert over høytaleren. da forsto alle at dette ikke ville bli noen "høydare". Det tok jeg konsekvensen av og bestemte meg for å kjøre ei god kvalitetsøkt uten å gå i kjelleren for å oppnå en 16. istedet for en 17. plass..... Det ble ei bra økt, men ingen spesielt god tid, selv om 4.45.32 egentlig var godt betalt for innsatsen. Jeg tror aldri jeg har vært mindre sliten etter en 3000m. Det var som å gå med brekket på. Sikkert mange årsaker til det, både psykisk og fysisk. Men nå er første løpet gjennomført, så nå starter den virkelige oppkjøringen mot sesongens viktigste løp. Og den perioden starter med en del mer treninge enn tilfellet har vært i de siste ukene. Så får vi se om juleribba får frem litt mer fart i en 99,99% belastet kropp :-)

Forresten, når det gjelder enkelte "forståsegpåers" forhold til eldre utøveres deltakelse i NC. Det hadde vært rimelig tynt i damenes seniorklasse uten de" eldre damene" på plass. I herreklassen, sebior, var det 8 deltakere og 2 var veteraner. Ingen av oss ble sist på noen distanse.

Unfairblogg

Jeg har lagt inn en ny link under "Nettsteder av interesse". Linken er til en blogg med en noe skjev betraktningsvinkel på aktuelle hendelser :-)

Odalsskøyta

41,68 – 2,05,49
Da er sesongen i gang for alvor!
I går ble den tradisjonelle ”Odalskøyta” arrangert i Vikingskipet. Og Sand IF sto for et nærmest perfekt arrangement. Det er smart å dele arrangementet i to deler, da blir det kortere ventetid for de fleste løperne og tidligere hjemkomst for de yngste.

Ære være funksjonærene med speaker Kjell Rune Kristiansen i spissen! En kjempedugnad som alle løperne satte stor pris på!

Så over til mine egne løp:

500m var årsbeste. Starten gikk uten noe ”konkelimonke” denne gangen, selv om makker Sanderud fikk en tjuvstart. Gamlefar holdt følge med junior et stykke, og ledet sogar opp til 50m !!
Derfra dro ungdommen ifra, og selv om første indre satt bra, vekslet jeg bak. Her er det mer å hente!
Resten av løpet fløt også grait, selv om jeg kanskje var litt lagt fra ”snøkanten” i siste ytre og at jeg merker at jeg mangler det siste ”trøkket” som gir det sekundet ned som jeg håper skal komme.

På 1500m fikk jeg en eller annen vridning i løpet av de første startskjærene, og da satt lyskestrekken der. Jeg kjente det dro til, men valgte å fortsette, selv om jeg fikk ødelagt en del av aksellrasjonen. I svingene merket jeg ikke noe, så jeg valgte å tråkke til der og være litt forsiktig på langsidene. Det gikk greit, men jeg mener selv at jeg nok kunne ha gått noe raskere enn 2.05.49. Så da er det enda mer gledelig å konstantere at jeg slo nærmeste veterankonkurrent, Atle Vårvik, med nøyaktig ett sekund!
Løpet var det første på 1500 i år, og var 1,5 sek raskere enn tilsvarende løp i fjor, og er det raskeste jeg noensinne har åpnet 1500m på.

Med to årsbester er jeg godt fornøyd, men er litt urolig pga lyskestrekken. I værste fall blir det bare 3000m i NC til helgen….

Fotballblogg(7)

Det renner inn med eksempler på at fotball er en aktivitet som i beste fall kan sammenliknes med Romerrikets gladiatorkamper i Romas sirkus Colloseum.

Hat og vold florerer både blant gorillaer i fri utfoldelse inne i manesjen og blant apekattene på tribunene.

Her er to reportasjer som ytterligere underbygger at jeg, etter alle solemerker, har rett i at fotball ikke er idrett, men sirkus og opium for folket…

http://fotball.aftenposten.no/uefa/article156948.ece

http://www.nettavisen.no/sport/fotball/article2770832.ece

Start med slak stigning

42,95 - 1,23,25 - 41,86 - 1,22,68

Da er sesongen 2009/2010 innledet for min del.
Under helgas NC i Vikingskipet gikk jeg sprintfirkamp. Og resultatene var definitivt av det litt varierende slaget.
Jeg var nok litt for ”tøff i trynet” på fredag ettermiddag, og gjennomførte ei treningsøkt som ble for hard i forhold til restitusjonstida frem til løpene på lørdag. Og da jeg i tillegg kjørte ei tilvenningsøkt på is som inneholdt litt for mye fart, da måtte resultatet bli ”så der….”.
Om det var den brokete oppladingen som var årsaken til tidenes dårligste start etter ”direkte på trynet” i calgary 2007, skal jeg ikke ha sagt noe om, men 12,0+ på første 100 har jeg ikke hatt siden 1973. At tida ble såpass bra som 42,95 var en prestasjon i seg selv. Men kroppen var så seig som gummi og ”løpssteget” likeså.
På 1000m hadde jeg første/siste indre. Makker Njøs ble som vanlig for sterk, men jeg fikk i alle fall til en rimelig start med 19,7 på første 200. Siden gikk det sånn passe, men rundetidene trener Ivar oppga stemte ikke, så jeg vet egentlig ikke så mye mer enn at sluttida ble 1,23,25.
Ingen ”højdare”, men mye bedre enn 500 meteren.
Kroppen var helråtten etter lørdagens utblåsning, så det ble mye avslapping og tidlig natta.
På søndag hadde jeg en mye bedre følelse, og gikk til startstreken med ny optimisme.
Hva første 100 gikk unna på er det ingen som veit – takket være det fantastisk nye tidtakingssystemet i skipet, som stort sett gir manuelle tider.
Men løpet ”satt” bra og 41,86 er ett hundredel raskere enn fjorårets åpningsløp. Det får jeg være sånn passe fornøyd med, selv om målet var å åpne noen tideler raskere i år.
Kroppen fortsatte å spille på lag, og på den avsluttende 1000m hadde jeg en god følelse hele veien. Så bortsett fra at jeg ikke greier å få opp den farta jeg gjerne vil ha, så går jeg i alle fall to ganske jevne runder på 30,6 og 31,9. At åpningen fra ytre blir 20,1 er slik det er når en rusten 51-åring gis kort rullebane før ”take off”. Sluttida på 1,22,68 er verdens nest beste tid i M50 hittil i sesongen – så når man sammenlikner epler med epler, så er det vel egentlig ganske bra?
Nå skal batteriene lades mot neste oppgave – Odalsskøyta førstkommende søndag. Da blir det definitivt ikke tøff økt kvelden i forveien og på isen i forkant. Man er da i stand til å lære av sine feil!

Prisbelønt novelle

Jeg feirer 10000 treff på bloggen med å publisere novellen "Biltur i sommervær". Dette er en kort historie som var en av 25 innsendte bidrag som ble valgt ut til novelleantologien "Vi kommer med ordene" i 2002. Av andre bidragsytere i denne boka kan nevnes blant annet Frode Grytten, en av landets mest anerkjente novelleforfattere.

Mitt bidrag finner dere under her og til høyre under overtskriften "Litteratur". Novellen ligger som en word-fil. Håper den vil falle i smak :-)

http://privat.bluezone.no/mortenhenriksen/htdocs/Biltur.doc

Verdidugnad

Det ropes fra alle hjørner i skøyteleiren om at det nå må skapes ro. Og det er jeg enig i. Men hvordan skal dette skje?
Den uroen som har vært de senere år har sitt utspring i mer enn uakseptabel atferd av den forhenværende landslagstreneren. Den synes å være tuftet på en ukultur som finnes i skøytemiljøet generelt, og som har vært der i mange år. En slags arvesynd. De konkrete utslag av denne ukulturen kommer til syne i mange fasetter. Misunnelse, baksnakkelse, falskhet, intriger, egosentrisk atferd, etc. Den er den største trusselen mot norsk skøytesport.

Edel Therese Høiseth nevnte i et intervju i tilknytning til Peter Mueller saken at vi trenger en verdidebatt i norsk skøytesport. Og jeg tror faktisk hun treffer innertier. Det er nettopp det som trengs: En åpen verdidebatt hvor miljøer og enkeltpersoner kan komme frem med sine synspunkt på hvordan de faktisk opplever sin rolle og hvordan de mener vi skal fremstå.
Jo da, det finnes en strategiplan, og det skal legges frem en handlingsplan til nyttår, men likevel, de klubber og enkeltpersoner som skal iverksette disse tiltakene og bringe sporten videre trenger et en felles etisk og faglig plattform for dette arbeidet.
Jeg vil oppfordre styret i NSF til å ta tak i Edels ide og umiddelbart starte arbeidet med å få organisert opp en bred verdidugnad med mål om å samle skøytefolket om en solid, felles plattform basert på grunnleggende etiske verdier og gjensidig åpenhet og respekt.

Menneskeverd

Før jeg legger ut "10000-treff gaven" til leserne, må jeg bli litterær via de som virkelig kan det! Men først:

Noen av dere har kanskje lagt merke til at Eirik Bøkko har reagert

på undertegnedes hentydninger om at Håvard Bøkkos hylling av sin gamle trener og bagatellisering av dennes atferd, kan tolkes som på mangel på empati og god oppdragelse.

Dette er selvsagt vanskelig å svelge, men jeg mener fortsatt at de uttalelsene som han, og ikke bare han, men flere andre har kommet med, på tross av kjennskap til all urett som har rammet lagkamerater (og venninner) gjennom flere år, er et klart tegn på en egosentrisk atferd som ikke er etisk forsvarlig, selv i et toppidrettsmiljø. Vi trenger en verdidebatt - der er jeg helt på linje med Edel Therese Høiseth.

For å utdype det jeg mener, ønsker jeg å sitere litt fra Arnulf Øverland dikt "Du må ikke sove" og Jens Bjørneboes "10 bud til en ung mann som vil frem her i verden".

Du må ikke sove
Arnulf Øverland (1937)

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

TI BUD TIL EN UNG MANN SOM SKAL FREM I VERDEN
Jens Bjørneboe (Dagbladet 5. januar 1963).

1.
Det første bud er ganske lett
De som er flest har alltid rett.

2.
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta de sterkestes parti.

3.
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.

4.
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.

5.
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.

6.
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannheten bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød)

7.
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.

8.
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du din beste livspolis.)

9.
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til ham som ryktet gjelder!)

10.
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert:

Følg dristig med i kamp mot troll,-
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
- en time forut for din tid.

Jens Bjørneboe

En underlig verden.....

Jøss, tenker jeg, når jeg ser at det er Johan Kaggestad som står frem som skøyteforbundets frontfigur under letingen etter ny landslagstrener.Hvorfor er det ikke sportssjef Øystein Haugen som er drivkraften i den prosessen? Er ikke det nettopp en av de oppgavene han får betalt for å gjøre? Å evaluere, coache og finne de rette landslagstrenerne?

