Mer treningsfilosofi

Som en oppfølger til det forrige innlegget mitt om bruk av rulleskøyter som treningsform for skøyteløpere, ønsker jeg i denne lille ytringen å sette fokus på skøyteløpernes til tider fanatiske bruk av sykkel som treningsinstrument.
Det er egentlig ikke bruk av sykkel i seg selv jeg ønsker å stille spørsmålstegn ved. At man oppnår god treningseffekt av både langturer, bakkedrag og tempodrag på sykkelen er like sikkert som at men kan øke max o2 med mange prosent ved å trene løpeintervaller i sone 4 over tid.
Spørsmålet er heller om dette er den smarteste måten å trene på. Om man blir optimalt god som skøyteløper på is ved å bruke disse treningsformene!

Jeg ønsker å bruke referanser til Olympiatoppens bok om utholdenhetstrening og den forskning som professor Ulik Wisløff har utført rundt trening av hjertets slagvolum, samt de praktiske erfaringer som løperne Ingrid Kristiansen og Marius bakken gjorde i sine karrierer.
Olympiatoppen konkluderer i sin bok at den største utfordringen som toppidrettsutøverne vil møte i fremtiden vil være å kunne trene mer i det de karakteriserer som sone3 (82-87% av maxpuls), fordi det etter hvert ikke er mulig å øke mengden av trening i sone1(60-72% av maxpuls) mer, rett og slett fordi døgnet ikke strekker til.
Samtidig er man også klar på at man blir god på det man trener på, og at det er stor forskjell på å trene for å utvikle hurtige og langsomme muskelfibre.
Videre er både Wisløff og Olympiatoppen (selv om vektleggingen er noe ulik) enige om at man må ha gode doser med max o2-trening (hjertetrening) for å bidra til økt oksygenopptak og utnyttelse(Max O2 trening). Man konkluderer også med at det mest effektive er å trene denne type trening i konkurranseøvelsen (optimalisere arbeidsøkonomien=teknikk). Det samme er tilfelle med det som populært kalles ”Terskeltrening”. Dette er trening på og like under den intensitet man kan holde uten at man øker melkesyrekonsentrasjonen i blodet (steady state).

Dette indikerer, etter mitt syn, at man, for å få til en optimalisering av skøytetrening for is, bør søke å legge mer av treningen til rulleskøyter / is og utføre denne med stor fart. For å greie dette må man passe nøye på både treningsmengde, intensiteten og restitusjonen. Noe som jeg har en hypotese om vil stille store krav til individualisering av treningene. Det vil derfor bli vanskeligere for trenerne å legge opp og gjennomføre treningene på en "flokkvis"-måte, og kun de utøverne som er nøye med å lytte til egen kropp og stadig søke optimale restitusjonsmetoder vil prestere toppresultater.

Det er altså en utfordrende og krevende metodikk man må anvende for å bli best i fremtiden.

Det er kanskje resultatet av denne manglende grad av individualisering vi opplever i dag? Noen utøvere ”tåler” enkelte tøffe treningsregimer bedre enn andre. Selv om alle gjør tingene likt, er godt trent, spiser og hviler tilsynelatende optimalt etc. så er det mange som ”går under” eller stagnerer. Kanskje skyldes dette rett og slett feiltrening pga manglende kompetanse hos trenerne? Når dette er sagt, er det interessant å se litt på hvordan Ingrid Kristiansen og Marius Bakken trente. Egentlig ikke så ulikt hverandre, faktisk. Og det som slår meg med en gang, er at det ikke var mange 4-5 timers treningsøkter der i gården, med unntak av noen tilfeldige skiturer på vinteren for Ingrid sin del.Nei, det meste av treningen holdt seg innenfor 45-90 min. Og mye mer av treningen foregikk med høyere intensitet. Ingrid Kristiansen benyttet seg av det hun kaller for ”progressiv langtur”. Her løp hun rolig til å begynne med, mens intensiteten økte gradvis, for så å være helt på melkesyregrensa de siste 10-15 minuttene. Ingrid Kristiansen løp mye på tredemølle, fordi hun mente at det var viktig med stabile treningsforhold og riktig belastning.Marius Bakken kjørte, i tillegg til langdistansetreningen, perioder med spurttrening. Spesielt inn mot sesongen. Han mener at det er viktig å variere tempoet underveis i treningsøktene. Fartslek, ble brukt en god del av ham.
Marius og Ingrid konkurrerte fra 13 min. og oppover til 2,5 timer. Langturer på flere timer var ikke en viktig del av deres treningsopplegg. Felles for begge var at de hadde et individualisert treningsopplegg og turte å prøve ut litt anderledes treningsmetoder enn det som var "gjengs".

