Den helvetes bakken

Nå spørs det vel om det ikke vil gå mange år før det kommer på tale å bygge skøytehall i Oslo!!!!
Etter de utrolige budsjettoverskridelsene man opplever knyttet til utbyggingen av Holmenkollen, er det nok lenge til kassa er full nok til å starte byggingen av et anlegg til 500-600 mill.
Nok en gang har Oslos politikere vist hvor totalt udugelige de er. Og enhver politiker med litt omløp (vet ikke om det finnes i Oslo, men, men…) vil sky bygging av store idrettsanlegg som pesten i overskuelig framtid.
Og nok en gang er det skøytesporten som er den store taperen.
Oslos politikere er fotballens, friidretten og skiidrettens støttespillere……
Og det er ingen av dem som styrer, styrte, har styrt som er bedre enn andre.
Det er derfor patetisk å lese at Rune Gerhardsen, tidligere skøytepresident, anklager det sittende FrP/H byrådet.
Han og hans parti var klare som ” egg” til å gi Vålerenga Fotball en gave på noen hundre millioner på Valle, klarte ikke å hindre at Bislett gikk tapt, har ikke akkurat stått på barrikadene for å stoppe galskapen i Holmenkollåsen, og vil garantert ikke bidra til at skøytesporten får etablert det folkeanlegget byens befolkning fortjener. Slik sett er Ap det farligste partiet, fordi det "later som" de interesserer seg for kulturarven som skøytesporten representerer, men egentlig bare er ute etter stemmer.
Bare se hvordan Tord Giske agerer. Kjepphøy og nedlatende. Han er ingen idrettsminister.

I Oslo finnes det ingen politikere som kan styre. Det er sakens kjerne. Dømmekraften er like dårlig uansett om man representerer FrP, H, V, Ap, KrF, SP, Rødt, SV eller noe annet humbugparti.

Skiidretten får sitt anlegg…. Og Oslo får sitt turistmål. Så kan jo Holmenkollanleggene ligge der å råtne mellom hvert tiende år man får tildelt et VM i en eller annen skiidrett. Så får vi kanskje en 15-20 renn før bakken på nytt er umoderne og full av tåke og vind…For man vet jo at Holmenkollen aldri har vært folkets anlegg, og aldri vil bli et godt hoppanlegg, og være dyrt i drift.
Holmenkollen er egentlig bare et skihistorisk monument, nå verdt 1,8 mrd. Og det er sikker bare begynnelsen på overskridelsene…

Bislett er blitt et skøytehistorisk monument uten is….og Bislettbrøl. Valle Hovin er en falleferdig røys. Vår eneste trøst er Frogner stadion. Kanskje kan skøytesporten igjen oppstå der den begynte? På vestkanten.
Så er det bare å håpe at ikke også Frogner råtner opp gradvis, slik kommunale bygg og anlegg har en tendens til å gjøre. Det er glorie i kommunale nybygg, ikke i traust vedlikehold. Og glorie, det er det Oslos politikere vil ha, ikke erkjennelsen om at man selv har bidratt til befolkningens beste gjennom langsiktig og fornuftig forvaltning av skattebetalernes penger.

Det er bra deler av den nye motorveien mellom Jessheim og Hamar åpner i høst.....
For, det blir nok mange tiår til med runder i "skipet" for østlandets skøyteløpere.

Mer treningsfilosofi

Som en oppfølger til det forrige innlegget mitt om bruk av rulleskøyter som treningsform for skøyteløpere, ønsker jeg i denne lille ytringen å sette fokus på skøyteløpernes til tider fanatiske bruk av sykkel som treningsinstrument.
Det er egentlig ikke bruk av sykkel i seg selv jeg ønsker å stille spørsmålstegn ved. At man oppnår god treningseffekt av både langturer, bakkedrag og tempodrag på sykkelen er like sikkert som at men kan øke max o2 med mange prosent ved å trene løpeintervaller i sone 4 over tid.
Spørsmålet er heller om dette er den smarteste måten å trene på. Om man blir optimalt god som skøyteløper på is ved å bruke disse treningsformene!

