Berlin Marathon

Berlin Marathon! For de med løpesko er dette et av de tre store maratonløp hvert år, sammen med New York og London.

For inlineutøverne er det det ultimate arrangementet i Europa. I år hadde bortimot 7600 skøyteløpere funnet veien til Berlin. Av disse var det 39 nordmenn. Norge er definitivt kjørt av lasset som skøytenasjon, om om få år er nok is-skøyteløp en uinteressant idrett for en liten menighet. Det er på asfalten mengden utøvere finnes, og derigjennom interessen for sponsorer og publikum.
Min første deltakelse i Berlin Marathon var et faktum lørdag 25. september. Dagene i forkant var flotte. Sommertemperaturer i by-metropolen, sol og kortermet ”føre”. Alt lå til rette for et drømmeløp. Men, så kom lørdagen og med den regnet.

Byen skiftet ansikt fra imøtekommende til sur og grinete. Det bøttet ned i perioder. Jeg tenkte tilbake på de siste ukene, og var glad for at jeg hadde trent mye i regnvær. Våte, tunge forhold var jeg vant til. Men, den ekstremt glatte asfalten var veldig uvant. Tidlig skyv er eneste medisin under slike forhold. Mye tyngde rett ned i underlaget og mye kraft i tidlige, korte skyv er det som gjelder. Lange, kraftige skyv kan man bare glemme….
Arrangøren hadde av en eller annen grunn plassert meg i gruppe C. Dette er en ren ”fitnesspulje”, lite egnet for en utøver på jakt etter plasseringer. Jeg sved unna mye energi helt fra morgenen av for å prøve å få byttet til ”min” pulje, B. Men tyskere er firkantede – her var det ikke mulig med endringer. Til slutt ga jeg opp og lurte meg inn i B- pulja, rett og slett ved å utnytte arrangørenes uoppmerksomhet.

Startskuddet gikk mens tonene av AC/DC-Hells Flere hundre ivrige inlinere i B-gruppa sprintet ut fra start, men alle forsto raskt at har måtte man gå konsentrert og rolig. Det ble derfor gått i et relativt moderat tempo, likevel var det mange som gled og falt allerede etter noen få kilometer.
Berlin Marathon er kjent for å ha en rask trassè, men det gjelder kun i godvær. Løypa har nemlig svært mange skarpe svinger og flere steder må trikkeskinner og kummer forseres på riktig måte. Den normalt raske, finkornede asfalten som på tørre dager gir stor fart, forandrer seg i regnvær til en såpeglatt overflate, noe som kanskje skyldes at den dekkes av et tynt sjikt av olje fra biltrafikken og harpiks fra alle trærne langs allène. I dag var det altså vått og derfor så glatt at jeg veldig tidlig bestemte meg for at i dag var det første målet å ikke falle. Plassering fikk komme i annen rekke. Jeg ville ha revansje fra Mittelrhein Marathon!

Jeg fant noen rygger. Det kom og gikk rekker med løpere. Innimellom hektet jeg meg på ei gruppe og avanserte gradvis oppover i feltet. Etter omtrent 15 km. Tok jeg igjen Ragnvald Næss. Vi utvekslet noen ord, før han igjen forsvant fremover, mens jeg tok det litt roligere et par km. Det var da det skjedde! Etter å ha gått de siste km. på asfalt med brukbart feste, nærmet vi oss en 90-graders sving i bunnen av en liten helling. Med ett forsvant det en mengde løpere foran meg. De falt rett og slett helt uten grunn. Dette skjedde også med løperen foran meg og ved siden av meg. Jeg reddet meg unna ved at jeg fikk tatt tak i skuldrene til han som satt på baken foran meg, og jeg skjøv ham av gårde som en spark helt til jeg fant en fin åpning og kunne runde svingen like hel, men med hjertet i halsen. Jeg forsto at det nå var viktig å få kontakt med teten, så frem mot passering halvmarathon satte jeg opp farta litt for å kunne kontrollere. Ved passering halvveis var kroppen fortsatt sprek, og jeg visste at jeg kunne greie å henge med helt inn her. Jeg hilste snart på Lars Øritsland og Morten Vaeng, og i ettertid er jeg litt sur på meg selv for at jeg ikke allerede på dette tidspunktet hang meg på Lars. Det var litt vanskelig å komme inn i gruppa hans, og dessuten var det så glatt at jeg ikke greide å akselerere opp uten å bruke masse krefter. Frem mot 27-28 km. lå jeg rolig i feltet, bak et par store, gode rygger, men da jeg merket at disse gutta ikke hadde så mye mer igjen, fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe, og hektet meg på noen juniorgutter som hadde satt stor fart. Det gikk fryktelig fort en periode, og vi gikk oss helt frem i tet igjen. Jeg tok igjen Ragnvald. Han mente at det var ”en 4-5 km.” igjen. Nå hadde jeg svidd en del krefter på opphentingen, så jeg valgte å ligge litt i ryggen på Morten Vaeng, som også lå i teten på dette tidspunktet. Så skjedde det et eller annet som jeg ikke helt kan forklare. Men teten greide altså å stikke fra meg uten at jeg egentlig kan forklare når, eller hvor det skjedde. Dette til tross for at jeg fortsatt hadde krefter igjen. De siste 3 km. måtte jeg derfor gå alene i front for en gruppe. Flere av dem forsøkte å gå fram, men jeg gikk så fort at jeg sprengte dette feltet og inn mot mål greide jeg å spurte inn flere løpere foran meg.
Det ble en veldig lærerik konkurranse. Jeg er glad jeg slapp å hilse på asfalten, og at kroppen var så bra som den var, på tross at jeg tirsdagen i forveien nesten ikke kunne gå på høyre bein på grunn av knesmerter. Jeg vet også at jeg ved neste korsvei skal sørge for å være mer oppmerksom de siste 5km av løpet, og sørge for å følge med løpere jeg vet pleier å dominere mot slutten av løpet.

Likevel, 4. plass i M50 og 51 plass av nesten 7400 fitnessløpere, eller 228 totalt av 7600 er jeg kjempegodt fornøyd med.

Men, nå er det slutt med asfaltløp for i år. Isen kaller!!

Innspurten:
http://mysports.tv/default2.asp?e=BS10M&n=Morten%20Henriksen&r=T2321&nt_s1=&ct_s1=01:01:01&nt_s2=&ct_s2=&nt_s3=&ct_s3=&nt_s4=&ct_s4=&nt_s5=00:42:09&ct_s5=16:48:16&nt_s6=&ct_s6=&nt_s7=&ct_s7=&nt_s8=&ct_s8=&nt_s9=&ct_s9=&nt_f=01:24:33&ct_f=17:30:40&l=EN&tp_f=&player=1&random=9745&k=finishextra&index=2&index=1close&index=1&cct=0000000000000000000000000000000000000000&player=1

Seier i Alliansloppet

Etter en stund med et høyre kne i ulage, som stoppet all skøyte- og løpetrening, tok jeg sjansen på å teste ut hva brusken tålte.
Jeg meldte meg på til Alliansloppet i Trollhättan – 28km rulleskøyteløp.
Ikke lenge etterpå var Erik Vea også påmeldt, og vi var to ”gubber” på tur.

