Da er sommerferien 2009 en saga blott. Og det ble en relativt våt affære. Som ferierende i eget land sør for Dovre og vest for vidda, ble dagene preget av ustabilt vær inkludert mye regn. Og da skulle man kanskje tro at det ble lite god trening? I alle fall om man følger min egen definisjon på hva god skøytetrening er om sommeren: Rulleskøyter. Men, ha, ha, neida! Det er blitt mange rulleskøyteøkter i øsende regnvær. Flere hundre km! Så hjullagre og gummihjul har virkelig fått kjørt seg i sommer!Mye takket være at jeg har vært så heldig å få lov til å trene sammen med gjengen til Ivar Sletsjøe i Sandefjord. Det er i sannhet en ny opplevelse. Helt i tråd med mine egne teorier, men til tider tøffere enn jeg hadde regnet med. Likevel så har jeg bestemt meg for å kjøre løpet, selv om det sannsynligvis vil ta noe tid før resultatene fra en såpass radikal omstilling vil vise seg. Ja, jeg forventer sogar en periode med svakere prestasjoner som et resultat av de oppgavene jeg nå jobber med.
Og, bare for å ha nevnt det: Løperne til Ivar Sletsjøe trener etter prinsipper som har direkte link til Finn Halvorsen sine ideer. Det som er interessant med dette er at disse prinsippene faktisk har fungert for mange amerikanske, olympiske medaljevinnere og at det etter hvert også er noen canadiere som liker å presse verdensrekorder som har benyttet seg av Finns ekspertise. Underlig at ikke norsk skøytesport ser at de har kompetanse i egne rekker som overgår det meste som finnes ellers. Men profet i eget hjemland er det vanskelig å bli. Litt paradoksalt at man under forrige OL hadde en norsk sportssjef i USA og en amerikansk landslagstrener i Norge. Hvem som vant den kampen, skal jeg ikke rippe opp i. Jeg ønsker også å nevne at løperne til Ivar gjør adskillig mer enn å gå på rulleskøyter, men at den gjengse forestilling om at man ikke kan gå fort på langdistanse uten å trå x-antall 4-6 timers sykkelturer er et tilbakelagt kapittel. Skal man trene utholdenhet over lang tid, bruker man rulleskøyter – logisk nok, siden dette er det mest funksjonelle man kan gjøre utenfor is. Men man begrenser seg – Det er heller ikke så mange 5000 og 10000 meter løpere i friidrettens verdenstopp som sverger til hyppige langturer over to timer. Spør bare Marius Bakken, ”the fastest white man”. Ivar Sletsjøe &co bruker Marius som rådgiver også, kanskje ikke så dumt?
Så, mens resten av skøyteløperne i landet trår veiene flate, imiterer skøyteløp på diverse grass-sletter og for øvrig bærer videre treningsarven fra 1970, 80, og 90-tallet og tror man skal kunne gjenerobre tronen uten et fnugg av innovativ nytenking innen treningsprinsipper, går en håndfull skøyteløpere fra Vestfold minst 500 km på rulleskøyter i uka, og de går så fort at det profesjonelle rulleskøytemiljøet i Norden står å måper og ikke kan forstå at man kan gå så fort på hjul uten å bruke ”dobbeltpush”.Eller hva skal man si om utøvere som tilbakelegger 490m på 39,1 i en rulleskiløype på rulleskøyter?
Undertegnede synes det er åpenbart at det i disse prinsippene ligger noe som alle skøyteløpere og ikke minst skøytetrenere i landet burde vise stor interesse for å tilegne seg kunnskap om og starte utforsking av. Det at ingen andre enn Ivar Sletsjøe ser potensialet er underlig....
Og, bare for å ha nevnt det: Løperne til Ivar Sletsjøe trener etter prinsipper som har direkte link til Finn Halvorsen sine ideer. Det som er interessant med dette er at disse prinsippene faktisk har fungert for mange amerikanske, olympiske medaljevinnere og at det etter hvert også er noen canadiere som liker å presse verdensrekorder som har benyttet seg av Finns ekspertise. Underlig at ikke norsk skøytesport ser at de har kompetanse i egne rekker som overgår det meste som finnes ellers. Men profet i eget hjemland er det vanskelig å bli. Litt paradoksalt at man under forrige OL hadde en norsk sportssjef i USA og en amerikansk landslagstrener i Norge. Hvem som vant den kampen, skal jeg ikke rippe opp i. Jeg ønsker også å nevne at løperne til Ivar gjør adskillig mer enn å gå på rulleskøyter, men at den gjengse forestilling om at man ikke kan gå fort på langdistanse uten å trå x-antall 4-6 timers sykkelturer er et tilbakelagt kapittel. Skal man trene utholdenhet over lang tid, bruker man rulleskøyter – logisk nok, siden dette er det mest funksjonelle man kan gjøre utenfor is. Men man begrenser seg – Det er heller ikke så mange 5000 og 10000 meter løpere i friidrettens verdenstopp som sverger til hyppige langturer over to timer. Spør bare Marius Bakken, ”the fastest white man”. Ivar Sletsjøe &co bruker Marius som rådgiver også, kanskje ikke så dumt?