I forbindelse med den såkalte ”aksjonsgruppa” sitt forsøk på å få til en retningsedring av måten norsk skøytesport styres på, i sommer, var et av hovedargumentene våre at det innenfor skøyteforbundet finnes for lite toppidrettskompetanse, og at norsk elite-hurtigløp i realiteten er satt under administrasjon av olympiatoppen.
At Kaggestad nå står frem som frontfigur vedrørende valg av PMs etterfølger, kan jo vanskelig tolkes på noen annen måte enn at vi hadde rett!
Selv sportssjefen i NSF er så svak, at en sykkelinteressert friidrettstrener fra Modum må lose det ærverdige skøiteforbund ”gjennom ild og vand” for å finne en ny trener – jeg gremmes!

Dett var dett....

Da er slutten Peter Muellers æra som norsk landslagstrener et faktum. Jeg mener dette var den eneste utveien fra et uføre som hovedpersonen selv har skapt sammen med en sportslig ledelse som burde ha vært seg sitt ansvar bevisst for lenge siden.
Etter denne sesongen bør hele det sportslige apparatet bli grundig evaluert med bakgrunn i den slette jobben som er blitt gjort for å forhindre den situasjonen de har brakt hurtigløpsidretten opp i rett før OL. Det startet med fornyelsen av kontrakten hans i våres, en avgjørelse som etter mitt syn var helt feil rett i forkant av et skøyteting, og fortsatte med den vanlige tilpasningen av uttak som vi har blitt vant med fra Haugen &co gjennom de siste årene, fortsatte med Peter Muellers kategoriske utestengelse av Sverre Haugli fra lagtempolaget i OL før det hele kuliminerte med hans utrolig grove fornærmelse av Maren Haugli i Berlin.
Det som er høyst forunderlig er at ikke verken sportssjef Øystein Haugen eller lagets ener Håvard Bøkko samt de eldre og etablerte løperne i forbundsgruppa for lenge siden har tatt tak i dette internt og sørget for å få ryddet opp i et miljø som umulig kan ha vært spesielt i tråd med det man forbinder med et trygt prestasjonsmiljø. I stedet opplever vi at disse sentrale personene forsvarer den uakseptable atferden ved å bagatellisere grov sjikane, forbigåelser og usportsligheter begått i NSFs navn. Helt utrolig, spør du meg.
Om Håvard velger å bruke Peter som mentor resten av sesongen, så blir det ham om det. For jeg tror nok at selv om mange føler litt sympati med Håvard i den situasjonen han nå står i, så er nok hverken Maren Haugli, SverreHaugli, Rune Stordal, Even Wetten, Dag Erik Kleven, Espen Hvammen, Rikke Jeppson, Mari hemmer, Reidar Borgersen, Tore Solli og et dusin andre skøytetalenter overrasket at det til slutt gikk den veien ”høna sparker”. Når den siste dråpen plasker ned i et fullt glass, da renner det over!
Det som er jobben fremover nå er å få ryddet opp i alle rester etter de uakseptable holdningene som Peter Mueller sto for, og etablere et fundament med bred støtte fra de regionene, kretsene og klubbene. I tillegg har man nå en gylden mulighet til å ta skrittet videre inn i den litt mer moderne verden hvor forskning og andre treningsprinsipper kan få innpass for å gi oss mulighet til å ”spise” oss innpå A og B nasjonene, spesielt på de korte distansene.
Det finnes kapasiteter i landet som har nødvendig ekspertise både på å bygge opp slike team og som kan bidra med sin kunnskap i det daglige.
La oss bygge!

Milepæl

Bloggen nærmer seg en milepæl, folkens!
Takket være det siste bråket rundt Mueller , så har besøkstallene nesten ”eksplodert” og det nærmer seg nå 10000 treff på mindre enn 1,5 år. Dette er helt utrolig!
Det er moro å skrive om både skøyter og litt politikk, og i aller høyeste grad moro å bli lest av andre!
Selv om ytringene ved et par anledninger har skapt litt ”røre” blant meningsmotstandere, så er det greit å konstatere at ytringsfrihet og demokrati fortsatt fungerer (selv om maktapparatet i smug forsøker å ta kontroll over hver og en av oss J )

Når besøkstallet på 10000 er nådd, vil jeg gi leserne en julegave i form av en prisbelønt novelle som jeg har skrevet.

Takk, kjære bloggleser!

As is....

Jeg registrerer at avgjørelsen i disiplinærsaken mot Peter Mueller er utsatt til mandag.

Jeg vet ikke hva det betyr, men håper styret i NSF tar en voksen beslutning.
Men, jeg innerst inne er jeg ganske sikker på at det blir en beslutning som gjør at ting blir "as is"....
Så lenge Håvard Bøkko mener at saken ikke er av en slik art at synderen bør få sparken, så blir det nok slik. Uten Håvard er jo norsk skøytesport ingenting. Det hevdes iallefall både titt og ofte.

Etterhvert avslutter nok PM sitt ansettelsesforhold selv - hans personlighet virker å være slik. Så det er bare å sitte å vente på neste smell, som helt sikkert også da blir bagatellisert av fansen.

Heldigvis er opinionen i ferd med å våkne, så. Her har jeg sakset et godt innlegg fra signaturen "tullabølla" fra diskusjonsforumet på VG:

Peter Mueller har mistet jobben både for det amerikanske landslaget og for det nederlandske landslaget. Han er uønsket som trener hos alle andre skøytenasjoner også, unntatt i Russland, men mulig de har forandret mening nå også. Det er en grunn til nettopp dette. PM klarer ikke å forholde seg til mennesker som ikke ønsker å gjøre alt etter hans pipe. Som så mange unge meget lovende talenter visste Maren Haugli stor fremgang og ble spådd en lysende karriere allerede i tenårene. Da PM begynte å trene henne fikk hun en veldig brå fremgang, men så sprakk det. Grunnen er at Peter Mueller skjønte at Håvard Bøkko var et unikum, og la opp hver enkelt løpers treningsopplegg til å bli så og si likt med Bøkko. De fleste skjønner at en kvinnekropp er litt annerledes enn en herrekropp, men dette gjorde tydeligvis ikke PM.

Da Mikael Flygind-Larsen, Maren Haugli, Dag Erik Kleven og Sverre Haugli valgte å bryte med forbundsgruppa og heller finne treningsopplegg som passet seg bedre kom PM med dette utsagnet (og jeg siterer): ”Vi vil ikke ha dem på laget, de har en negativ innflytelse. De må gjøre jobben og de kan få gode resultater. De tar selv avgjørelsen, men jeg tipper det er lettere å snakke masse dritt i nyhetene enn å jobbe hardt. Det er skuffende, og det blir vanskelig å finne rom til dem på landslaget nå”. Mikael Flygind-Larsen fant tilbake til forbundsgruppa, mens Maren Haugli og Sverre Haugli fått hjelp av dyktige trenere og prøver å klare seg selv. All ros til dem om de klarer det, det nye treningsopplegget funker tydeligvis bedre for dem enn Mueller sitt. I Nederland har de mange proffe grupper, og det er mange som egentlig er i toppen. Hvorfor ønsker ikke Norge dette?

For to år siden ønsket egentlig ikke Peter Mueller å ha med Sverre Haugli på landslaget, begrunnelsen var at han mente SH var for gammel. Vel, nå har det seg slik at i dag er Sverre Haugli 27 år gammel og er Norges nest beste mannlige langdistanseløper. Eskil Ervik, som Peter Mueller ønsker seg i stedet for Haugli, er nå 34 år, snart 35. Noen som ser poenget? Anyone? Mueller må kun ha løpere som følger hans opplegg 100%. Han ønsker ikke å samarbeide for å prøve å få et best mulig lag til å representere Norge internasjonalt, men vil heller kun ha de han har "god kjemi" med. Etter hva jeg har forstått har Haugli-søsknene og forbundsgruppa trent og bodd på samme sted i 2-3 uker mange ganger, hvor Haugli'ene har ønsket å få til noen felles trening, blant annet med tanke på lagtempo, men Mueller har nektet. Jeg synes det er meget provoserende at Norges Skøyteforbund godtar slik oppførsel, spesielt etter alle andre hendelser de siste årene.

Kontrakten til Mueller gikk egentlig ut for litt siden, men det siste det forrige styret gjorde før enkelte gikk var å fornye kontrakten hans... Lurt!

Nei, noe må gjøres. I en hvilken som helst annen sport hadde det ikke blitt godtatt at en landslagstrener oppførte seg på denne måten. Han klarer ikke å jobbe med noen som har like sterke meninger som han, og får det dermed alltid som han vil. De som motarbeider han fjerner han fra stillingene sine. Litt av meninga med et landslag er at det er et LAG. God kjemi er viktig, og dette er noe Mueller nekter å innse og å forholde seg til.

Enkelt og greit; vil vi ha Bøkko og Mueller, eller vil vi ha Bøkko'ene, Haugli'ene, Flygind-Larsen, Sverre Lund Pedersen og mange flere? Valget er enkelt spør du meg.

Krav til voksne folk

Mitt forrige innlegg på bloggen har skapt visse reaksjoner hos personer som står Håvard Bøkko nær og hos enkelte supportere som tydeligvis mener at enhver utøver som representerer Norge ikke lenger kan betraktes som et voksent menneske, men som en vernet toppidrettsutøver. Betyr det at ethvert landslag er en form for vernet bedrift hvor kravene er tilpasset en annen verden enn den som normalt gjelder for øvrig folk flest?

Jeg forstår selvsagt at det for enkelte er tøft å få mitt enkle krav om at man også fra toppidrettsutøvere kan forvente sunn dømmekraft og fair play fremfor rendyrket egoisme midt i ansiktet. Klart at klar tale uten filter svir! Håpet er at når det første sjokket har gitt seg så iverksettes korrektive tiltak.

Jeg mener fortsatt at utøvernes kvalitet som toppidrettsutøvere ikke bare skal bedømmes ut fra resultater, men at også deres evne til å bidra til at ”fair play” statuttene overholdes teller med i vurderingen. Dette innebærer blant annet at man ikke tolerer at idrettsvenner forbigås, trakasseres eller på noen som helst måte mobbes av andre i miljøet. Dette er første prioritet for å få bygget en prestasjonskultur. Spør guru Kaggestad om det!
Min tidligere kritikk av Øystein Grødum i forbindelse med to uttaksituasjoner, og nå Håvard Bøkkos ensidige bagatellisering og hyllest til Peter Mueller, bygger nettopp på det faktum at jeg mener det er lov å stille krav til mer enn raske rundetider fra toppskøyteløperne våre.
Når jeg i tillegg stiller et spørsmål om hva slags etisk ballast som ligger til grunn for den atferden som disse utøverne har vist overfor nye konkurrenter, tidligere treningsvenner og endog ”bestevenner”, så mener jeg dette er helt betimelig, og det ligger ingen ondskap bak spørsmålet.
Disse utøverne er i mine øyne voksne mennesker og til voksne mennesker er det etter mitt syn lov å stille krav. Men, det er også lov for de som står nærmest utøverne å gi korrektive innspill og gode råd når det blåser litt. Den muligheten vet jeg ikke om man bruker, men det virker ikke slik.