Kl. 0730 lørdag den 28.08, kjørte vi fra Oslo, kl. 1930 om kvelden var vi tilbake. Kjekt med dagstur og rulleskøyteløp – det liker vi :-)
Været var vekslende mellom sol og regn, kraftig sådant i byger som kom og gikk. Asfalten tørket opp delvis mellom bygene, men det var som sagt utrygt. Hva slags hjul skulle vi velge?
Vea’n hadde kjøp nye rulleskøyter av meg, CadoMotus 110mm, toppmodellen. Jeg hadde anbefalt regnværsdekk i tillegg. Noe skeptisk gikk han med på å kjøpe. Etter Alliansloppet er det ikke lenger noe tema. Vi valgte regnværsdekk og det var innertier!

Løpet har start og målgang i idylliske omgivelser ved slusene i Trollhättan sentrum, og løypa vi gikk var temmelig tøff. Ca. 230 høydemeter ble forsert, og da regnet kom.... Da fikk vi bruk for god skøyteteknikk.

På tross av usikkerhet på om kneet ville tåle belastningen, ”slækk” trening den siste perioden, og ”halvråtten” kropp, var jeg relativt optimistisk likevel. Det var fin stemning og svenskene kan dette med å arrangere.

Løpet startet med en lang, bratt bakke, jeg tipper den var ca 1km lang og stigningen ca 40 høydemeter. Klokka viste litt over 3 minutter på toppen. Fire svensker dro på helt i fra bunnen og satte standarden. Jeg gikk hardt, men kontrollert. Ikke særlig smart å bli stiv i første bakken. Etterhvert kom Vea’n prustende forbi og dro fra med en 5-6 meter før vi var på toppen. Svenskene lå da 15-20 meter foran oss.
Men vi rulla raskere, og gled innpå dem raskt i et par små nedoverbakker. Det ble gått fort i lett terreng. Fem mann, tre svensker og to nordmenn. Den siste svensken sprakk i første bakken – stakkars mann! Svenskene dro litt, men ville fort ha hjelp. Vea la seg foran med meg på hjul, vi gikk jevnt i vårt tempo. Svenskene hang på. Så tok undertegnede over føringen og fortsatte i jevnt drag. Så kom regnet! Det bøtta ned, og vi kom inn i noen seige motbakker, hvor det var mange partier med reparert asfalt. Disse partiene var sinnsykt glatte, og det var visst asfalten forøvrig også. Jesg dro i sikksakk mellom glatta, og Vea kom opp på siden og sa: ”Vi har fått ei luke, skal vi prøve?” Og det gjorde vi. Da vi passerte 8km merket, så vi ikke lenger noe til svenskene. Da roet vi litt ned og gikk kontrollert mot vending. Jeg kjempet mot ryggvondt. Vea virket sterk på sine nye 110mm skøyter. Ved runding kom vi alene, men vi så at avstanden ikke var allverden til gruppa bak. Her måtte det jobbes! Jeg merket at beina begynte å bli matte, men tvang meg til å gå på grensa. Jeg gruet meg til den siste, lange motbakken, nesten 3 km med 50m stigning. Det er ikke så ille på sykkel, men med rulleskøyter uten staver er det seigt. Vi kom ut på noen lange sletter. Der merket jeg motvinden. Jeg tenkte på de som kom bak, Erik nevnte noe om de bak, og jeg svarte at de måtte gå raskere enn oss i motvinden. Så tenkte jeg at det måtte trås til litt likevel, og satte opp tempoet. Da vi kom til langbakken, med ca 8-9 km igjen til mål, var det klart at det ville bli en kamp mellom to nordmenn om seieren. Oppover bakken merket jeg at Vea ikke hadde mye sprut igjen. Jeg kjente at jeg gikk lett i ryggen på ham, og tenkte at jeg kunne rykke. Likevel var jeg usikker på om han forsøkte å lokke meg i fella og svi krutt. Så jeg valgte å bli der jeg var. Jeg er normalt kjappere i en spurt.

På toppen overtok jeg føringa og vi satte utfor bakkene ned mot Trollhättan sentrum. Det gikk unna i stor fart og i en rundkjøring gikk det nesten galt. Mannskapene hadde ikke fått ryddet unna biltrafikken, og der kom vi uten bremser. Det gikk heldigvis bra, men vi måtte runde en varebil på utsiden og unngikk såvidt bakre støtfangeren til en personbil, som heldigvis skjønte tegninga og aksellerete fra oss ut av ”rondellen”. Vi tok det roligere inn mot neste kryss....
  De siste kilometerne gikk på glatte sykkelstier. Her hadde undertegnede litt tidligere skyv enn Vea, og det var nok her løpet i realiteten ble avgjort. Mens jeg brukte lite krefter her, måtte Erik svi det siste ekstra. Så da vi kom på oppløpet, hvor det også var glatt, greide jeg å aksellerere litt før ham, og kunne cruise in til seier på 57,02. Svenskene kom inn omtrent 2,5 min bak oss. Det vanket både blomsterseremoni og gavepremie.
Nesten 30 km/t i snitt på glatte forhold og med mye stigning, tror jeg er ganske bra. Og kneet? Det velger jeg å friskmelde nå ;-D

Inline maraton - En debutants opplevelser

Det blåser! Godt det er mange av oss som skal ut i været. Heldigvis er det tørt, for i går regnet det i tillegg til vinden.

Men nå skinner sola, og det er 15 grader, og det er ”drei minuten zum start”. Jeg står ved siden av en gjeng med dansker. De synes det er litt eksotisk med en ”fjellape” i feltet. Sjeldent syn. For når det gjelder skøyter på sommerstid, så er danskene storebror! I tillegg er det en stor gjeng med nederlendere her. Maratonløpere både på is og asfalt. Garvede gærninger, senesterke og magre som utsultede ulver. Også en mengde tyskere. I Tyskland er inline folkeidrett. Dette blir ikke enkelt for en enslig norsk debutant å håndtere. Men, vi får se….