Jeg ønsker å bruke referanser til Olympiatoppens bok om utholdenhetstrening og den forskning som professor Ulik Wisløff har utført rundt trening av hjertets slagvolum, samt de praktiske erfaringer som løperne Ingrid Kristiansen og Marius bakken gjorde i sine karrierer.
Olympiatoppen konkluderer i sin bok at den største utfordringen som toppidrettsutøverne vil møte i fremtiden vil være å kunne trene mer i det de karakteriserer som sone3 (82-87% av maxpuls), fordi det etter hvert ikke er mulig å øke mengden av trening i sone1(60-72% av maxpuls) mer, rett og slett fordi døgnet ikke strekker til.
Samtidig er man også klar på at man blir god på det man trener på, og at det er stor forskjell på å trene for å utvikle hurtige og langsomme muskelfibre.
Videre er både Wisløff og Olympiatoppen (selv om vektleggingen er noe ulik) enige om at man må ha gode doser med max o2-trening (hjertetrening) for å bidra til økt oksygenopptak og utnyttelse(Max O2 trening). Man konkluderer også med at det mest effektive er å trene denne type trening i konkurranseøvelsen (optimalisere arbeidsøkonomien=teknikk). Det samme er tilfelle med det som populært kalles ”Terskeltrening”. Dette er trening på og like under den intensitet man kan holde uten at man øker melkesyrekonsentrasjonen i blodet (steady state).

Dette indikerer, etter mitt syn, at man, for å få til en optimalisering av skøytetrening for is, bør søke å legge mer av treningen til rulleskøyter / is og utføre denne med stor fart. For å greie dette må man passe nøye på både treningsmengde, intensiteten og restitusjonen. Noe som jeg har en hypotese om vil stille store krav til individualisering av treningene. Det vil derfor bli vanskeligere for trenerne å legge opp og gjennomføre treningene på en "flokkvis"-måte, og kun de utøverne som er nøye med å lytte til egen kropp og stadig søke optimale restitusjonsmetoder vil prestere toppresultater.

Det er altså en utfordrende og krevende metodikk man må anvende for å bli best i fremtiden.

Det er kanskje resultatet av denne manglende grad av individualisering vi opplever i dag? Noen utøvere ”tåler” enkelte tøffe treningsregimer bedre enn andre. Selv om alle gjør tingene likt, er godt trent, spiser og hviler tilsynelatende optimalt etc. så er det mange som ”går under” eller stagnerer. Kanskje skyldes dette rett og slett feiltrening pga manglende kompetanse hos trenerne? Når dette er sagt, er det interessant å se litt på hvordan Ingrid Kristiansen og Marius Bakken trente. Egentlig ikke så ulikt hverandre, faktisk. Og det som slår meg med en gang, er at det ikke var mange 4-5 timers treningsøkter der i gården, med unntak av noen tilfeldige skiturer på vinteren for Ingrid sin del.Nei, det meste av treningen holdt seg innenfor 45-90 min. Og mye mer av treningen foregikk med høyere intensitet. Ingrid Kristiansen benyttet seg av det hun kaller for ”progressiv langtur”. Her løp hun rolig til å begynne med, mens intensiteten økte gradvis, for så å være helt på melkesyregrensa de siste 10-15 minuttene. Ingrid Kristiansen løp mye på tredemølle, fordi hun mente at det var viktig med stabile treningsforhold og riktig belastning.Marius Bakken kjørte, i tillegg til langdistansetreningen, perioder med spurttrening. Spesielt inn mot sesongen. Han mener at det er viktig å variere tempoet underveis i treningsøktene. Fartslek, ble brukt en god del av ham.
Marius og Ingrid konkurrerte fra 13 min. og oppover til 2,5 timer. Langturer på flere timer var ikke en viktig del av deres treningsopplegg. Felles for begge var at de hadde et individualisert treningsopplegg og turte å prøve ut litt anderledes treningsmetoder enn det som var "gjengs".

Så tilbake til skøyteløperne. Hva vektlegges i dette miljøet? Om sommeren sykler man stort sett mye mer enn man går på rulleskøyter. Og man sykler timevis. Teller mil. I perioder er det ikke uvanlig med turer på fire-seks timer to-tre ganger pr. uke. I tillegg sykler man terskeldrag, på flatmark og i bakker, kanskje en gang i uka. Og, jada, man blir rimelig gode til å gå på skøyter, men ikke best. Rulleskøyter anvendes stort sett på rundbaner, hvor man går mellomlange og lange intervalldrag. Unntaksvis bruker man rulleskøyter på vei og går progressive langturer, fartslek eller rolige turer på 60-90 min.Jeg undrer meg på hvorfor norske skøytetrenere og løpere virker å være så opptatt av å levere det trygge og middelmådige, fremfor å være innovative og utforskende og tørre mislykkes. Selv om det er allment kjent at det ofte er de nytenkende som vinner, så tør man ikke. Skyldes denne frykten rett og slett at få vet hvordan man kan bruke rulleskøyter som grunnmuren i trening for hurtigløp? Noe som igjen skyldes mangel på nysgjerrighet overfor hvordan man trener i inline-miljøet internasjonalt? Eller er det en ubevisst neglisjering av kunnskap?
Jeg håper jeg tar feil, men aner vel et snev av ”vi vet best” holdning, ikke bare i skøyteleiren, men også fra Olympiatoppen.
Hvilken kompetanse har forresten Olympiatoppen når det gjelder å trene skøyteløpere? Annet enn å pøse på med det ”man alltid har gjort”?