Jeg synes landslaget på skøyter bør lære av skigutta: Når president Seeberg virkelig har ”lagt egget” i forbindelse med Peter Nothugs planer om å satse utenfor landslaget en gang i fremtiden, så står Øystein Pettersen frem umiddelbart og setter sin egen president skikkelig på plass, ikke uhøflig, men stramt og greit. Her står gutta opp for hverandre og er ikke redd for represalier fra sportssjefer og landslagstrenere. De er nemlig trygge i miljøet! Det er et eksempel til etterfølgelse. Det er nemlig lov å tenke sjæl, gutter og jenter, uansett hva Mueller eller Haugen sier. Det er ved å stille krav til seg selv og andre, og ta kontrollen over det miljøet og de verdier man ønsker å representere man oppnår trygghet og resultater.

Neida, det er ikke Håvard Bøkko som har skylda for Peter Muellers oppførsel. Akkurat det er Peter Muellers eget ansvar, og sportsjef Øystein haugens ansvar å korrigere. Men at Håvard Bøkko har en stor del av æren for at Peter Mueller fortsatt er landslagstrener i Norge er vel ikke å lyve? Derfor har Håvard og menneskene rundt ham, faktisk påtatt seg en stor byrde, nemlig å sørge for at dette valget ikke ødelegger skøytemiljøet mer enn det allerede har gjort. Dette ansvaret virker det ikke som man er seg bevisst, og derfor er det nå opprettet en personalsak i NSF.

Når er nok nok?

Det er med sorg, men ikke overraskelse, jeg leser om disiplinærsaken som er tatt ut mot Peter Mueller i forbindelse med hans håndtering av en av de beste ambassadører for norsk skøytesport, Maren Haugli. Det eneste som er bra med denne saken, er at det er tatt ut disiplinærsak mot ham i forbundet. Jeg bare håper noen var såpass forutseende at det også ble tatt ut disiplinærsak mot ham i forbindelse med hans behandling av Mari Hemmer. Da kan man nemlig straks bli kvitt ham.

Det jeg synes er mest merkelig med denne saken er at Marens brev måtte sendes til Skøytepresidenten. Og Vibecke Sørensen takler saken slik en leder skal. Men, hvorfor reagerer ikke forbundstrenerens foresatte, Sportssjef Øystein Haugen? Har han ikke tyngde nok til å styre, eller er han faktisk samme ulla? Og denne fantastiske trenerlegenden, Johan Kaggestad i Olympiatoppen. Toppidrettens apostel. Hvor står han i dette bildet. Er han blind for det som foregår, eller er slikt psykososialt miljø som Mueller og Haugen forvalter et speilbilde av Olympiatoppens toppidrettspolicy? I alle fall tyder tidligere uttalelser fra Kaggestad på at Haugen og Mueller opererer i tråd med Olympiatoppens policy i sin omgang med toppidrettsutøvere. Han burde, etter mitt syn og ut fra de verdier jeg vet den organisasjonen han representerer står for, gi litt valuta tilbake til skøyteforbundet i form av gode, forebyggende og korrektive tiltak. Men ingen ser ut til å bry seg. Og aller minst de skøytemiljøene som har løpere på ”Peters lag”. Her er det ingen empati med andre utøvere, kun fokus på sine egne som teller. Dette er for øvrig i tråd med den tradisjonelle ånd som har dominert skøytemiljøet så lenge jeg kan huske. Drit i de andre, tenk på deg sjøl! Skit i Norge, leve Toten!
Vi sier ingenting, for da kan ingenting bli brukt mot oss! Ergo, det er legitimt i norsk skøytesport å misbruke maktposisjoner, akkurat det som Mueller og Haugen etter manges syn gjør.
På forrige ting stilte en gruppe oppegående mennesker til valg med en agenda som gikk ut på å få ryddet opp i de forhold som de mente var uholdbare i styringen av norsk skøytesport.
Av frykt for å miste et par mulige OL-medaljer til en løper fra Hallingdal, og ikke minst fordi en rekke små miljø satt og håpet på at ”deres utøvere” skulle få en sjanse i 2010, så lot man kursen være som den var. Og til dette formålet benyttet man alle midler. Endring er skummelt, det rokker ved posisjoner som man har brukt mye tid på å manøvrere seg inn i. Det er tryggest at ting er statisk. Og denne statiske situasjonen gir kanskje en OL-medalje til Hallingdal? Men, på sikt er det nok ikke så lurt å sitte stille å se på sin egen navle. Men, det gir faktisk flertallet av norske skøytefan, skøyteledere og utøvere blaffen i.
Så, da er det vel heller ingen grunn for disse menneskene til å kommentere noe som helst av det som skjer med løperne bak Bøkko? Vi gleder oss jo til en fantastisk skøytesesong med Bøkko og Kramer, ikke sant? Tja, jeg for min del sitter med vond smak i munnen. Jeg greier ikke å glede meg noe særlig over Håvards prestasjoner på isen, når jeg vet hvordan andre utøvere rundt ham behandles. Det oppleves merkelig at han selv stadig vekk hyller Haugen og Mueller som store helter. Selv toppidrettsutøver bør registrere urett i sitt miljø, og reagere empatisk på oppførsel som ikke hører noen sted hjemme. Men alle er tydeligvis ikke oppdratt til å tenke slik. Derfor greier jeg ikke å glede meg, men heller grue meg til hver dag med Mueller og Haugen, for jeg vet jo at det snart skjer det noe igjen som skader Norsk skøytesport, men ikke når – og det nytter ikke å gjøre noe med det heller, selv om aldri så mye vil, for flertallet jo vil ha en organisasjon hvor ”splitt og hersk” styrer det som skjer.

Politisk ytring

La meg med engang si, at jeg har stor sympati for likhet og respekt, slik det forfektes av sosialdemokratene. Men en ting er manifester, noe annet er praktisk politikk.

Derfor måtte jeg skrive dette innlegget!

Jeg nekter nemlig å la meg overvåke!
Neida, jeg har overhodet ingenting å skjule. Og det er heller ikke det som er min motivasjon for å mene dette. De som har behov for å grafse i mine ”greier” kan bare gjøre dette ved å lese bloggen, google meg, lese skattelistene, eller få data fra overvåkningspolitiet (hvis de har startet ennå).
Jeg ønsker å være en fri borger i et fritt land, og jeg nekter å la tilsynelatende logiske argumenter pakket inn som i primitive skrekk-scenarier få velte dette ønsket. Staten bruker enhver anledning til å skremme oss. Frykten skal berede grunnen for makt!

Jeg synes både overvåkingsdirektiv og fri tilgang til skattelister er en forbannet uting som ikke hører hjemme i det norske demokrati!
Jeg mener at den rød-grønne regjeringens overvåkningspolitikk er direkte sammenlignbar med tilsvarende praksis som ble ført i østblokklandene. Man ønsker å igangsette systematisk kartlegging og overvåking av alle borgere fordi man frykter ting og tang.
Begrunnelsene baserer seg på et menneskesyn om at alle borgere utgjør en potensiell trussel mot staten. Derfor er det viktig at alt den enkelte gjør blir loggført, slik at myndighetene kan få luket ut uønskede elementer, gjerne i forkant. Mistenkelig atferd, kalles det – og bevisbyrdene snus ofte på hodet i slike saker. Foreløpig gjemmer de rød-grønne seg bak argumenter om at data som samles inn og lagres om enkeltmennesker, kun skal brukes for å oppklare alvorlige forbrytelser i etterkant, eller forebygge mot terrorisme. Men, hvem definerer i fremtiden hva som er en farlig forbrytelse, eller terrorisme?
Det som er problemet er jo at man oppretter et system som må fortone seg som et himmelrike for enhver makthaver med bare litt totalitær tankegang. Og som kjent har historien for vane å gjenta seg selv. Derfor skal man være svært forsiktig med å legge til rette for systematisk overvåking av folk flest. Jeg sitter med en mistanke om at Arbeiderpartiet og fagbevegelsen fortsatt har et stort behov for å vokte sine totalitære hemmeligheter for utenforstående. Vi vet jo at de ikke eide skrupler med å bruke alle midler for å skjule disse hemmelighetene i etterkrigstida. Overvåkning av uskyldige mennesker er en arv, en slags totalitært gen, som strengt tatt ikke hører hjemme i en slik folkebevegelse, men som har fått innpass gjennom politiske parasitter som infiserer det som opprinnelig var en folkebevegelse av folk flest, for folk flest. Nå er hele bevegelsen blitt en kombinert kompisklubb og klatrestativ for halvstuderte røvere og politiske broilere som med alle midler har behov for å dekke til sine handlinger mot innsyn. Til dette er overvåking av andre et bra virkemiddel.
Så kan man bruke misunnelsen som våpen i tillegg for å skape grobunn for argumentene om at vi faktisk trenger disse såkalte rød-grønne. Ved å vise frem at mange mennesker tjener masse penger og deretter peke på klasseskiller og gjemme seg bak de fattige, skapes det grobunn for en maktbase som, når man har skrellet løken, ikke består av noe annet enn et stinkende begjær etter makt og posisjon. Akkurat som lederne i det gamle øst. At oppegående mennesker i verdens rikeste land ikke gjennomskuer dette spillet er utrolig. Men penger og olje er blitt vår opium. Det sløver oss ned i en slik grad at vi nå ikke seg at vi er ferd med å tre inn som ubetydelige stemmekveg, små, ubetydelige kraftverk som i en Matrix-verden.
Hvis vi ikke setter ned føttene nå, og får stoppet galskapen, vil vi om noen år våke opp i et land vi ikke kjenner igjen og hvor frykten for selve livet vil være mer dominerende enn livet selv. George Orwell hadde rett – la ikke hans ord gå troll i ord!

Sesongstart!