Startskuddet gjaller. Ca. førti femtiåringer kaster seg ivrig ut i motvinden og skøyter i vei i svak motbakke. Her gjelder det å posisjonere seg uten å bruke mye krefter. Jeg virrer rundt og forsøker å finne en stor og beskyttende rygg. Men ryggene kommer og går. Tilslutt velger jeg å aksellerer på utsiden av feltet og presse meg inn nesten helt i front. Det kosten, men jeg vil ikke risikere å bli kjørt av lasset allerede nå. Det blir gjort et magert forsøk på å kjøre sykkelrulle. Jeg er femtemann til å ta føring, men så vil ingen ta ansvar lenger og feltet spres ut i bredden, tilsynelatende uten mål og mening. Så eksploderer det, og tre mann setter av gårde mot den første skikkelige motbakken. Det blir luke, som må tettes. Det er tungt opp den 300m lange bakken til motorveien. Og de gir seg ikke! Det rykkes og gås i en helvetes fart i 3 km. langs motorveien, og jeg som egentlig burde ha retta ryggen, må krumme meg sammen og gi det jeg har for å holde følge. Pulsen viser 5 slag over melkesyregrensa. Dette går ikke veldig lenge! Så er det kanskje håp likevel: Feltet roer seg neg. Folk retter seg opp, det går i gå-tempo noen hundre meter i det vi forlater motorveien. Men så oppdager noen av de som ikke har tatt føringer ennå, at det ar fått vinden i ryggen, og at det er svak nedoverbakke! Da bærer det av gårde igjen, i enda større tempo enn før. Jeg skjønner at her er det bare en ting som gjelder: å overleve! Pulsen er høy og det går faretruende fort over elendig asfalt før de to høyresvingene i Schuby. Her skifter asfalten brått fra elendig til helt ekstremt glatt. Da setter teten enda større fart, og jeg greier nesten ikke å flytte beina fort nok. Jeg er sliten, men får lurt i meg litt drikke, og enda har vi ikke gått ei mil engang…. Det går i litt svakt kupert terreng videre på litt vekslende asfalt, omtrent som hjemme. Og akkurat som hjemme er det også når vi møter neste bakke. En kneik på et par hundre meter som er bratt nok for kraftløse bein. Jeg satser på utforbakke i bakkant, og holder posisjonen min opp. Feltet begynner å sprekke opp, to mann har gått i brudd. Det får de ikke lov til, og feltet setter fart etter bakken. Og den utforbakken jeg lengta etter, finnes ikke. Jeg er rimelig kjørt ved runding etter 11,45 km. Det som redder meg nå, er motvinden. Det er tydelig at det er flere som merker at dette er tungt. Så det blir med ett labert tempo i feltet, og jeg finner en god rygg som jeg passer på å ikke slippe, uansett. Jeg får rettet ryggen og rista litt løs i beina. Pulsen roer seg et par hakk. Så skal vi opp motorveibakken for andre gang. Teten rykker i bunnen. Jeg velger å ikke bli med på kjøret, og legger henda på ryggen, mens jeg passer på å gå med jevn, rask og kraftfull rytme opp bakken. Jeg mister noen meter til feltet, men tar dem igjen etter en km på motorveien. Nå føles kroppen plutselig mye bedre! Jeg starter å planlegge åssen jeg skal knuse dem i spurten. I denne farta her, skal jeg kunne være med helt inn. Jeg unner meg litt drikke og har funnet en finsk rygg som passer meg utmerket. Den bratte kneika er fortsatt tøff, men jeg kommer meg brukbart opp, og slipper å tette luker altfor mange ganger på andrerunden. Jeg tenker at denne runden må jeg nesten ha gått raskest av alle. Jeg tenker videre at nå blir det sikkert ganske rolig på tredjerunden også, før dem vil rykke til skikkelig på fjerde.
Men jeg tar feil. Det gås nemlig til i motvinden etter rundeing. Farta blir såpass høy, at det ikke nytter å lure seg til å rette verken rygg eller bein, som stadig blir surere ettersom vi nærmer oss motorveibakken. Her gås det fort oppover, og jeg bruker det jeg har for å holde følge. Det går litt bedre igjen bortover motorveien, men nederlenderen jeg nå har ryggen til, greier ikke å holde feltet. Jeg må ut og forbi, og jobber med det siste jeg har av krefter for å komme opp til feltet igjen. Greier det så vidt før Schuby, men teten er nådeløs og rykker på den fine asfalten og setter i tillegg opp farta i den bratteste motbakken. Jeg greier å holde kontakt fortsatt, men nå begynner ryggen virkelig å verke og det er ikke noe mer saft i lår- og setemuskulatur. Jeg opplever helvetes forgård i mtvinden etter runding, og i motorveibakken er det slutt. Det er ikke noe mer å hente her, og jeg må bare rette ryggen og resignert betrakte feltet som glir fra, først langsomt, så blir de lengre og lengre borte etter hvert som vi beveger oss bortover fire km motorvei. Det er en jævlig kjip følelse, men det er ikke mer å hente, så da så… Bak meg er det ingen å se, heller ikke foran. Jeg retter ryggen ofte, og siger så vidt fra en jogger. Jeg kommer meg bare så vidt det er opp brattbakken den siste gangen, og det er mye lenger til rundingsmerket enn jeg kan huske. Derfra er det en drøy km til mål. Jeg kikker på klokka: 1.16 og noe viser den. Flott! Tenker jeg. Under 1.20 i maratondebuten. Det er bra! Jeg får nye krefter, vinden i ryggen og svak utforbakke inn til mål. Der smaker det godt med både drikke og frukt og en slutttid som viser 1.18.05.51. Og det går ca. to minutter til jeg har bestemt meg for at dette ikke blir min siste inline maraton. Dette var tøft, men morsomt!

Italienske helter

Jeg er en relativt ivrig sykkeltilskuer. Etter at Eurosport og TV2 startet med overføringer fra de store etappeløpene, har jeg forsøkt å få med meg så mye som praktisk mulig av disse sendingene.

Det er utrolig fascinerende å se syklistene yte utrolige prestasjoner hver dag i tre uker. Det er nesten skremmende enkelte ganger. Når man vet hvor mye det koster å sykle et ritt på 130-180 km uten de monsterbakkene som ”Grand Tour” utøverne må bakse med, da har man i alle fall en viss mulighet til å forestille seg hvilke prestasjoner, selv nr. 100 i slike ritt gjør.
At denne idretten har vært et lett offer for doping er derfor ikke spesielt vanskelig å forstå ut fra et fysisk perspektiv.
At vinnerne, spesielt de som klatrer fra alle de andre på de mest spektakulære fjelletappene, i tillegg blir folkehelter i land som Italia, Spania og Frankrike, minsker ikke akkurat lysten for svake sjeler til å ty til juks. Og når det også er slik at unnskyldningen ”alle gjør bdet”, er en allmenn dogme i miljøet – ja da er det lett å forstå hvorfor sykkelsporten havnet i det uføret de var/er i.