Mennesker synes det er trygt å være en del av en flokk? Og selv om flokken langsomt sakker akterut fra konkurrentene, så har man i alle fall noen både å skylde på og dele nederlagene med.I Nederland sliter man med det samme. Det er jo et paradoks at i det eneste landet i verden hvor skøyter er like stort som fotball, der kommer det største talentet i dag, Koen Verveij, fra rulleskøytemiljøet. Han tok sølvmedalje i Junior-VM på Inlines og is i 2008 og vant Junior-VM på is 2009. Likevel opplever jeg at arrogansen fra det etablerte hollandske trenermiljøet er enda mer markant. Virkningen er tydelig. Den har ført til en bråstopp i talentutviklingen.De som skulle bringe medaljer i bøttevis tilbake sliter med stagnasjon. Kramers ”tunge vendinger” tar snart knekken på den siste rest av lovende utøvere. Ingen tør å tape, så ”alle” kopierer den beste, og taper selvsagt på det. En kopi blir aldri noe annet enn en kopi.

I Norge er det Sandefjord-miljøet som har mest erfaring med å bruke rulleskøyter som basis for sin is-skøytetrening. Men, dette betyr ikke at dette temaet er utforsket. Til det befinner vi oss knapt i støpeskjeen med hensyn til kunnskap om dette området. Og der vil vi sannsynligvis befinne oss også i fremtiden, med mindre flere tør å innse fakta og la nysgjerrigheten styre kunnskapsutviklingen fremfor å være fornøyd med den trygge stagnasjon.

Refleksjoner om fire hjul

Da er sommerferien 2009 en saga blott. Og det ble en relativt våt affære. Som ferierende i eget land sør for Dovre og vest for vidda, ble dagene preget av ustabilt vær inkludert mye regn. Og da skulle man kanskje tro at det ble lite god trening? I alle fall om man følger min egen definisjon på hva god skøytetrening er om sommeren: Rulleskøyter. Men, ha, ha, neida! Det er blitt mange rulleskøyteøkter i øsende regnvær. Flere hundre km! Så hjullagre og gummihjul har virkelig fått kjørt seg i sommer!Mye takket være at jeg har vært så heldig å få lov til å trene sammen med gjengen til Ivar Sletsjøe i Sandefjord. Det er i sannhet en ny opplevelse. Helt i tråd med mine egne teorier, men til tider tøffere enn jeg hadde regnet med. Likevel så har jeg bestemt meg for å kjøre løpet, selv om det sannsynligvis vil ta noe tid før resultatene fra en såpass radikal omstilling vil vise seg. Ja, jeg forventer sogar en periode med svakere prestasjoner som et resultat av de oppgavene jeg nå jobber med.

Og, bare for å ha nevnt det: Løperne til Ivar Sletsjøe trener etter prinsipper som har direkte link til Finn Halvorsen sine ideer. Det som er interessant med dette er at disse prinsippene faktisk har fungert for mange amerikanske, olympiske medaljevinnere og at det etter hvert også er noen canadiere som liker å presse verdensrekorder som har benyttet seg av Finns ekspertise. Underlig at ikke norsk skøytesport ser at de har kompetanse i egne rekker som overgår det meste som finnes ellers. Men profet i eget hjemland er det vanskelig å bli. Litt paradoksalt at man under forrige OL hadde en norsk sportssjef i USA og en amerikansk landslagstrener i Norge. Hvem som vant den kampen, skal jeg ikke rippe opp i. Jeg ønsker også å nevne at løperne til Ivar gjør adskillig mer enn å gå på rulleskøyter, men at den gjengse forestilling om at man ikke kan gå fort på langdistanse uten å trå x-antall 4-6 timers sykkelturer er et tilbakelagt kapittel. Skal man trene utholdenhet over lang tid, bruker man rulleskøyter – logisk nok, siden dette er det mest funksjonelle man kan gjøre utenfor is. Men man begrenser seg – Det er heller ikke så mange 5000 og 10000 meter løpere i friidrettens verdenstopp som sverger til hyppige langturer over to timer. Spør bare Marius Bakken, ”the fastest white man”. Ivar Sletsjøe &co bruker Marius som rådgiver også, kanskje ikke så dumt?
Så, mens resten av skøyteløperne i landet trår veiene flate, imiterer skøyteløp på diverse grass-sletter og for øvrig bærer videre treningsarven fra 1970, 80, og 90-tallet og tror man skal kunne gjenerobre tronen uten et fnugg av innovativ nytenking innen treningsprinsipper, går en håndfull skøyteløpere fra Vestfold minst 500 km på rulleskøyter i uka, og de går så fort at det profesjonelle rulleskøytemiljøet i Norden står å måper og ikke kan forstå at man kan gå så fort på hjul uten å bruke ”dobbeltpush”.Eller hva skal man si om utøvere som tilbakelegger 490m på 39,1 i en rulleskiløype på rulleskøyter?
Undertegnede synes det er åpenbart at det i disse prinsippene ligger noe som alle skøyteløpere og ikke minst skøytetrenere i landet burde vise stor interesse for å tilegne seg kunnskap om og starte utforsking av. Det at ingen andre enn Ivar Sletsjøe ser potensialet er underlig....