Endelig er vi i gang igjen på isen. Det er på en måte nå sesongen virkelig starter for norske skøyteløpere. Kunstisflatene rundt omkring åpner sitt mekka i dagene rundt månedsskiftet oktober-november.
På tirsdag ble den første isøkta på ”hjemmeisen” på Valle Hovin unnagjort, en time på bra forhold. En liten Valle-trekk, riktignok, men ikke mer enn at det var en fin opplevelse.
Onsdagens besøk var noe mer surt, men etter mange års erfaring med diverse værforhold, blir man god til å improvisere og gjøre det beste ut av situasjonene. Stikkord: Skøyter er en teknisk idrett. Apropos akkurat dette poenget. Det ryktes fra ASK løpere som engang i tiden ble trent av Per Willy ”Bettong” Guttormsen, at han hevdet at 70% av skøyteprestasjonene baseres på tekniske ferdigheter, kun 30% skyldes fysiske forhold. Veldig interessant uttalelse. Finn halvorsen mener det samme , uten at han har gitt noen prosentfordeling, og Rolf Falk Larssen var vel i grunnen en fysisk ”pingle”, men hadde en gudsbenådet teknikk som resulterte i fantastiske resultater på alle distanser.
Kanskje noe å drodle over når man står på en forblåst utendørsbane med ”programmet” i handa og slett ikke ser vitsen med å kjøre ”4 x 15 runder rolig mengde” i stiv kuling. Skøyter er en teknisk øvelse – bruk fantasien og skap vinn-vinn situasjonen der og da!
Det blir for øvrig en spennende sesong. Og det er sjeldent det har vært såpass mye engasjement rundt norsk skøytesport fra media. Det startet i sommer med ”huskestua” rundt tinget. Har fortsatt med artikler om Håvard Bøkko opp og ned i mente, og nå kommer til og med NRKs heller svake kommentator med en kritisk, men balansert artikkel om de resultater Peter Muellers har oppnådd med løperne bak Håvard: http://www.nrksport.no/skoyter/1.6849635. Artikkelen er ikke referert på NSF sine hjemmesider, så derfor tas linken med her.
Det er en interessant artikkel, fordi den oppsummerer mye av den praten som jeg selv har registrert rundt forbi, som nettopp konkluderer med at en landslagstrener må vurderes ut fra flere kriterier enn om han lykkes med en løper. Om dette er riktig å gjøre når vi tross alt bor i et land som kun har en håndfull utøvere og derfor begrenset med talentmateriell, skal være usagt i denne omgang. Det kan jo være slik at utøverne mangler nødvendig talent. Og, det er jo opp til løperne selv å bevise sine talent gjennom gode løp internasjonalt, uansett trener, noe de bare sporadisk har gjort de senere år.
Jeg mener at det hviler en tung bør på Håvard sine unge skuldre. Dersom han/lagtempolaget ikke lykkes med å ta medaljer i Vancouver vil nemlig den internasjonale nedturen til C-skøytenasjonen Norge (det er det vi er p.t., dessverre) fortsette, og vi er om ikke lenge på vei til å bli passert av både Sverige og Danmark, dersom vi ikke senker nesa en smule og kikker oss rundt for å se at bussen faktisk har kjørt.
På fredag 5.novenber starter moroa i Berlin. Jeg gleder meg som en unge, og det er det som er så herlig med den ”greia” her – man blir aldri voksen – bare les hva Peter Mueller sierJ : http://www.hallingdolen.no/tema/article100594.ece

Crazy on wheels

For den som trodde at sent i oktober og barfrost er en hindring for å rulle på asfalt, så kan undertagnede bare fastslå at det er det ikke. Selv om bildet med rimelig god margin kan fastslå at det vel egentlig er andre understell som egner seg bedre i disse tider, så ruller jeg ennå mange mil i uka på hjul. I tillegg er det blitt noen få turer på is, senest tirsdag kveld (27.10) i Drammen.

Men altså, i dag ble det aktiv lunsj på stripa - 25 km i vindstille, +2grader og sol. Fantastisk flott tur! Kilometerne ble gjort unna på 53 min. Slett ikke verst når påkledningen er mer solid nå enn om sommeren :-)

Gårsdagens rundegåing i Drammen bar mye preg av alpin slalom mellom ivrige unger og lett fortumlede veteraner som sammen med østlandets samlede skare av "elite-wannabees", storkoste seg på glatt is i vidstille vær på Marienlyst.
At det er Drammen som hver høst redder skøyteløperne i Oslo-området fra is-mangel, er intet mindre enn et mirakel. Når man har vokst opp som skøyteløper i Drammen, og opplevd hvordan kommunale og lokale idrettsinteresser i tiårene fra 70-90 til de grader ga blaffen i idretten vår, og heller la byrder til børa enn å tilrettelegge - ja da forstår man at det har skjedd en grunnleggende mentalitetsforandring i byen. Takk for det! Og takk Drammen!

Til helgen åpner forresten selve "rosinen i pølsa" - Norges kanskje mest nedslitte skøytebane, som ikke desto mindre kanskje er landets viktigste arena, tross alt - Valle Hovin.
Og om en drøy måned er man igang på nye Frogner Stadion også.

Joda, det ser ut til å bli en vinter hvor mulighetene til å bytte ut hjul med jern så absolutt vil være tilstede.

Jeg gleder meg - men Valle får intet besøk av meg i helgen, det er det Leangen som gjør. Jeg går fra slalom til dumper! Men gå på skøyter det skal jeg, åkke som!

Om kostholdsråd

Jeg har i flere år vært interessert tilhører til den polariserte kostholdsdebatten som foregår mellom det jeg velger å betegne som ”Norske Tradisjonister” og alternative ”guruer” som Fedon og Atkins. Jeg har registrert med interesse at begge sider i denne diskusjonen trekker frem død & fordervelse som viteskapelige bevis på at man på den ene siden – Ikke bør spise for mye karbohydrater og på den andre siden – kan spise ubegrenset av karbo i form av poteter og grovt brød. At man bør spise mindre sukker er alle enige om, men Fedons ”hang” til fruktose er visstnok livsfarlig, i følge Wenche Frølich. Sistnevnte er for øvrig norges ”Brøddronning” nr. 1. Hvem som har rett, skal jeg ikke ha sagt så mye om, for i dette emnet har nok ingen rett. At det foregår en maktkamp om posisjoner på toppen blant ernæringsekspertene er helt klart, og her misbrukes både media, private investorer og statlige organisasjoner for alt det er verdt. Jeg har en viss erfaring som indikerer at kostholdsekspertene brukes av myndighetene til å fremme politisk korrekte og politisk viktige saker. For eksempel er jo ”Godt norsk” en parodi. Få, om ingen jordbruksvarer i verden er mer innsauset med sprøytemidler enn de norske. Og få grønnsaker inneholder mindre næringsstoffer, mineraler og mer vann enn de norske. Men for å beskytte bygder og bønder, brukes ikke bare direkte subsidier, men også indirekte subsidier i form av kampanjer og foring av ”spesialister” som har en oppgave: Overbevise folk om at det som er politisk viktig er sunt og godt.
At melk f.eks ,omtrent virker som gift for store deler av befolkningen, omgås i stillhet. Slike ubehagelige fakta møtes med at melk er det beste du kan drikke etter trening. At mange mennesker lider av udefinerbare fordøyelsesproblemer som kanskje skyldes gjær og tilsetninger av gjæringsforsterkende midler i brød, omgås også i stillhet. Likeledes det faktum at karbohydrater, som igjen brytes ned til sukker i tarmene, er kraftfor for de candidasoppkulturene som både finnes naturlig og som sniker seg inn i kroppen via det sunne brødets gjær og E-er. Candida forårsaker kanskje mange lidelser, som vi p.t. ikke vet nok om årsakene til. Kampanjene og uttalelsene fra Norske eksperter som Kåre Norum og Wenche Frølich er etter mitt syn så unyanserte og kvalmt, politisk korrekte, at de virker fordummende og stigmatiserenende på alle annerledes tenkende. Jeg vil, litt flåsete si at disse "Melkens og Brødets riddere" er ”dumme som det brød de hyller”. Bedre er heller ikke disse ”ekspertenes” unyanserte angrep på diverse protein-dietter. Jeg vil ikke ubetinget hylle alle verdens ”slankedietter”, men at det for mange fungerer å kutte ned på mengden karbohydrat og være spesielt forsiktig med kombinasjonen karbo+fett i samme måltid, er en pratisk etablert sannhet. Jeg kjenner selv flere mennesker som har fått et mye lettere liv etter at de ble klar over noen av disse glykemiske fenomenene og la om kostholdet sitt. Undertegnede har selv perioder med mye fokus på fett og proteinrik kost, og da går vekta gradvis nedover til matchvekt, uten at dette går ut over verken fysisk eller psykisk form. Så fort det blir litt mye brød, fyker vekta i været som en rakett. Det må også nevnes at mange mennesker har intoleranse mot grove melvarer, og da snakker vi ikke om glutenallergi-cøliaki. Når man sliter med slike intoleranser, virker Frølich og Norum sin hyllest til det grove brødet som en hån. De kommer for øvrig aldri inn på temaet og har ingen alternativ i sin ensidige demagogi. Dette er mennesker som søker oppmerksomhet om egen person gjennom å opptre politisk korrekt, bli trykket til makthavende politikeres bryst og som har forstått at om man forer late journalister med tilsynelatende ”godt stoff”, så oppnår de akkurat det de ønsker. Dette mener jeg er farlige mennesker å ha som frontfigurer i et demokrati.
Så er spørmålet: Er alternativene mye bedre?
Dessverre. Fedon, Atkins og andre helseguruer er akkurat samme ulla. De har bare et litt mer kommersielt mål. De ønsker å gi folk et alternativ, lokke de over til ”sin sekt” og tjene seg rike på folks endringer av kostholdsvaner via produkter som Fedonbrød, Fedonburger, Atkinsdiett etc, etc. I tillegg har for eksempel Fedon Lindberg den samme, ensidige, unyanserte og fordummende holdningen til det meste av det han foreslår. La oss f.eks ta bønner og linser. Som Fedon mener er ”manna fra himmelen” og veldig bra fordi det inneholder masse protein. Ja. Det er sikker bra for veldig mange. Men igjen: Mange mennesker reagerer voldsomt på belgfrukter – og da kan de være så sunne de vil! De forringer mange menneskers livskvalitet i form av sterkt magebesvær. Dette drøfter ikke Fedon, det passer ikke inn i bildet om mye protein og lav glykemisk indeks. Hans mål er å tjene penger - punktum, og har funnet en god butikk i form av lavkarbodiett. Den fungerer og ergo gir den mange sannhetsvitner og disipler som kan spre hans budskap og hylle "kongen".

Kjære kostholdseksperter: Mennesker er ulike. Vi har forskjellige arveegenskaper, vi har differensiert historikk. Vi har mikset og spist ulikt fra vi ble født. Det finnes nok ingen endelig sannhet på hva som er et sunt kosthold. Noen kan spise enorme mengder brød og drikke melk hele livet uten å ha en eneste plage, noen kan det ikke. Noen legger på seg raskt, noen ikke. Noen tåler proteinrik diett, andre ikke….
Når dere innser dette, og ikke minst når de mål dere egentlig har med agitasjonene deres kan legges døde. Gå da sammen om å sørge for at folk kan få kjøpt den mat som er sunn og god for den enkelte til en rimelig pris og uten tilsatte stoffer som dreper oss langsomt. Og ikke minst: La oss velge selv og slippe alt tullpratet deres.