I italia har sykkelutøvere som i løpet av karrieren viser utenomjordiske prestasjoner, en tendens til å havne både på sokkel og som legender. Uansett om de er levende eller døde.
Fauso Coppi, en utøver som innrømmet å ha brukt amfetamin, og som sikkert ikke stoppet der. Han er en av Italias nasjonalhelter. Man har satt juksemakeren på sokkel og gjort ham til en slags ”sykkelgud”. Kvalmt.
Marco Pantani, hylles som en fantastisk idrettsutøver med klatring som spisskompetanse. Han var vel i realiteten det vi populært kaller et ”dophue”, som via sitt dopingmisbruk også ble avhengig av narkotiske stoffer. Dette er altså en idrettshelt i Italia!
Jeg kan nevne flere av disse Italienske heltene, som, på tross av at de kun er en gjeng umoralske, dopede juksemakere, fremstår som nasjonalhelter i dette landet. I Italia virker det som det bare en ting som gjelder: Gjør noe spektakulært, vinn, du blir helt uansett om du blir tatt i juks i ettertid. Moralen er at det lønner seg å ta sjansen på å jukse. Vil du ha heltestatus, så kjør på! Klart at mange unge utøvere drømmer en slik posisjon! At de tar sjansen på å jukse seg frem til bedre prestasjoner er vel derfor ikke så merkelig.
I går så jeg en spektakulær etappe i ”giroen”. Det var en Italiener som vant, og pretasjonen virket utenomjordisk. Men jeg greier liksom ikke helt å glede meg over prestasjonen til en tidligere dømt italiensk doper ,som nærmest uanstrengt drar fra mange av de beste rytterne i verden på sin ferd opp til toppen av Zoncolan. Slike umenneskelige prestasjoner har vi sett flere av før, og ofte har de vært akkurat det vi har tenkt: For godt til å være sant!
Mitt håp er nå at Ivan Basso, på tross av sin fortid som doper, har benyttet lovlige metoder denne gangen til å oppnå sitt prestasjonsnivå. Jeg håper også at Ikke Italienerne, tross sin hang til å opphøye juksemakere til nasjonalhelter, og i ren desperasjon for å oppnå etappeseire i deres elskede ”giro”, gjør det som står i deres makt for å avsløre dopede idrettsutøvere, uansett hvilken nasjonalitet de tilhører. Dessverre er jeg er skeptisk. Det er denne lukta……

Bomskudd og blunding

Maren Hauglis beslutning om å stå utenfor landslaget utdypes idag med mangel på tillit til deler av støtteapparatet. Grunnen er at hun ved flere anledninger har signalisert til disse ”personene” om forhold hun har funnet ubehagelige og uakseptable. Responsen på hennes varslingerb ble neglisjert, og enden på visa vet alle.

Er dette sant, noe jeg overhodet ikke betviler, kan det jo tenkes at de personene det gjelder ikke har varslet ledelsen i skøyteforbundet om disse forholdene, men feid det hele under teppet. I såfall er dette et så grovt, at om man ikke selv velger å avslutte sin funksjon, bør få klar beskjed om at man ikke passer tl å være med å lede norsk skøytesport.

Når skøytepresidenten føler seg truffet av Marens uttalelser, er dette et direkte bomskudd. Hun bør nå heller ta signalene som kommer og gjøre det motsatte av det hun gjorde forrige gang flere personer i miljøet forsøkte å si i fra. Den gangen valgte man å forlenge Muellers kontrakt, i stedet for å ta ansvar og fåinne ut av roten til ondet og rydde opp. Enden på visa ble at mange ønbsket å fjerne hele styret på tinget i 2009. Nå mener jeg å se entilsvarende måte å møte kritikken på, nemlig med å ta ting personlig. Dette er slett ledelse. Jeg savner motet fra i vinter, hvor man viste et lederskap norsk idrett verdig.

At Jarle Aambø mener at det nå er ryddet opp i norsk skøytesport, viser med tydelighet at han ikke kjenner til særlig mye av årsakene til all uro. At han har tillit til de sentrale personene i støtteapparatet/ledelsen rundt forbundsgruppe/landslag, betyr at han enten ikke vil, eller har fått nok info om hvordan tingenes tilstand har vært. Kanskje han også er blitt manipulert med feilinformasjon? At han ikke har fått informasjon om årsaker til misnøyen er iallefall feil. Jeg vet at han har både mottatt og svart på slike henvendelser.
  Det som er skuffende i denne saken er Aambøs mangel på evne til å se årsaksmønstre og ta den kritikk som både fremsettes og dokumenters på alvor.

Det er videre ganske greit å få konstatert at det nå endelig er en løper som står frem og forteller om et miljø i forbundsgruppen under Muellers / Haugens ledelse som ikke er akseptabelt. Dette har undertegnede ved flere anledninger påpekt opp i leserinnlegg på diverse forum, og hver gang har disse innleggene blitt sablet ned som tøv og løse påstander av blant annet foreldre til sentrale løpere på laget, samt av ledere i flere skøyteklubber/kretser. Bare for å si det slik: Skøytemiljøet er så lite og gjennomsiktig at hvis man ikke får med seg det som skjer her, så lukker man enten øynene eller så er man ikke interessert. Jedg tror det er mange skøyteledere som blunder i Norge. Så mange at jeg frykter for sportens fremtid.

Bra Maren!

At man trodde man var ferdig med ”Mueller bråket” i hurtigløpsleiren, var naivt å tro. Og årsaken til det er enkel: Peter Mueller var kun et symptom på en sportslig ledelse som ikke fungerer, og som igjen er et speilbilde av et vanstyre som har fått gå altfor langt.

Jeg er, i likhet med Ove Eriksen, forundret over at ikke Øystein Haugen har blitt bedt om å finne seg nye oppgaver for lenge siden. Han har vært leder for en toppidrettskultur som har tillatt bajaseri og spillopperi som ikke hører hjemme i norsk idrett. At han tilfeldigvis ikke var tilstede i Berlin da bobla endelig sprakk, er kun en av de endeløse bortforklaringer, og ansvarsfraskrivelser Haugen alltid har gjort, og fortsetter å komme til å gjøre så lenge han sitter som leder for norsk hurtigløp. Jeg spår nat så lenge han blir sittende i sin stilling, kan man skifte ut landslagstrenere i hopetall uten at det blir ro i rekkene. Det er nemlig her roten til ondet sitter: Mangel på evne til å ta ansvar og bygge opp tillit gjennom god ledelse. Det er ikke alle gitt å ha slike egenskaper, og jeg kan dessverre registrere flere mangler hos Øystein Haugen, spesielt i forbindelse med styring av enkeltpersoner (Mueller) og håndtering av uttak (Hemmer, Stordal, Borgersen, Solli, A.T. Haugen, for å nevne noen få eksempler).
Det som videre forunder meg og som jeg mener man kan stille kritiske spørsmål til, er hvordan man ansetter folk i sentrale posisjoner i NSF. Det virker som det viktigste kriterium for å bli ansatt er at man enten har et godt forhold til en eller flere i styret i NSF eller på forbundskontoret, eller har vært landslagsutøver. Som om dette i seg selv er kriterier gode nok til å bekle de viktigste posisjonene i NSF? Hvorfor er ikke disse stillingene blitt utlyst i det åpne stillingsmarkedet? Hva er det som gjør at man har slik klokkertro på å samle ”gamle kjente” på denne måten, og hvilke resultater har dette til nå gitt? Jeg må si jeg er svært skeptisk til en slik praksis, og at jeg ikke har spesielt tro på at dette er optimalt for en organisasjon som ønsker å utvikle seg. Dette er ikke ment som noe angrep på de personene som er blitt tilbudt stillinger og som bekler disse, men heller en påpekning av en ukultur som lett kan medføre uheldige slagsider og sementering av en kultur som trenger fornyelse.
Når dette er sagt, så må det også nevnes at en ledelse er helt avhengig av at de medarbeiderne man har til enhver tid gir korrekte og objektive opplysninger om det som foregår i deres respektive ansvarsområder. Uten en slik åpenhet er det umulig å utføre en god ledergjerning. Ut fra det jeg har observert de siste årene, må jeg si at jeg tviler på om denne åpenheten har vært tilstede. Hadde den det, ville nok ikke Peter Mueller fått fornyet sin kontrakt for et år siden, for da ville de forholdene som gjør at Maren Haugli har mistet tillit til NSF sin sportslige ledelse aldri eksistert.
Det er på tide å utøve litt ledele!