Så, mens resten av skøyteløperne i landet trår veiene flate, imiterer skøyteløp på diverse grass-sletter og for øvrig bærer videre treningsarven fra 1970, 80, og 90-tallet og tror man skal kunne gjenerobre tronen uten et fnugg av innovativ nytenking innen treningsprinsipper, går en håndfull skøyteløpere fra Vestfold minst 500 km på rulleskøyter i uka, og de går så fort at det profesjonelle rulleskøytemiljøet i Norden står å måper og ikke kan forstå at man kan gå så fort på hjul uten å bruke ”dobbeltpush”.Eller hva skal man si om utøvere som tilbakelegger 490m på 39,1 i en rulleskiløype på rulleskøyter?
Undertegnede synes det er åpenbart at det i disse prinsippene ligger noe som alle skøyteløpere og ikke minst skøytetrenere i landet burde vise stor interesse for å tilegne seg kunnskap om og starte utforsking av. Det at ingen andre enn Ivar Sletsjøe ser potensialet er underlig....
Jeg ble engang spurt av et av skøytestyrets medlemmer om det finnes trenere i landet som kan gå inn å ta en ledende rolle på elitenivå. Jeg velger nå å gi mitt endelige svar på dette spørsmålet:
1. Hvis man mener trenere som kan videreføre den tradisjonelle måten å trene skøyteløpere på, så er svaret åpenbart: JA vi har en drøss med mennesker som kan gjøre dette (mange miljø leverer brukbare skøyteløpere i en jevn strøm). Og vi vil helt sikkert få frem noen utøvere på litt over middels WC-A-gruppe nivå, slik som i dag. Men vi blir nok aldri en ledende skøytenasjon igjen ved å gjenoppdage gammelt tankegods.
2. Hvis man mener trenere som kan tilføre treningen av skøyteløperne noe nytt, som tør å utfordre grensene for de vedtatte sannheter, men samtidig dra med seg det som er best fra de erfaringer man har, og som hele tiden er på utkikk etter forbedringer utenfor ”sandkassa”. Da er svaret at det står usedvanlig dårlig til. Jeg ser egentlig bare en duo pr. i dag som kunne tatt en slik rolle, og det er Finn Halvorsen/Ivar Sletsjøe. Og det er synd. I alle fall for norsk skøytesport.
Tilslutt vil jeg komme med et lite tankekors: Olympiatoppen har utgitt en flott bok om utholdenhetstrening. Her hevdes det at man blir god på det man trener på, og at syklister derfor bør sykle, løpere løpe og skiløpere gå på ski for å bli gode i sine respektive øvelser. Om skøyter sies det at bruk av alternative treningsformer, som sykkel, er nødvendig fordi skøyteløpingens karakter av monotoni og ensidig bruk av muskelgrupper gjør det vanskelig å gjennomføre nok mengdetrening på en spesifikk måte. Dette er ut fra den kunnskap vi har i pr. 2009 direkte feil, og derfor bør Olympiatoppen umiddelbart rette opp dette i boka si. Det er bevist at man, ved å benytte rulleskøyter kan gjennomføre mer enn nok mengdetrening på en spesifikk måte for hurtigløp på skøyter.