På tur til Mihailov

Hva gjør en skøyteløper når han, midt i oppkjøringen mot sesongen må reise bort til ”ingenmannsland” i ti dager? Til et sted hvor det ikke finnes muligheter til rulleskøyter eller sykling, og hvor det knapt finnes en sti å løpe på? Når kroppen ikke er vant til mye ”lavarbeid”?
Jo han bruker hodet.
De siste dagene har jeg tilbrakt i Russland. Tre dager i Moskva og en uke i en liten landsby ca 250 km sør for metropolen, like ved en sliten by som heter Mihailov.Grunnen til oppholdet var feiringen av en familiær 60årsdag, i tradisjonell Russisk stil – dette inkluderer full fres med mat, dans og ikke minst en anselig mengde vodka.Så hva med trening oppi et slit opplegg? Man må jo delta og ikke være en konstant festbrems!
Vel, jeg visste jo om dette en god del tid i forveien, så jeg la opp treningen i forkant med tanke på nettopp dette oppholdet. Så det ble tre uker med mye tøff trening, ingen ”hviledager”. Mye trening.Slik at kroppen trengte en hvileperiode for å bygge seg opp igjen. I tillegg har jeg i flere år hatte et sklibrett som kan rulles sammen og tas med i bag. Det veier 4kg og fungerer helt fenomenalt. Bare å rulle ut og kjøre på! Dette tok jeg med og fikk således kjørt et par vedlikeholdesøkter i skøytestilling. I tillegg kontaktet jeg en skøytevenn i Moskva, Anton Antonovski. Han ordnet trening på is i Krylatskoye, ishallen i Moskva. Så da ble det faktisk ei god isøkt på meg også! I tillegg fant jeg en ljerrevei over noen kuperte jorder, som ga mulighet for fin intervall-løping. Så summa summarum, ble det trening annenhver dag, og på tross av mye god mat&drikke ble formen bevart ganske greit takket være fornuft og ubegrenset med søvn :-)
Etter hjemkomsten ble formen testet ved at jeg gjennomførte ei rulleskøyteøkt på 30km på ”stripa” på Lillestrøm. Den gikk omtrent som vanlig (67 min), men jeg merket at kroppen var uthvilt, for det var mer ”trøkk” enn siste økta før jeg dro bortover.
Tolvdagersperioden med bygging av overskudd avsluttes i dag med ei lett sykkeløkt. Nå rettes nesa mot sesongoppkjøringen som starter for fullt i morra. Første stopp for meg er NC-3 i Gøteborg. Der går jeg sannsynligvis 500 og 3000 på lørdag. I år blir det færre to-dagers stevner på meg og i de tilfelle jeg ikke kan velge, vil jeg i flere tilfelle gå et kortere løpsprogram, for eksempel sprint.For øvrig vil nok tiden frem til jul fungere som istreningsperiode og løpene legger jeg mindre vekt på. Det blir derfor ikke så mange av dem. Etter nyttår starter den virkelige oppkjøringen mot løpene i februar og mars.Men, fra torsdag ligger isen i Vikingskipet. Det blir nok flere turer oppover frem til den 23.oktober. Og fra den 1. November er vi i gang på Valle.Jeg gleder med til det neste halvåret på is…..

Fotballblogg (6)

Det er like tragisk hver gang:Når fotballspillere skal feire, skal det foregå på en så åpenlys måte at det hele blir fullstendig platt og idiotisk.

”Vi skal drikke og drikke og drikke hele natta…..”

Fotballgudene hjelpe dem!

At idrettsutøvere feirer seire, er ingen hemmelighet. Heller ikke at idrettsmiljøet til tider har hatt sine alkoholskandaler og på alle måter gir et gjennomsnitt av befolkningen.
Men det bør heller ikke være noen hemmelighet at mange fotballspillere er store forbilder for barn, og at det også gjelder mange av de som spiller i eliteserien.
Derfor er det tullete både av fotballspillerne selv, og ikke minst de selvutnevnte idrettsguruene, fotballjournalistene, å både la seg forevige i halvfylla med ølflasker, feite snuslepper og tjo-hei, samt å trykke møkka i allment tilgjengelige papir- og nettaviser.

De fleste ansvarlige idrettsutøvere sørger stort sett for å feire uten at ting går over stokk&stein. Og selv om sikkert RBK-feiringen både var fortjent og kanskje holdt seg innenfor sømmelighetens grenser, er slike oppslag, som blant annet dette i Dagbladets nettutgave, ikke egnet til å fremstille fotballen som noe annet enn en avansert pub-idrett, hvor både utøvere og fans er en litt småforfylla gjeng som lever i en slags alkohol-symbiose.
http://www.dagbladet.no/2009/09/27/sport/tippeligaen/fotball/rosenborg/molde/8319784/

At fotballforbundet ikke tar affære i slike sammenheng er skuffende, og gir et bilde av en organisasjon som mener seg tuftet på at høyt alkoholforbruk faktisk er en av denne idrettens grunnpillarer.
…..og det er vel i så fall ingen bombe?

Da er det jo også bra at man har med seg sunne bidragsytere på lasset. Det er vel kanskje ikke helt i tråd med sunnhetsfilosofien til Bama/Bendit å fremstille seg som støttespillere for alkiser? Men det er vel kanskje andre forhold enn produktfokusering som står i fremste rekke når fruktgrossisten velger sponsorobjekt? Kanskje en liten fest med fotballstjernene i ny og ned er viktigere enn fem-om-dagen?

VM Veteraner i Bjugn

Bedre sent enn aldri....
I forrige uke fikk jeg et tips av Frode Eidsmo om at det faktisk ble produsert DVD-filmer fra hver eneste klasse under VM for Veteranet i Bjugn i våres.
DVD ble bestilt og er gjennomsett og godkjent. Morsomt minne, og et flott initiativ fra Torbjørn Olden, primus motor i "Ophaug Skating Video Production Team".
Videoen koster 150,- pr. klasse. I tillegg kommer et betalingsgebyr på kr. 10,-
Det er filmen definitivt verd.

Følg linken: http://www.fosenhallen.net/web/nb/catalog/8 og bestill!

Skøyter, skøyter og skøyter

Dagene går mot full høst og ny sesong. Og nå ruller jeg så å si hver eneste dag. Mil etter mil, etter mil etter…..Hjullagre og gummihjul får kjørt seg skikkelig, men verst går det utover hårføneren! Våte inlinesko må tørkes hurtig frem til neste økt. Regnskyene over østlandet ligger som et tungt lokk og skvetter iherdig sitt innhold over en enslig skøyteløper som sliter seg frem og tilbake fra Åråsen mot Leirsund.Skoene blir som bly, og motvinden fra sør får regndråpene til å piske mot ansiktet.
Likevel viser alle tester fremgang. Det går fortere og fortere. Gårsdagens 40km ble avsluttet med en rask 2,2km med snittfart på 39,4km/t. Det gikk unna! Men likevel, de raskeste løperne i Berlin Maraton holder høyere hastighet enn dette i 42 km! Det er derfor fortsatt forbedringspotensial.Så bloggeren ruller videre mot sesongen. Han ruller mellom 150 og 200 km i uka, uansett vær&vind. I år har det vært mye av begge deler sørpå. Trener Ivar og mentor Finn står med armene i kors og flirer: Skøyter, skøyter og skøyter, det er det som gjelder! Likevel, jeg skal lure meg til en sykkeltur og litt bakkeløping innimellom milene på hjul. Også gleder jeg meg over de som nå kan kvesse jerna og gli runde på runde i Fosenhallen. Der skulle jeg vært nå! Men som arbeidstaker og med et visst ansvar hjemme, er det fortsatt fire, store gummihjul som gjelder. Dag ut og dag inn, på Lillestrøm.For i Oslo er mulighetene til å rulle mer eller mindre borte. Banen på NIH er en leirhaug og det er livsfarlig å forsøke seg i sykkelfelt med kumlokk og tohjulsidioter med mord i blikket.Men på Lillestrøm – Der finner jeg både ro og plass……..

Den helvetes bakken

Nå spørs det vel om det ikke vil gå mange år før det kommer på tale å bygge skøytehall i Oslo!!!!
Etter de utrolige budsjettoverskridelsene man opplever knyttet til utbyggingen av Holmenkollen, er det nok lenge til kassa er full nok til å starte byggingen av et anlegg til 500-600 mill.
Nok en gang har Oslos politikere vist hvor totalt udugelige de er. Og enhver politiker med litt omløp (vet ikke om det finnes i Oslo, men, men…) vil sky bygging av store idrettsanlegg som pesten i overskuelig framtid.
Og nok en gang er det skøytesporten som er den store taperen.
Oslos politikere er fotballens, friidretten og skiidrettens støttespillere……
Og det er ingen av dem som styrer, styrte, har styrt som er bedre enn andre.
Det er derfor patetisk å lese at Rune Gerhardsen, tidligere skøytepresident, anklager det sittende FrP/H byrådet.
Han og hans parti var klare som ” egg” til å gi Vålerenga Fotball en gave på noen hundre millioner på Valle, klarte ikke å hindre at Bislett gikk tapt, har ikke akkurat stått på barrikadene for å stoppe galskapen i Holmenkollåsen, og vil garantert ikke bidra til at skøytesporten får etablert det folkeanlegget byens befolkning fortjener. Slik sett er Ap det farligste partiet, fordi det "later som" de interesserer seg for kulturarven som skøytesporten representerer, men egentlig bare er ute etter stemmer.
Bare se hvordan Tord Giske agerer. Kjepphøy og nedlatende. Han er ingen idrettsminister.

I Oslo finnes det ingen politikere som kan styre. Det er sakens kjerne. Dømmekraften er like dårlig uansett om man representerer FrP, H, V, Ap, KrF, SP, Rødt, SV eller noe annet humbugparti.

Skiidretten får sitt anlegg…. Og Oslo får sitt turistmål. Så kan jo Holmenkollanleggene ligge der å råtne mellom hvert tiende år man får tildelt et VM i en eller annen skiidrett. Så får vi kanskje en 15-20 renn før bakken på nytt er umoderne og full av tåke og vind…For man vet jo at Holmenkollen aldri har vært folkets anlegg, og aldri vil bli et godt hoppanlegg, og være dyrt i drift.
Holmenkollen er egentlig bare et skihistorisk monument, nå verdt 1,8 mrd. Og det er sikker bare begynnelsen på overskridelsene…

Bislett er blitt et skøytehistorisk monument uten is….og Bislettbrøl. Valle Hovin er en falleferdig røys. Vår eneste trøst er Frogner stadion. Kanskje kan skøytesporten igjen oppstå der den begynte? På vestkanten.
Så er det bare å håpe at ikke også Frogner råtner opp gradvis, slik kommunale bygg og anlegg har en tendens til å gjøre. Det er glorie i kommunale nybygg, ikke i traust vedlikehold. Og glorie, det er det Oslos politikere vil ha, ikke erkjennelsen om at man selv har bidratt til befolkningens beste gjennom langsiktig og fornuftig forvaltning av skattebetalernes penger.