Moderne skøytetrening

Jeg overhørte en merkelig samtale fra noen av våre beste utøvere her om dagen.
Etter en vellykket kortbanetrening på Jordal var folket i fyr og flamme, og konklusjonen var at ”tenk om vi kunne gjort dette her i stedet for rulleskøyter”. Jeg lyttet litt og forsto raskt at det utøverne mente var at rulleskøytetrening er kjedelig og at kortbane er mye bedre og om man kunne, ville man erstatte rulleskøyter med kortbane.
Min umiddelbare reaksjon er mildest talt lettere sjokkert. Er denne holdningen utbredt blant is-hurtigløperne i dette landet? Da forstår jeg hvorfor mange stagnerer i ung alder! Man burde vel heller tilstrebe å bruke både kortbane og rulleskøyter så mye som mulig i treningsarbeidet på sommerstid? Men hvorfor gjør man ikke det? Hvcorfor er rulleskøyter tilsynelatende ”kjedelig” trening? For min del er rulleskøyteøktene det som likner mest på is-hurtigløp, og jeg gleder meg skikkelig til disse øktene. Jeg kunne selvsagt gjerne hatt mulighet til å gå kortbane i tillegg et par tre ganger i uka, men så lenge dette ikke er mulig, må jeg lete etter andre muligheter for funksjonell trening – rulleskøyter.
Nå kan jo bruk av rulleskøyter også legges innendørs til håndballbaner med parkett eller ishockeybaner med betong, og for de som ikke har forsøkt dette: Dette er kortbane på rulleskøyter i stedet for is. Og ikke minst: Denne form for kortbanetrening på rulleskøyter burde være mye mer tilgjengelig enn å vente på istid i ishockeyhallene.
Hvis noen mener at man ødelegger/lager striper på parketten, kan det henvises til Farrishallen, Framhallen og Jotunhallen i Vestfold, hvor man i flere år har hatt rulleskøyteløpere i aksjon. Det finnes ikke spor av denne type aktivitet, mens det er mye klistersøl fra håndball som synes. Det er bare å sette i gang! Men, når det gjelder å ta i bruk disse mulighetene så er jeg ikke spesielt optimistisk. Det synes som både trenerstand og utøvere av is-hurtigløp i dette landet er livredde for å videreutvikle sine treningsmetoder. Det er synd, fordi jeg er rimelig sikker på at den oppskriften med miks av lavarbeid, sklibrett og sykkel som man brukte mye på 90-tallet sikkert kan ta utøvere fram til et rimelig bra nivå, men skal man bli best internasjonalt, så holder ikke dette. Vi må videre, og veien går via bruk av rulleskøyter både på vei, på korte og lange rundbaner og ikke minst på håndballbaner innendørs. Så kan kortbane på is etter hvert komme inn som et nytt element når man har tilgang på kontinuitet på denne treningsformen. Når dette er sagt, ligger det vel også i kortene at jeg ikke har spesielt mye tro på at det vil ha særlig effekt å konsentrere trening på kortbane på is til et par ganger i løpet av sommeren. Da ville jeg heller ha brukt mye mer rulleskøyter, blant annet innendørs gjennom hele forberedelsesperioden. Hvorfor tror man forresten at kortbane er mer effektivt for å bli en god skøyteløper enn rulleskøyter? Er ikke Chad Hedrick, Shane Dobbin og Alexis Contin bevis på at rulleskøyter også er en effektiv metode å bli en god is-skøyteløper på?
Så, kjære, norske trener: Prøv for en gangs skyld å samle empiriske data om den treningen dere og andre gjennomfører, analyser disse dataene og planlegg endringer som dere har kontroll på effekten av ut fra de resultater dere får av analysene. Og bruk tid. Å bli best på trening tar minst like lang tid som det tar å bli best av å trene. Det finnes ingen enkel vei, men en raskere vei: Rulleskøyter.

Nesa rettes mot Calgary

Da er man så smått igang med forberedelser til en ny skøytesesong. Vel, smått og smått - det har blitt bra med trening hittil. Jeg tok ikke noen pause i år, har bare kjørt på videre. Man kan vel si det slik, når den første rulleskøyteøkta ble unnagjort 22.mars mellom snøfonnene på "stripa". Siden den gang er det blitt en god del mil med hjul under beina, og i tillegg noen økter med kortbaneskøyter.
Planen min nå fremover er å delta på noen inlinekonkurranser. Jeg starter ganske sikkert i Norgescupen på Geithus 15.mai, og deretter reiser jeg til Koblenz for å gå Mittelrhein marathon sammen med Sandefjordgjengen til Ivar Sletsjøe - vi starter som et lag i "Pro-klassen", så her er det bare å gi jernet :-)
Videre satser jeg på å gå noen flere maratonløp utover sommeren, hvis Mittelrhein gir mersmak.

Det blir mye rulleskøyter på meg også i år. Men jeg kommer til å legge inn noe mer løping og sykling enn i fjor, rett og slett fordi muskulaturen trenger litt avlasting innimellom. I fjor ble det litt i overkant i perioder, og det har jeg lært av. Opplegget hittil virker å passe bra, og jeg gjennomfører nesten like mange mil pr. uke som i fjor. Første test vil jeg kjøre kommende helg. Da satser jeg på å gå en lengde på "stripa" for full pinne og ta tida. Jeg har tall fra i fjor, så det er bare å tråkke gassen i bånn! Forøvrig frister det med en Heerenveen tur utpå sommeren, samt noen Sverigeturer til både is og asfalt. Vi får se. Mulighetene er mange - det er penger og kropp det kommer an på!

Nytt nettsted

Det siste halvåret er det gått med en del fritid til å få på plass en plattform for inline. Blant annet et nytt nettsted, som er ment å ivareta denne flotte idrettens interesser i Norge.

Alle som ønsker å bidra med synspunkter og bidrag er velkomne til å gjøre dette :-)

http://www.inline-norway.no

Min skøytesesong 2009/2010

Heisann!