Jeg ble engang spurt av et av skøytestyrets medlemmer om det finnes trenere i landet som kan gå inn å ta en ledende rolle på elitenivå. Jeg velger nå å gi mitt endelige svar på dette spørsmålet:

1. Hvis man mener trenere som kan videreføre den tradisjonelle måten å trene skøyteløpere på, så er svaret åpenbart: JA vi har en drøss med mennesker som kan gjøre dette (mange miljø leverer brukbare skøyteløpere i en jevn strøm). Og vi vil helt sikkert få frem noen utøvere på litt over middels WC-A-gruppe nivå, slik som i dag. Men vi blir nok aldri en ledende skøytenasjon igjen ved å gjenoppdage gammelt tankegods.

2. Hvis man mener trenere som kan tilføre treningen av skøyteløperne noe nytt, som tør å utfordre grensene for de vedtatte sannheter, men samtidig dra med seg det som er best fra de erfaringer man har, og som hele tiden er på utkikk etter forbedringer utenfor ”sandkassa”. Da er svaret at det står usedvanlig dårlig til. Jeg ser egentlig bare en duo pr. i dag som kunne tatt en slik rolle, og det er Finn Halvorsen/Ivar Sletsjøe. Og det er synd. I alle fall for norsk skøytesport.

Tilslutt vil jeg komme med et lite tankekors: Olympiatoppen har utgitt en flott bok om utholdenhetstrening. Her hevdes det at man blir god på det man trener på, og at syklister derfor bør sykle, løpere løpe og skiløpere gå på ski for å bli gode i sine respektive øvelser. Om skøyter sies det at bruk av alternative treningsformer, som sykkel, er nødvendig fordi skøyteløpingens karakter av monotoni og ensidig bruk av muskelgrupper gjør det vanskelig å gjennomføre nok mengdetrening på en spesifikk måte. Dette er ut fra den kunnskap vi har i pr. 2009 direkte feil, og derfor bør Olympiatoppen umiddelbart rette opp dette i boka si. Det er bevist at man, ved å benytte rulleskøyter kan gjennomføre mer enn nok mengdetrening på en spesifikk måte for hurtigløp på skøyter.
Videre er det interessant når ”guru” Johan Kaggestad under en fellesseanse på NIH vinteren 2009 karakteriserte toppidrettsutøvere som mennesker som hele tiden er på utkikk etter forbedringer og nyvinninger og som tør utfordre grenser, være innovative , 24/7, etc, etc. Javel, Johan Kaggestad. Dersom vi ser bort fra noen minimale justeringer av stålkvalitet og trikoter, hvordan følger de toppløperne du kjenner fra skøytemiljøet opp din definisjon av toppidrettsutøveren? Hvor innovativt tenker de? Hvor nytenkende er apparatet rundt dem (inkludert Olympiatoppen)? Hva har Olympiatoppen gjort for å påvirke innovativ tenking innenfor trening av skøyteløpere? Hvor nysgjerrige etter å utvikle ny kunnskap er Olympiatoppen egentlig? Endeløse sykkelturer, pumping av jern og lange økter med intensivt lavarbeid drev vi med på for tredve år siden. Det ga oss lite uttelling OL 84, 88, og ditto i 98, 00, 02, 06. Om man ønsker å gjenerobre posisjonen som en ledende skøytenasjon, må man være innstilt på å bryte grenser - være grenseløst nysgjerrig og dristig. Tror man virkelig at oppskriften fra fortiden er resepten som vil gi suksess i 2010?Kanskje bør man lette litt på øyelokket, heve blikket en smule og kikke litt nøyere etter hva som skjer på det amerikanske kontinent? Det er utøverne herfra som presterer!

Men det betyr at man først må kle av seg den patetiske ”vi er best”-hammen og gå ydmykt til verks (Det er lenge siden 1994, 1963 og 1952).

Som guider til det ukjente univers anbefales Finn Halvorsen og Ivar Sletsjøe, de eneste innovative skøytetrenerne i landet.

God høsttrening!