Det er bra deler av den nye motorveien mellom Jessheim og Hamar åpner i høst.....
For, det blir nok mange tiår til med runder i "skipet" for østlandets skøyteløpere.

Mer treningsfilosofi

Som en oppfølger til det forrige innlegget mitt om bruk av rulleskøyter som treningsform for skøyteløpere, ønsker jeg i denne lille ytringen å sette fokus på skøyteløpernes til tider fanatiske bruk av sykkel som treningsinstrument.
Det er egentlig ikke bruk av sykkel i seg selv jeg ønsker å stille spørsmålstegn ved. At man oppnår god treningseffekt av både langturer, bakkedrag og tempodrag på sykkelen er like sikkert som at men kan øke max o2 med mange prosent ved å trene løpeintervaller i sone 4 over tid.
Spørsmålet er heller om dette er den smarteste måten å trene på. Om man blir optimalt god som skøyteløper på is ved å bruke disse treningsformene!

Jeg ønsker å bruke referanser til Olympiatoppens bok om utholdenhetstrening og den forskning som professor Ulik Wisløff har utført rundt trening av hjertets slagvolum, samt de praktiske erfaringer som løperne Ingrid Kristiansen og Marius bakken gjorde i sine karrierer.
Olympiatoppen konkluderer i sin bok at den største utfordringen som toppidrettsutøverne vil møte i fremtiden vil være å kunne trene mer i det de karakteriserer som sone3 (82-87% av maxpuls), fordi det etter hvert ikke er mulig å øke mengden av trening i sone1(60-72% av maxpuls) mer, rett og slett fordi døgnet ikke strekker til.
Samtidig er man også klar på at man blir god på det man trener på, og at det er stor forskjell på å trene for å utvikle hurtige og langsomme muskelfibre.
Videre er både Wisløff og Olympiatoppen (selv om vektleggingen er noe ulik) enige om at man må ha gode doser med max o2-trening (hjertetrening) for å bidra til økt oksygenopptak og utnyttelse(Max O2 trening). Man konkluderer også med at det mest effektive er å trene denne type trening i konkurranseøvelsen (optimalisere arbeidsøkonomien=teknikk). Det samme er tilfelle med det som populært kalles ”Terskeltrening”. Dette er trening på og like under den intensitet man kan holde uten at man øker melkesyrekonsentrasjonen i blodet (steady state).

Dette indikerer, etter mitt syn, at man, for å få til en optimalisering av skøytetrening for is, bør søke å legge mer av treningen til rulleskøyter / is og utføre denne med stor fart. For å greie dette må man passe nøye på både treningsmengde, intensiteten og restitusjonen. Noe som jeg har en hypotese om vil stille store krav til individualisering av treningene. Det vil derfor bli vanskeligere for trenerne å legge opp og gjennomføre treningene på en "flokkvis"-måte, og kun de utøverne som er nøye med å lytte til egen kropp og stadig søke optimale restitusjonsmetoder vil prestere toppresultater.

Det er altså en utfordrende og krevende metodikk man må anvende for å bli best i fremtiden.

Det er kanskje resultatet av denne manglende grad av individualisering vi opplever i dag? Noen utøvere ”tåler” enkelte tøffe treningsregimer bedre enn andre. Selv om alle gjør tingene likt, er godt trent, spiser og hviler tilsynelatende optimalt etc. så er det mange som ”går under” eller stagnerer. Kanskje skyldes dette rett og slett feiltrening pga manglende kompetanse hos trenerne? Når dette er sagt, er det interessant å se litt på hvordan Ingrid Kristiansen og Marius Bakken trente. Egentlig ikke så ulikt hverandre, faktisk. Og det som slår meg med en gang, er at det ikke var mange 4-5 timers treningsøkter der i gården, med unntak av noen tilfeldige skiturer på vinteren for Ingrid sin del.Nei, det meste av treningen holdt seg innenfor 45-90 min. Og mye mer av treningen foregikk med høyere intensitet. Ingrid Kristiansen benyttet seg av det hun kaller for ”progressiv langtur”. Her løp hun rolig til å begynne med, mens intensiteten økte gradvis, for så å være helt på melkesyregrensa de siste 10-15 minuttene. Ingrid Kristiansen løp mye på tredemølle, fordi hun mente at det var viktig med stabile treningsforhold og riktig belastning.Marius Bakken kjørte, i tillegg til langdistansetreningen, perioder med spurttrening. Spesielt inn mot sesongen. Han mener at det er viktig å variere tempoet underveis i treningsøktene. Fartslek, ble brukt en god del av ham.
Marius og Ingrid konkurrerte fra 13 min. og oppover til 2,5 timer. Langturer på flere timer var ikke en viktig del av deres treningsopplegg. Felles for begge var at de hadde et individualisert treningsopplegg og turte å prøve ut litt anderledes treningsmetoder enn det som var "gjengs".

Så tilbake til skøyteløperne. Hva vektlegges i dette miljøet? Om sommeren sykler man stort sett mye mer enn man går på rulleskøyter. Og man sykler timevis. Teller mil. I perioder er det ikke uvanlig med turer på fire-seks timer to-tre ganger pr. uke. I tillegg sykler man terskeldrag, på flatmark og i bakker, kanskje en gang i uka. Og, jada, man blir rimelig gode til å gå på skøyter, men ikke best. Rulleskøyter anvendes stort sett på rundbaner, hvor man går mellomlange og lange intervalldrag. Unntaksvis bruker man rulleskøyter på vei og går progressive langturer, fartslek eller rolige turer på 60-90 min.Jeg undrer meg på hvorfor norske skøytetrenere og løpere virker å være så opptatt av å levere det trygge og middelmådige, fremfor å være innovative og utforskende og tørre mislykkes. Selv om det er allment kjent at det ofte er de nytenkende som vinner, så tør man ikke. Skyldes denne frykten rett og slett at få vet hvordan man kan bruke rulleskøyter som grunnmuren i trening for hurtigløp? Noe som igjen skyldes mangel på nysgjerrighet overfor hvordan man trener i inline-miljøet internasjonalt? Eller er det en ubevisst neglisjering av kunnskap?
Jeg håper jeg tar feil, men aner vel et snev av ”vi vet best” holdning, ikke bare i skøyteleiren, men også fra Olympiatoppen.
Hvilken kompetanse har forresten Olympiatoppen når det gjelder å trene skøyteløpere? Annet enn å pøse på med det ”man alltid har gjort”?

Mennesker synes det er trygt å være en del av en flokk? Og selv om flokken langsomt sakker akterut fra konkurrentene, så har man i alle fall noen både å skylde på og dele nederlagene med.I Nederland sliter man med det samme. Det er jo et paradoks at i det eneste landet i verden hvor skøyter er like stort som fotball, der kommer det største talentet i dag, Koen Verveij, fra rulleskøytemiljøet. Han tok sølvmedalje i Junior-VM på Inlines og is i 2008 og vant Junior-VM på is 2009. Likevel opplever jeg at arrogansen fra det etablerte hollandske trenermiljøet er enda mer markant. Virkningen er tydelig. Den har ført til en bråstopp i talentutviklingen.De som skulle bringe medaljer i bøttevis tilbake sliter med stagnasjon. Kramers ”tunge vendinger” tar snart knekken på den siste rest av lovende utøvere. Ingen tør å tape, så ”alle” kopierer den beste, og taper selvsagt på det. En kopi blir aldri noe annet enn en kopi.

I Norge er det Sandefjord-miljøet som har mest erfaring med å bruke rulleskøyter som basis for sin is-skøytetrening. Men, dette betyr ikke at dette temaet er utforsket. Til det befinner vi oss knapt i støpeskjeen med hensyn til kunnskap om dette området. Og der vil vi sannsynligvis befinne oss også i fremtiden, med mindre flere tør å innse fakta og la nysgjerrigheten styre kunnskapsutviklingen fremfor å være fornøyd med den trygge stagnasjon.

Refleksjoner om fire hjul

Da er sommerferien 2009 en saga blott. Og det ble en relativt våt affære. Som ferierende i eget land sør for Dovre og vest for vidda, ble dagene preget av ustabilt vær inkludert mye regn. Og da skulle man kanskje tro at det ble lite god trening? I alle fall om man følger min egen definisjon på hva god skøytetrening er om sommeren: Rulleskøyter. Men, ha, ha, neida! Det er blitt mange rulleskøyteøkter i øsende regnvær. Flere hundre km! Så hjullagre og gummihjul har virkelig fått kjørt seg i sommer!Mye takket være at jeg har vært så heldig å få lov til å trene sammen med gjengen til Ivar Sletsjøe i Sandefjord. Det er i sannhet en ny opplevelse. Helt i tråd med mine egne teorier, men til tider tøffere enn jeg hadde regnet med. Likevel så har jeg bestemt meg for å kjøre løpet, selv om det sannsynligvis vil ta noe tid før resultatene fra en såpass radikal omstilling vil vise seg. Ja, jeg forventer sogar en periode med svakere prestasjoner som et resultat av de oppgavene jeg nå jobber med.