Lenge siden sist! Og det skyldes rett og slett det faktum at jeg har hatt mye å gjøre på alle andre fronter. Jobb, Sesong, Inline-gruppa i NSF etc, etc. Men endelig fikk jeg en liten "slot" så da kan jeg iallefall oppsummere mitt inntrykk av sesongen som har gått:

Dette har i sannhet vært en spesiell sesong! Jeg tenker da ikke bare på at det har vært mye uro og OL-sesong, nei jeg tenker like mye på at det er første gangen jeg gjennomfører en sesong etter å så å si kun ha gjennomført barmarkstreningen på rulleskøyter.

For det andre startet jeg sesongen sent, og satset på en intensiv periode med formtopp i februar, fremfor en lang sesong med sen formtopp.
For det tredje trente jeg før årets sesong kun 75% av mengden i forhold til tidligere år (ca 550t). Hovedårsaken til dette er at en mengde sykkeløkter ble erstattet av rulleskøyter, noe som ofte betyr minst en halvering av tidsforbruk pr.økt. I tillegg var jeg innstilt på at denne sesongen skulle være en ”mellomsesong”. Jeg har derfor fokusert annerledes og vært mindre systematisk i treningsarbeidet.
Ellers har jeg trent betydelig kortere økter på is denne sesongen sammenliknet med tidligere år. Jeg har for øvrig trent noen økter på kortbane og hockeyskøyter, men ikke systematisk nok til at dette har hatt noen vesentlig innvirkning på resultatene.
La meg da se på hvilke mål jeg satte i fjor vår for treningsarbeidet og gjøre opp status:

1. Større andel funksjonell trening
Ja. Dette ble oppnådd gjennom utstrakt bruk av rulleskøyter og noe sklibrett.

2. Mer trening rettet mot kortdistanser
Nei. Riktignok la jeg inn litt mer fart, starter i en del økter på rulleskøyter, men det var lite plan over dette, så dette punktet ble ikke oppfylt.

3. Beholde en stor andel lav/høy terskeltrening
Nei. Rulleskøyteøktene ble i en stor grad for rolige til at de ga noe særlig terskeleffekt. Kun kanskje nok til å vedlikeholde kapasiteten.

4. Flere løpeøkter
Ja. Det er gjennomført løpeøkter hver uke fast, samt mye kortintervall i forbindelse med rulleskøyteøktene. Løpeformen er en god del bedre enn i fjor.

5. Mer markant progresjon i treningsbelastning utover året
Ja. Våren startet med mye rolig mengde, mens det ble mer mengde og noe mer intensive økter utover sommeren og høsten. I vinter var øktene korte men mer intense enn tidligere år.

6. Minst halvere antall hviledager på årsbasis.
Nei. Har nok hatt omtrent det samme antallet hviledager som i fjor.

Så over til resultatene. Og her er det ganske interessante tall:

500m
På 500m oppnådde jeg 40,79 i et løp der jeg ble disket for å ha hindret makker. Offisielt ble årsbeste 40,81. Sammenliknet med tidligere sesonger er dette som ”det pleier”. Ingen spesiell frem-/tilbakegang. Dette korrelerer også godt med at jeg ikke har trent særlig mye sprintrelatert.

1000m
Denne distansen har jeg gått veldig få ganger i år. Tre, for å være nøyaktig. Men det har også vært tilfellet tidligere år. Årsbeste på 1.21.57 ble oppnådd i Berlin 20. mars, og er på samme nivå som tidligere år.

1500m
Denne distansen har vært den beste i år. Selv om jeg i fjor og året før gikk flere løp på 2.03-tallet, greide jeg i år å gå på 2.02.25 inne og 2.07,20 ute. Spesielt utendørs har jeg i tillegg gått mange gode 1500m om man sammenlikner med de øvrige løperne og mine tidligere oppnådde tider. Det er spesielt sisterundene som har blitt bemerkelsesmessig bedre enn tidligere, samt at jeg har tålt en noe høyere åpningsfart i tillegg.

3000m
Jeg har ikke gått denne distansen så mange ganger innendørs i år (2). Sammenliknet med fjoråret, er nivået det samme: 4.21 som beste tider begge år, og 4.24/4.25 som nest beste de resp. år.
Dette tyder på at min teori om at jeg ikke trente nok terskelbasert i fjor er ganske riktig.

5000m
Årets mest skuffende distanse, selv om jeg har gått veldig få av dem. Her har jeg i beste fall stagnert, og sliter fortsatt med å få fremgang. Jeg mener dette må ha med mangel på nok terskelbasert, funksjonell trening å gjøre. 7.37 i år mot 7.28 i fjor er tilbakegang L

10000m
Mens 5’ern var en skuffelse, så ble 10000 meterne jeg gikk i år en opptur. Riktignok var to av tre, fellesstarter, men jeg har økt terskelfarten min fra i fjor, og greier å holde denne lengre enn tidligere. Det betyr at jeg har hatt krefter igjen mot slutten av løpene og har hatt tre gode opplevelser her. 15.54 i skipet er 15 sek forbedring fra i fjor. At den tiden ble oppnådd som siste løp i stor firkamp er også verdt å merke seg. Det er også interessant å se at løpere jeg ligger ca 15 sek bak på 5000m heller ikke går særlig raskere enn 15 sek på 10000m.

Konklusjon og målsetning for 2010/2011
Jeg blir i alle fall ikke noen dårligere skøyteløper av å bruke rulleskøyter. Selv om jeg i år har redusert treningsmengdene, er tre av tidene i år, de beste jeg har oppnådd på lavlandsbane (1,21,57 – 2.02.25 – 15.54.53), mens både 500m og 3000m er på linje med det beste jeg har gjort før. Altså er det bare 5000m som ikke helt følger bildet. Dette kan selvsagt være litt tilfeldig også.
I og med at jeg liker best å trene på skøyter, så ser jeg liten grunn til å erstatte rulleskøytene med andre treningsformer, dersom det ikke er helt umulig å få til gode rulleskøyteøkter.
Jeg setter meg derfor følgende mål for kommende sesong:

1. Øke ytterligere andelen funksjonell trening til ca 80% av all gjennomført trening

2. Fokusere betydelig mer på sprintteknikk og maksimal styrke for å forbedre toppfart på 500m

3. Øke betydelig andelen funksjonell terskeltrening (Sone 3 og 4)

4. Øke maksimalt O2 opptak (Sone 4 og 5)

5. Øke generell styrke og bevegelighet

6. Bli betydelig bedre på 3000m (<>

Forbilde

Opp gjennom skøytekarrieren har jag hatt noen forbilder. Noen er falmet, men gode minner, andre døde brått hen etter at man opplevde idolene i fri utfoldelse utenfor TV-ruta.

Men, jeg har fått meg nye idoler og er etterhvert blitt mer kritisk til hvem jeg velger å beundre.