Videre er det interessant når ”guru” Johan Kaggestad under en fellesseanse på NIH vinteren 2009 karakteriserte toppidrettsutøvere som mennesker som hele tiden er på utkikk etter forbedringer og nyvinninger og som tør utfordre grenser, være innovative , 24/7, etc, etc. Javel, Johan Kaggestad. Dersom vi ser bort fra noen minimale justeringer av stålkvalitet og trikoter, hvordan følger de toppløperne du kjenner fra skøytemiljøet opp din definisjon av toppidrettsutøveren? Hvor innovativt tenker de? Hvor nytenkende er apparatet rundt dem (inkludert Olympiatoppen)? Hva har Olympiatoppen gjort for å påvirke innovativ tenking innenfor trening av skøyteløpere? Hvor nysgjerrige etter å utvikle ny kunnskap er Olympiatoppen egentlig? Endeløse sykkelturer, pumping av jern og lange økter med intensivt lavarbeid drev vi med på for tredve år siden. Det ga oss lite uttelling OL 84, 88, og ditto i 98, 00, 02, 06. Om man ønsker å gjenerobre posisjonen som en ledende skøytenasjon, må man være innstilt på å bryte grenser - være grenseløst nysgjerrig og dristig. Tror man virkelig at oppskriften fra fortiden er resepten som vil gi suksess i 2010?Kanskje bør man lette litt på øyelokket, heve blikket en smule og kikke litt nøyere etter hva som skjer på det amerikanske kontinent? Det er utøverne herfra som presterer!
2. Hvis man mener trenere som kan tilføre treningen av skøyteløperne noe nytt, som tør å utfordre grensene for de vedtatte sannheter, men samtidig dra med seg det som er best fra de erfaringer man har, og som hele tiden er på utkikk etter forbedringer utenfor ”sandkassa”. Da er svaret at det står usedvanlig dårlig til. Jeg ser egentlig bare en duo pr. i dag som kunne tatt en slik rolle, og det er Finn Halvorsen/Ivar Sletsjøe. Og det er synd. I alle fall for norsk skøytesport.
Tilslutt vil jeg komme med et lite tankekors: Olympiatoppen har utgitt en flott bok om utholdenhetstrening. Her hevdes det at man blir god på det man trener på, og at syklister derfor bør sykle, løpere løpe og skiløpere gå på ski for å bli gode i sine respektive øvelser. Om skøyter sies det at bruk av alternative treningsformer, som sykkel, er nødvendig fordi skøyteløpingens karakter av monotoni og ensidig bruk av muskelgrupper gjør det vanskelig å gjennomføre nok mengdetrening på en spesifikk måte. Dette er ut fra den kunnskap vi har i pr. 2009 direkte feil, og derfor bør Olympiatoppen umiddelbart rette opp dette i boka si. Det er bevist at man, ved å benytte rulleskøyter kan gjennomføre mer enn nok mengdetrening på en spesifikk måte for hurtigløp på skøyter.
Videre er det interessant når ”guru” Johan Kaggestad under en fellesseanse på NIH vinteren 2009 karakteriserte toppidrettsutøvere som mennesker som hele tiden er på utkikk etter forbedringer og nyvinninger og som tør utfordre grenser, være innovative , 24/7, etc, etc. Javel, Johan Kaggestad. Dersom vi ser bort fra noen minimale justeringer av stålkvalitet og trikoter, hvordan følger de toppløperne du kjenner fra skøytemiljøet opp din definisjon av toppidrettsutøveren? Hvor innovativt tenker de? Hvor nytenkende er apparatet rundt dem (inkludert Olympiatoppen)? Hva har Olympiatoppen gjort for å påvirke innovativ tenking innenfor trening av skøyteløpere? Hvor nysgjerrige etter å utvikle ny kunnskap er Olympiatoppen egentlig? Endeløse sykkelturer, pumping av jern og lange økter med intensivt lavarbeid drev vi med på for tredve år siden. Det ga oss lite uttelling OL 84, 88, og ditto i 98, 00, 02, 06. Om man ønsker å gjenerobre posisjonen som en ledende skøytenasjon, må man være innstilt på å bryte grenser - være grenseløst nysgjerrig og dristig. Tror man virkelig at oppskriften fra fortiden er resepten som vil gi suksess i 2010?Kanskje bør man lette litt på øyelokket, heve blikket en smule og kikke litt nøyere etter hva som skjer på det amerikanske kontinent? Det er utøverne herfra som presterer!
Men det betyr at man først må kle av seg den patetiske ”vi er best”-hammen og gå ydmykt til verks (Det er lenge siden 1994, 1963 og 1952).
Som guider til det ukjente univers anbefales Finn Halvorsen og Ivar Sletsjøe, de eneste innovative skøytetrenerne i landet.
God høsttrening!
God høsttrening!
1 kommentar:
Hei Morten,
Takk for en god artikkel som jeg tror har mye for seg.
Et kort spørsmål. Jeg er en glad amatør inliner som alltid har tenkt at det ikke går an og gå på inlines når det er vått på bakken. Hva er trikset? Bruker du en annen type hjul enn standard glatt hardt gummihjul?
Mvh
Stein
Legg inn en kommentar