Og, bare for å ha nevnt det: Løperne til Ivar Sletsjøe trener etter prinsipper som har direkte link til Finn Halvorsen sine ideer. Det som er interessant med dette er at disse prinsippene faktisk har fungert for mange amerikanske, olympiske medaljevinnere og at det etter hvert også er noen canadiere som liker å presse verdensrekorder som har benyttet seg av Finns ekspertise. Underlig at ikke norsk skøytesport ser at de har kompetanse i egne rekker som overgår det meste som finnes ellers. Men profet i eget hjemland er det vanskelig å bli. Litt paradoksalt at man under forrige OL hadde en norsk sportssjef i USA og en amerikansk landslagstrener i Norge. Hvem som vant den kampen, skal jeg ikke rippe opp i. Jeg ønsker også å nevne at løperne til Ivar gjør adskillig mer enn å gå på rulleskøyter, men at den gjengse forestilling om at man ikke kan gå fort på langdistanse uten å trå x-antall 4-6 timers sykkelturer er et tilbakelagt kapittel. Skal man trene utholdenhet over lang tid, bruker man rulleskøyter – logisk nok, siden dette er det mest funksjonelle man kan gjøre utenfor is. Men man begrenser seg – Det er heller ikke så mange 5000 og 10000 meter løpere i friidrettens verdenstopp som sverger til hyppige langturer over to timer. Spør bare Marius Bakken, ”the fastest white man”. Ivar Sletsjøe &co bruker Marius som rådgiver også, kanskje ikke så dumt?
Så, mens resten av skøyteløperne i landet trår veiene flate, imiterer skøyteløp på diverse grass-sletter og for øvrig bærer videre treningsarven fra 1970, 80, og 90-tallet og tror man skal kunne gjenerobre tronen uten et fnugg av innovativ nytenking innen treningsprinsipper, går en håndfull skøyteløpere fra Vestfold minst 500 km på rulleskøyter i uka, og de går så fort at det profesjonelle rulleskøytemiljøet i Norden står å måper og ikke kan forstå at man kan gå så fort på hjul uten å bruke ”dobbeltpush”.Eller hva skal man si om utøvere som tilbakelegger 490m på 39,1 i en rulleskiløype på rulleskøyter?
Undertegnede synes det er åpenbart at det i disse prinsippene ligger noe som alle skøyteløpere og ikke minst skøytetrenere i landet burde vise stor interesse for å tilegne seg kunnskap om og starte utforsking av. Det at ingen andre enn Ivar Sletsjøe ser potensialet er underlig....

Jeg ble engang spurt av et av skøytestyrets medlemmer om det finnes trenere i landet som kan gå inn å ta en ledende rolle på elitenivå. Jeg velger nå å gi mitt endelige svar på dette spørsmålet:

1. Hvis man mener trenere som kan videreføre den tradisjonelle måten å trene skøyteløpere på, så er svaret åpenbart: JA vi har en drøss med mennesker som kan gjøre dette (mange miljø leverer brukbare skøyteløpere i en jevn strøm). Og vi vil helt sikkert få frem noen utøvere på litt over middels WC-A-gruppe nivå, slik som i dag. Men vi blir nok aldri en ledende skøytenasjon igjen ved å gjenoppdage gammelt tankegods.

2. Hvis man mener trenere som kan tilføre treningen av skøyteløperne noe nytt, som tør å utfordre grensene for de vedtatte sannheter, men samtidig dra med seg det som er best fra de erfaringer man har, og som hele tiden er på utkikk etter forbedringer utenfor ”sandkassa”. Da er svaret at det står usedvanlig dårlig til. Jeg ser egentlig bare en duo pr. i dag som kunne tatt en slik rolle, og det er Finn Halvorsen/Ivar Sletsjøe. Og det er synd. I alle fall for norsk skøytesport.

Tilslutt vil jeg komme med et lite tankekors: Olympiatoppen har utgitt en flott bok om utholdenhetstrening. Her hevdes det at man blir god på det man trener på, og at syklister derfor bør sykle, løpere løpe og skiløpere gå på ski for å bli gode i sine respektive øvelser. Om skøyter sies det at bruk av alternative treningsformer, som sykkel, er nødvendig fordi skøyteløpingens karakter av monotoni og ensidig bruk av muskelgrupper gjør det vanskelig å gjennomføre nok mengdetrening på en spesifikk måte. Dette er ut fra den kunnskap vi har i pr. 2009 direkte feil, og derfor bør Olympiatoppen umiddelbart rette opp dette i boka si. Det er bevist at man, ved å benytte rulleskøyter kan gjennomføre mer enn nok mengdetrening på en spesifikk måte for hurtigløp på skøyter.
Videre er det interessant når ”guru” Johan Kaggestad under en fellesseanse på NIH vinteren 2009 karakteriserte toppidrettsutøvere som mennesker som hele tiden er på utkikk etter forbedringer og nyvinninger og som tør utfordre grenser, være innovative , 24/7, etc, etc. Javel, Johan Kaggestad. Dersom vi ser bort fra noen minimale justeringer av stålkvalitet og trikoter, hvordan følger de toppløperne du kjenner fra skøytemiljøet opp din definisjon av toppidrettsutøveren? Hvor innovativt tenker de? Hvor nytenkende er apparatet rundt dem (inkludert Olympiatoppen)? Hva har Olympiatoppen gjort for å påvirke innovativ tenking innenfor trening av skøyteløpere? Hvor nysgjerrige etter å utvikle ny kunnskap er Olympiatoppen egentlig? Endeløse sykkelturer, pumping av jern og lange økter med intensivt lavarbeid drev vi med på for tredve år siden. Det ga oss lite uttelling OL 84, 88, og ditto i 98, 00, 02, 06. Om man ønsker å gjenerobre posisjonen som en ledende skøytenasjon, må man være innstilt på å bryte grenser - være grenseløst nysgjerrig og dristig. Tror man virkelig at oppskriften fra fortiden er resepten som vil gi suksess i 2010?Kanskje bør man lette litt på øyelokket, heve blikket en smule og kikke litt nøyere etter hva som skjer på det amerikanske kontinent? Det er utøverne herfra som presterer!

Men det betyr at man først må kle av seg den patetiske ”vi er best”-hammen og gå ydmykt til verks (Det er lenge siden 1994, 1963 og 1952).

Som guider til det ukjente univers anbefales Finn Halvorsen og Ivar Sletsjøe, de eneste innovative skøytetrenerne i landet.

God høsttrening!

For godt til å være sant

Verdens idrettshistorie er full av slike historier: Prestasjoner som er for gode til å være sanne!
I en verden hvor det trenes mer og mer likt på grunn av en utstrakt bruk av forskning og systematisering av erfaringer, hvor kun et fåtall utøvere med talent når opp. I en slik situasjon hvor normalsituasjonen betyr at det er marginal avstand mellom de beste, at dagsformen avgjør. I en slik situasjon vil det være vanskelig å ikke reagere når:
1. Utøvere som over tid har et etablert prestasjonsnivå blant de nest beste, plutselig har dagen i mesterskap etter mesterskap og vinner medalje.
2. Utøvere vinner med differanser som er unormalt store, som gir skinn av at her har man med et ”overmenneske” å gjøre.
3. Utøvere blir tatt for å ha rusa seg på narkotika på ”fritiden”.
4. Utøvere tar en liten ”ferie” i syden for å ”trene ” litt grunntrening, eller for å kose seg litt sammen med kjæresten….. Midt i konkurransesesongen.
5. Utøvere har i perioder tilknytning til idretter/miljø hvor man vet at holdningen til dopingmisbruk er av tvilsom karakter.
Det er ikke smart å skjære alle over ”en kam”, men jeg mener man gjør idretten en bjørnetjeneste dersom man ikke stiller direkte spørsmål rundt utøvere som en, eller flere ganger viser prestasjoner som faller innenfor en eller flere av disse kategoriene.At skøytesporten nå har fått sin hittil, største dopingsak, er ikke noen bombe. Det eneste det betyr, er at ISU endelig har begynt å ta dopingondet på alvor. At det er Claudia Pechstein som er synderen, kommer ikke som noen stor overraskelse, selv om det, uansett, er veldig trist. Hennes plutselige ”formutløsning” under WC nr 3 i Moskva i november hvor hun banket Sablikova med syv sekunder på 5000m og fortsatte med å slå de canadiske jentene på 1500m dagen etter, noe hun ikke hadde gjort på lenge, var god nok grunn til å starte å undres. Hun hadde nemlig i lengre tid holdt et jevnt, høyt nivå, men ikke vært i nærheten av 6,49 og 1,55 på lavlandsbane. For godt til å være sant. Alarmklokkene ringte hos undertegnede. Så blir spørsmålet: Er hun den eneste?Mitt svar blir: Jeg håper det, men tror det ikke. Jeg har fulgt tett med på skøytesporten i mange år, og er ikke så naiv at jeg tror alle de fantastiske prestasjoner som er utført av utøvere opp gjennom tidene er oppnådd på ”ærlig vis”. Men å peke på noen blir feil. Ingen er tatt, dermed har man fortjent æren. Sånn er det. Derfor håper jeg at ISU snarest innfører biologiske pass til alle utøvere som konkurrerer i verdenscup og internasjonale stevner. Dessuten ønsker jeg meg flere dopingtester under nasjonale løp, både i inn og utland. I tillegg ønsker jeg at de ansvarlige i apparatet rundt utøverne får mer ansvar for det deres aktive bedriver, slik at de presses til å aktivt bekjempe alle former for juks.

Fotballblogg (5)

Tross ferietid - fotballen ruller videre og klovnene i manesjen gir seg aldri med sine sportslige utskeielser: http://fotball.aftenposten.no/eliteserien/article143557.ece

Utrolig at noen gidder å betale sånne folk for å løpe rundt og sparke en ball i hytt og pine.

Kort rulleskøyteweekend i Karlstad

Broderlandet har det som ”skøytelandet” Norge mangler, nemlig anlegg for utøvelse av rulleskøyter. Det er i ferd med å bygges opp et par-tre sentra der borte, og ett av disse ligger i Karlstad. Her har men i flere år arrangert inline-løpet Karstads stadslopp”, og i tillegg har man nå nylig åpnet en 200m inline-bane med doserte svinger og internasjonale mål. I tillegg har man Klaraälvsbanan, hvor en gammel jernbanetrasse mellom Karlstad og Hagfors er omgjort til en dedikert rulleskøyte- og sykkelvei. Og da snakker vi om 92km lengde!
Disse fakta ble for fristende for en ihuga gjeng med fanatiske rulleskøyteløpere: Terje Bjørk m/syklist Britt, Gunnar Nyhus og undertegnede Vi simpelthen måtte over å prøve herlighetene!
Fredag 27. juni dro vi avgårde.fra Oslo, og de drøye 21 milene til Karlstad gikk unna på drøye to timer – peanuts.
Det bar sporenstreks avgårde til hotellet, hvor bagasje ble lempet inn på rommene, og Inline-utstyret, med unntak av skøytene montert på kroppen. Etter en kort kjøretur var vi fremme ved en badeplass, hvor det foruten god plass til parkering også sto et stort skilt som deklamerte at her starter Klaraälvsbanan. Vi var definitivt klare for ”bananen”, så Henriksen hadde sitt fulle hyre med å få dempet Bjørken og Nyhus sin tendens til våryr start. ”Vi skal gå langt i dag”, messet gledesdreper'n, og langt gikk vi.
Jernbanesportet er tre meter bredt, og bortsett fra noen få km er asfalten nærmest perfekt for rulleskøyter. Dessuten finnes det ingen bratte bakker, kun noen slake hellinger, som, selvom hastigheten går noe ned, likevel er fullt ”skøytbare” uten større anstrengelser. Innimellom krysses også noen veier, og her er det satt opp bommer, som gir kjærkommen strekk på rygg og bein. Dette er deilig, selvom snitthastigheten blir påvirket.
Vi "tok det som en tur". Sola skinte og vinden kom og gikk, men gikk gjorde vi også, og da vi bestemte oss for å snu, hadde vi ”åkt” 51km. Ikke værst, men kanskje litt langt til å være første gangen på en slik langtur? Vel, det ble noen flere pausen på hjemturen for å få luftet vonde føtter og lindre ømme muskler i sete og rygg. Men vi kom i mål med bravour. Totalt sett brukte vi 4t 50 min, men netto (minus pauser) brukte vi ca 4.05. det gir en snittfart på 25 km/t.
Vi gikk altså 102km på rulleskøyter. Jeg hadde aldri trodd jag skulle få oppleve det noengang.
Kvelden ble brukt til å spise og ta et par pils, mens vi lot en god natts søvn pleie ømme muskler.Etter frokost på lørdag, pakket vi og skiftet igjen til treningstøy. Nå skulle den nye rulleskøytebanen testes.Selve banen ligger i tilknytning til et område med noe industri, handel og idrettspark, og er som sagt helt ny. Det er ingen fasiliteter tilknyttet banen, men hva gjør vel det? Banen var herlig å gå på og de korte, doserte svingene ga virkelig ”svar” da vi kjørte raske drag.
Det ble ei fin økt på en rulleskøytebane vi misunner Svenskene. Hadde vi hatt en slik i Oslo, samt en rulleskøytesti på ca 10-20 km tilgjengelig, ville vi kunne løftet skøytesporten i sentrale strøk flere hakk inn i fremtiden.
Etter økta skiftet vi, og mens Terje og Britt dro til Odal’n, reiste Gunnar og jeg hjem til Oslo.Ei kort helg med stort utbytte både sosialt og terningsmessig. Vi kommer til å gjøre dette igjen – Garantert!