I denne tidsalderen hvor man opplever toppen av egoisme spylt utover alle medieflater og hvor det å være drittsekk nærmest blir betraktet som en form for "klassekamp", er det godt at man kan få troen tilbake på det virkelige og gode "Skøytelivet" via mitt største idol noen sinne:

Arne Kjell Foldvik :-)

Denne idrettsutøpveren og flotte mannen gir meg troen tilbake på at livet jeg har valgt som idrettsutøver og naturmenneske er toppen av lykke og at idrettsbevegelsen er til for slike som Arne Kjell og at den vil overleve nettopp fordi slike folk som han finnes.
Takk kompis - du er fe'menal

OL betrakninger

Så er straks OL-sirkuset i gang i Vancouver, og i den forbindelse er media og idrettsinteresserte folk i full gang med spekulasjoner om medaljer, prestasjoner, vær og føreforhold. Men, stopp litt, er det ikke egentlig på tide å ta en nærmere kikk på disse lekene, og hvordan de fremstår? Hva er egentlig innholdet i og verdien av disse ”lekene”?
Jeg vokste opp på seksti – og syttitallet. Det var på mange måter en tid for fremgang og optimisme, og ikke minst hvor den sosialdemokratiske vinden feide over landet og tilsynelatende ga alle ”like muligheter”. Dette at man kunne bli en nasjonalhelt via gode idrettsprestasjoner var ikke noe nytt, men at man nå kunne komme fra alle lag av folket var nytt. Dette preget også idrettsbevegelsens utvikling, og ikke minst knyttet det våre besteidrettsutøvere tett til ”folk flest”. I dette bildet var OL kanskje det aller gjeveste å vinne. Spesielt var det vintergrenene som sto våre hjerter nærmest, og for meg var skøyteløp helt unikt, helt fra jeg som 6 åring begynte å følge med i 1964. Jeg tror det som gjorde kombinasjonen skøyteløp og OL så unikt, var at man ikke hadde enkeltdistansemesterskap på den tiden. Kun hvert fjerde år kunne de fleste av spesialistene på 500, 1500 eller langdistansene gjøre seg noe håp om å bli legendariske. Fallhøyden var stor, dramatikken likeså. Dessuten dukket det alltid opp løpere fra små nasjoner som presterte over evne, den ene dagen de hadde mulighet. Det var uforutsigbart, det var ikke over før siste par var i mål.
Publikum stilte opp i hopetall. Jeg ser for meg bilder fra OL i 1952, hvor tusener på tusener av nordmenn ble stuet sammen i Holmenkollen og på Bislett for å heie frem landsmenn. Det var denne muligheten til å oppleve dramatikk i sin egen bakgård som fenget. Likeledes senere, når NRK sendte fra leker andre steder i verden. Vi kunne oppleve storhet hjemme i stua. Det kan vi fortsatt, men det er noe som mangler, liksom. Noe jeg ikke helt greier å sette èn finger på. Jeg tror det er selve grunnideen som er forvitret bort, det fundamentet OL var tuftet på er gradvisvis blitt erstattet av juks, grådighet, pampevelde og elitespissing. Det har gått inflasjon i øvelser og medaljer. Og det er ikke mulig å få kjøpt billetter til mange av arrangementene – de er gitt bort til rause sponsorer som bruker lekene som arena for nettverksbygging, smøring av forretningspartnere og nøkkelansatte. De få billettene som kan skaffes er så dyre, at de fleste som ikke har nær slekt og venner i aksjon, betakker seg.
IOC, som den tidligere Franco-disippel Juan Antonio Samaranch gradvis endret fra å være et litt gammelmodig arrangør-broderskap til å bli et forretningsministerium med kvelertak på all verdens idrett, har ”renset bordet” og bestemmer nå alle regler og dikterer alt som skjer i nesten alle idrettsgrener i verden. De grener som er inne i den olympiske ”varmen” er totalt prisgitt pampeveldet. Disse grenene styrer i realiteten ikke lengre sine egne idretter. Det er det IOC som gjør. Og de bruke økonomiske virkemidler. Det er enkelt å se, for rekken av grener som sikler blod for å bli ”olympiske” er lang. Og grunnen er ikke at de Olympiske Leker ar så veldig attraktive, idrettslig sett, men fordi det snart er den eneste veien man kan gå for å få en liten bit av de økonomiske moidler næringslivet stiller til rådighet for idretten. De smulene man må greie seg med utenfor IOCs verden gir lite grobunn for utvikling. Så det frister, selvsagt gjør det det.

For min del har OL, helt siden 1976 gradvis blitt mindre og mindre interessant. Jeg fulgte selvsagt litt med under OL på Lillehammer i 94, og gledet meg like mye over Kjell Storelids innsats som Johan Koss sin, men det er blitt færre og færre minutter foran TV’n. Det hele er blitt en ”hype” med tynnere og tynnere innhold, på tross av skarpere TV-bilder , flere timer og enklere tilgang. I år går også mye av godbitene på sen kveldstid/natt, og jeg kommer definitivt ikke til å være av dem som ofrer morgendagen for å se en håndfull utplukkede idrettsutøvere gjøre akkurat det samme som de gjør hver eneste år. Og medaljer skal jeg i alle fall ikke telle, man vet jo slett ikke om de er fortjent på ærlig vis.

Bråk i vente....

Bøkko lover mer bråk etter OL, skriver TV2 på sine nettsider. Du verden! Tenker jeg. Godt oppfattet! Det er da selvsagt at det vil bli mer diskusjon om situasjonen i Norsk skøytesport utover våren og sommeren. Det er bare ikke aktuelt at det er Bøkko-klanen som skal bestemme agendaen i denne debatten! Den bør nemlig ikke dreie seg om verken Bøkko eller Mueller. Den bør dreie seg om hvordan norsk skøytesport skal etablere et verdigrunnlag og en troverdighet som et trygt sted å være for alle utøvere. Den bør dreie seg om hvordan man skal kunne samarbeide bredt mellom de ulike miljøene og skape kunnskap og synergier som kan løfte oss opp til nye, internasjonale høyder. Med den stammen av juniorer vi har nå, har vi en unik mulighet til å greie dette innen få år. Det er dette vi må bruke tid på å legge til rette for nå, ikke la oss dra med i en slags endeløs dans i negativ spiral rundt gullkalven fra Hol. Håvard er en gudsbenådet skøyteløper, men heller ikke noe mer! Han er definitivt ikke norsk skøytesport alene! Hans behov skal selvsagt ivaretas på best mulig måte. Men han er ikke i en posisjon hvor han kan diktere NSF etter sin pipe. Tvert imot bør vår fremste utøver stille seg i front og være skøytesportens ambassadør i tykt og tynt. Dessverre tror jeg ikke dette vil skje, og at resultatet blir en utøver som aldri vil plassere seg i våre skøytehjerter. Det blir nok pussing av medaljer alene om ikke en snuoperasjon straks iverksettes. Mer bråk nå fra den kanten – ferdig!
Håpet er at jeg tar feil og at Team Bøkko tar til vettet og ser hvor de står, registrerer hvordan verden ser ut og velger en ydmyk linje i tiden som kommer. Det gjenstår å se….

Gnikk, gnikk....