Så tilbake til skøyteløperne. Hva vektlegges i dette miljøet? Om sommeren sykler man stort sett mye mer enn man går på rulleskøyter. Og man sykler timevis. Teller mil. I perioder er det ikke uvanlig med turer på fire-seks timer to-tre ganger pr. uke. I tillegg sykler man terskeldrag, på flatmark og i bakker, kanskje en gang i uka. Og, jada, man blir rimelig gode til å gå på skøyter, men ikke best. Rulleskøyter anvendes stort sett på rundbaner, hvor man går mellomlange og lange intervalldrag. Unntaksvis bruker man rulleskøyter på vei og går progressive langturer, fartslek eller rolige turer på 60-90 min.Jeg undrer meg på hvorfor norske skøytetrenere og løpere virker å være så opptatt av å levere det trygge og middelmådige, fremfor å være innovative og utforskende og tørre mislykkes. Selv om det er allment kjent at det ofte er de nytenkende som vinner, så tør man ikke. Skyldes denne frykten rett og slett at få vet hvordan man kan bruke rulleskøyter som grunnmuren i trening for hurtigløp? Noe som igjen skyldes mangel på nysgjerrighet overfor hvordan man trener i inline-miljøet internasjonalt? Eller er det en ubevisst neglisjering av kunnskap?
Jeg håper jeg tar feil, men aner vel et snev av ”vi vet best” holdning, ikke bare i skøyteleiren, men også fra Olympiatoppen.
Hvilken kompetanse har forresten Olympiatoppen når det gjelder å trene skøyteløpere? Annet enn å pøse på med det ”man alltid har gjort”?

Mennesker synes det er trygt å være en del av en flokk? Og selv om flokken langsomt sakker akterut fra konkurrentene, så har man i alle fall noen både å skylde på og dele nederlagene med.I Nederland sliter man med det samme. Det er jo et paradoks at i det eneste landet i verden hvor skøyter er like stort som fotball, der kommer det største talentet i dag, Koen Verveij, fra rulleskøytemiljøet. Han tok sølvmedalje i Junior-VM på Inlines og is i 2008 og vant Junior-VM på is 2009. Likevel opplever jeg at arrogansen fra det etablerte hollandske trenermiljøet er enda mer markant. Virkningen er tydelig. Den har ført til en bråstopp i talentutviklingen.De som skulle bringe medaljer i bøttevis tilbake sliter med stagnasjon. Kramers ”tunge vendinger” tar snart knekken på den siste rest av lovende utøvere. Ingen tør å tape, så ”alle” kopierer den beste, og taper selvsagt på det. En kopi blir aldri noe annet enn en kopi.

I Norge er det Sandefjord-miljøet som har mest erfaring med å bruke rulleskøyter som basis for sin is-skøytetrening. Men, dette betyr ikke at dette temaet er utforsket. Til det befinner vi oss knapt i støpeskjeen med hensyn til kunnskap om dette området. Og der vil vi sannsynligvis befinne oss også i fremtiden, med mindre flere tør å innse fakta og la nysgjerrigheten styre kunnskapsutviklingen fremfor å være fornøyd med den trygge stagnasjon.