To flotte sykkelturer

Våren og sommeren er tid for sykkelturer. Det som er spesielt fint med dette er at årstiden er en brytningstid hvor verden eksploderer i farger og at temperaturen tillater lett antrekk.Onsdag var det i så henseende en optimal dag. Lufta var klar, sola skinte fra nærmest skyfri himmel og lysten til å sykle langt var tilstede.
Resultatet ble en timilstur i grensetraktene mot Sverige.
Jeg sitter en gang i blant med kartet foran meg og studerer nøye om det er mulig å finne nye, spennende områder som kan egne seg tilsykkelturer. For mitt vedkommende vil dette si at det er ei løype på 7-12 mil, ikke for mange bratte og tunge klatringer, lite trafikk og mye natur.
Vanligvis blir sykkelturene lagt nedover mot Østfold via Ski, Enebakk, Tomter etc. Og også i år er det blitt en del turer i de faste løypene i det distriktet.Men, etter flere år med turer på de samme veiene, har jeg i år bestemt meg for å få til en og annen tur i nye omgivelser. Dette har medført en tur langs Glomma fra Sørumsand til Skarnes t/r på sør og nordsida av elva, en tur på småveier på Romerike, Randsfjorden rundt og i går altså en tur fra Bjørkelangen, via Setskog, Rømskog, Hemnes tilbake til Bjørkelangen.

Bjørkelangen-Rømskog-Hemnes-Bjørkelangen (95 km)
Onsdagens tur var en av de fineste jeg har hatt. Småkupert terreng med kun et par-tre stigninger som varte en viss stund og hvor mange høydemetere ble tilbakelagt vet jeg ikke, men ikke avskrekkende mange i alle fall. Selv om starten kan skremme: Fra Bjørkelangen går det raskt et par km oppover åsen før veien stabiliserer seg i lett småkupert terreng mot Setskog. Et sted som virker rimelig Retro, og som har en viss sjarm sånn sett. Jeg undres hvordan et av landets beste fotballag for kvinner kunne komme herfra en gang. Måtte ha vært en skikkelig gjeng med hardtarbeidende entusiaster her for å få til det!Mot Rømskog er det fortsatt lett småkupert terreng. Sykkelen får god fart med lav puls. Rømskog er en av de vakreste skogsbygder jeg har sett. I godvær i juni med sterke farger, var idyllen komplett. Ta en tur dit selv og se! Langt uti periferien, ja vel, men bare en time fra Oslo med bil. Her inne har de til og med ulv på tunet. Retter Rømskog går løypa inn turens tyngste del. Nå må flere seige bakker forseres, og ditto bratte utforkjøringer. Slik fortsetter det til løypas sørligste punkt, ca en mil før Hemnes. Da erstattes tunge bakker av Norges dårligste asfalt! Riksvei 125 i Østfold er en skam. Selv med terrengsykkel ville jeg vært forsiktig her. Heldigvis er det lite trafikk, så de hundre nødvendige unnamanøverne og venstre-kjøringa kunne gjennomføres uten risiko for liv&helse. Men jeg satt med hjertet i halsen. Ikke noe sted for karbonfelger! Heldigvis har Akershus fylke et noe annet forhold til vei, så i det man passerer fylkesgrensa er asfalten ok igjen. Nå bærer det videre til Hemnes i vakkert kulturlandskap, videre mot Bjørkelangen, først på nyasfaltert fylkesvei, før riksvei 115 følges de siste par milene tilbake til utgangspunktet. Turen er 95km lang.
Ringmoen-Bjonvika-Bjoneroa-Jevnaker-Hønefoss-Ringmoen (108 km)
Fra hytta på Vikerfjell er det omtrent 15km til Ringmoen, som ligger akkurat der veien til Vikerfjell tar av fra E16 i Ådal. Søndagens tur ble lagt med utgangspunkt herfra, fordi det passet godt når jeg likevel var på hytta.Jeg hadde studert kartet godt i forkant, og funnet ut at jeg gjerne ville prøve en runde over åsen mellom to av sør-Norges store fjorder. En del av løypa kjente jeg allerede fra Randsfjorden rundt, så jeg visste at det var ganske kupert fra Bjoneroa til Jevnaker. Jeg har jo dessuten kjørt bil mange ganger fra Hønefoss til ringmoen, så den veien visste jeg noe om, men man opplever en veistrekning ganske ulikt om man sykler eller kjører, så slik sett var også denne delen ukjent vare.Første positive opplevelse var at de 20 km. Fra starten til Bjonvika var 97% bakkefritt. Det gikk flatt og flott helt frem til en km før veidelet. Nydelig måte å komme i gang med en rolig langtur på! Jeg hadde gruet meg til bakkene fra Bjonvika opp til ”Fjorda”. Men, det gikk mye lettere enn fryktet. Det var mye bakker, ja, men også flatt og nedover underveis. Også var det flott natur hele veien. Mye å se på.Fra Bjoneroa bar det sørover i intenst solskinn og svak medvind. Greit å beregne det slik når man skal inn i det tyngste terrenget. Motbakke og motvind suger. Fra Jevnaker måtte jeg over Eggemoen, og det er ei ”høyfjellsslette” på veien mot Hønefoss. Nå begynte låra å kjenne gårsdagens to rulleskøyteøkter, og på toppen av bakken var jeg ganske sliten. Men det kom seg fort bortover slettene på Eggemoen og ned de lange og bratte bakkene i enden av sletta. Så startet den værste bakken. At det var en så lang bakke fra Hønefoss og opp til E16, kunne jeg ikke huske. Og at det fortsatte med slak motbakke langs E16 og at motvinden kom og gradvis økte på, var faktorer som gjorde turen litt mer slitsom enn ønskelig. Det måtte jobbes, basta! De siste 25 km. Oppover Ådalen ble derfor litt tyngre enn resten av turen, men også her er det vakker natur.Trafikkmessig sett er det en del trafikk på E16. Resten av turen er nesten bilfri. Turen er 108km lang.

Skøytetinget 2009

I etterkant av tinget vil jeg oppsummere begivenhetene slik:
Undertegnede og samarbeidende miljø fikk igjennom en rekke forslag og presiseringer, spesielt i tilknytning til strategiplanen. Det aller viktigste var at det ble satt en frist for styret til å levere en handlingsplan med målsettinger innen 1.1.2010. Vi venter selvsagt i spenning på denne, og kommer til å følge opp at denne fristen overholdes. Likeledes var Asker SK sitt forslag om at: ”NSF har som intensjon å sende fulle kvoter til world cup, junior world-cup, internasjonale mesterskap og tilrettelegger budsjett for dette” en skjerping av forholdene rundt uttak av løpere. Forslaget var i utgangspunktet strengere og ville, om det var blitt vedtatt, bundet styret opp til en økonomisk forpliktelse de så vanskelig å innfri. Ikke så rart, når det allerede er brukt opp et betydelig slingringsmonn til videreføring av en dyr trenerkontrakt. Denne begivenheten ble førøvrig ikke kommentert, så dette synes tydelig delegatene var helt greit. Nyttig å vite i forkant av neste valg.
Når det gjelder de personene som ønsket å stille som motkandidater, så ble det i forkant av valgseansen klart at Leif-Harry Hansen, ikke hadde delegatenes støtte. Han valgte derfor å trekke seg. Ut fra situasjonen og hans begrunnelse, støttet de øvrige av oss hans beslutning, og vi foreslo John Arthur Olafsen som visepresident i stedet for Frode Bøhm. Her tapte Arthur med 3 stemmer. Hadde veteranmiljøet stilt med de som i forkant hadde annonsert sin ankomst, ville John Arthur vært visepresident i dag. Da tror jeg også at enkelte av de øvrige valgpostene ville ha sett litt anderledes ut, fordi det da ville blitt stilt benkeforslag på enkelte poster. Ved neste korsvei er det derfor viktig at også veteranmiljøet stiller opp. Det er faktisk vi som sitter på ”vippen” i NSF :)
Forøvrig er mitt generelle inntrykk at tiden blir knapp når tinget har mange engasjerte mennesker tilstede. Jeg synes også at enkelte representanter for valgte komiteer fremsto som noe arrogante, men for oss som har sett disse i aksjon før, var dette ingen overraskelse.Tinget ble ledet på en grei måte, men også her kan nok arrogansen tones noe ned i enkelte sammenhenger.
Nå gjenstår det da å se om det komplementære styret som Mona Adolfsen & co har satt sammen, er i stand til å skape den ro og det samarbeidsklima som må til i Norsk skøytesport, og at OL-sesongen ikke blir en fiasko som for fire år siden.
Jeg kjenner ikke Arild Nebb Ervik, men faren hans Oddbjørn er iallefall en kjernekar, så jeg har et ørlite håp om at Arild kan tilføre det nye styret en hurtigløpsfaglig dimensjon, som jeg mener i dag mangler totalt. Dette håper jeg igjen vil kunne gi noen gode hurtigløpsfaglige føringer for Øystein Haugen & co, slik at måten man behandler enkelte av utøverne på heves en del hakk i fremtiden. Lykke til!