Strålende kommentar av Esten O. Sæther i Dagbladets nettutgave i dag:

http://www.dagbladet.no/2010/01/25/sport/skoyter/peter_mueller/johann_olav_koss/jarle_pedersen/10080419/

Siste runde?

God underholdning å følge alle hopp&sprett rundt den såkalte ”Bøkko-saken”. At man lager så mye støy for å få ut sitt markeringsbehov, for deretter å lande pladask på magen på nøyaktig samme sted som man startet, betyr at man ikke har oppnådd noe, og at man faktisk har tapt.
Når forklaringen er at man velger å bli fordi man ”tenker på laget”, blir munnen min fylt av noe ubestemmelig, litt bittert, samtidig som jeg kjenner meg en smule uvel..... Dette er et spill for galleriet, som man i beste fall kan le litt av. Aktørene rundt Bøkko vet vi hva står for, i alle fall i forhold til andre mennesker, så å pakke inn begrunnelsen for avgjørelsen i en ”spiselig” innpakning er, ”Nice try”, men dessverre, vi lar oss ikke sjarmere. Her er det nok heller faktum at man har vurdert at Håvard har mest fordeler selv av å være på et lag som kan støtte ham, fremfor å suse rundt i et vakuum. Jeg gjetter på at rett etter OL er moroa i gang igjen!
Honnør forresten til styret i NSF som nok en gang ”sto han av”… De beslutninger man har tatt i forbindelse med denne saken er i tråd med god folkeskikk og godt lederskap, selv om man nok ikke burde ha tillatt noen kompromisser i forhold til en avsatt trener.
Vi satser nå på at det samme styret viser nok styrke til å rydde opp i den ukultur som har regjert rundt toppidrettssatsingen i forbundet i årevis, og det betyr er oppgjør med alle kulturbærene i norsk skøytesport. Ikke noen enkel oppgave, men dessverre helt nødvendig. Og det er nå har man sjansen!

The final cut....

Hva er det egentlig denne Håvard Bøkko innbiller seg?
At han skal kunne diktere norsk skøytesport til å gjøre som han vil, ellers så slutter han på landslaget?
Bare å sette seg selv så høyt på pidjestallen viser hvor liten bakkekontakt hele dette såkalte ”team Bøkko” har. Realitetsoppfattelsen må være fullstendig bak mål og jeg stiller store spørsmålstegn rundt aktørenes dømmekraft. At visa er ”Skit i Norge, leve Bøkko!” er forsåvidt ingen bombe. Akkurat det har jeg påpekt flere ganger her på bloggen. Likeså en åpenbar mangel på oppdragelse. Det hele toppes jo forresten med denne patetiske millionæren Rolf Hauge, som finansierer Mueller/Bøkko-gildet. Han opptrer i media som en pompøs, wannabee-utgave av Jacob Lund, og burde vel kanskje snart forstå at han er på feil banehalvdel?
Så. Det vil være en tragedie for norsk idrett om man nå gir etter for Bøkkos ultimatum. Dette virker nemlig å være ressigert og planlagt av Bøkkos medspillere, og i likhet med måten disse aktørene benyttet media i sommer til å sverte Leif Harry Hansen som presidentkandidat, brukes nå media til å sverte Johan Olav Koss. Maken til selvsentrente mennesker har jeg aldri oppplevd. For norsk skøytesport sitt ve og vel, er det nok best at disse figurene opptrer på egne vegne, både nå og i fremtiden.  Så goodbye Bøkko, Mueller og Hauge, og god tur til Vancouver!

Oppdatert skøytetrening

Det virker som mange er opptatt av at Johan Olav Koss ikke er oppdatert på det som har skjedd av utvikling innenfor treningsmetodikk innen hurtigløp siden han ga seg i 94’.

Well, hvor oppdatert han er kan jeg ikke si noe 100% om, men det jeg kan si noe om, er at det egentlig ikke har skjedd så veldig mye på treningsfronten siden 90-tallet. Og kjernen i Peter Mueller sitt opplegg, slik jeg har observert dette, synes å være basert på de samme prinsipper som Diane Holum benyttet på Eric Heiden og co. på slutten av 70 og begynnelsen av 80 tallet. Mye fart, tøff styrketrening, ”fartslek” med mange øvelser som utfordrer anaerob utholdenhet, høyt treningsvolum. Dette opplegget passet kun for noen få på 70-80 tallet, og passer sikkert bare for noen få nå også, selv om jeg observerer en viss moderering av de mest ekstreme periodene i det Peter Mueller kjører i forhold til det de nevnte amerikanerne gjennomførte.
Johan Olav Koss har, tross alt, fulgt både amerikansk og canadisk skøytesport tett som mental støttespiller gjennom flere år. Jeg tror nok han via dette samarbeidet har oppdatert seg bra på nye trender innenfor hurtigløpstrening.
Det er tross alt i Asia og på det Amerikanske kontinent utviklingen av prinsipper for hurtigløp utvikles for tiden, hverken i Norge eller Nederland.
Det kan for øvrig Finn Halvorsen, landets mest oppdaterte person på hurtigløpstrening og moderne organisering av landslag fortelle mye om.
De prinsipper som Mueller benytter er av eldre dato, så de har sikkert ikke Johan Koss særlig kjennskap til. Derimot kjenner han godt til de prinsipper som Olympiatoppen anbefaler, blant annet basert på de erfaringer som Rolf Sæterdal dokumenterte. Disse prinsippene følges i store trekk av hans gamle trener, Hans Trygve Kristiansen, og følges i dag blant annet av utøvere som Olaf Tufte og Ole Einar Bjørndalen. Ikke helt utdaterte prinsipper, med andre ord.
Når er det vel også slik at utfordringen en trener har er å klare å differensiere både innhold og mengde trening fra individ til individ. Det som etter mitt syn skiller en god trener fra en mindre god, er nettopp denne egenskapen. På samme måte er det den smarteste utøveren som blir best, fordi han/hun evner å lære hva som er best ut fra de signaler kroppen gir på ulik miks av treningsprinsipper og mengde.

Derfor. At man forsøker å få Johan Koss til å fremstå som en nærmest utdatert person i forhold til skøytetrening blir totalt skivebom. Det er faktisk Peter Mueller som er mest utdatert i forhold til en slik definisjon. Men alt i alt så er det ingen som har noen fasit annet enn løperne selv. Det kan nok både Sverre og Maren Haugli og Håvard og Hege Bøkko bekrefte….

Akk og ve.....

Det er vel kanskje ikke så merkelig at Peter Mueller har fått holde på i årevis med en fremferd som i bestefall kan betegnes å være på kollisjonskurs med norsk idretts verdigrunnlag.
Jeg forstår dette godt, når Olympiatoppens ”mann”, Johan kaggestad fremviser et kvinnesyn som det han gjorde overfor NRKs Marianne Kvamme når hun spør ham om han ser noen bekymringer ii tilknytting til bråket rundt Peter Mueller saken.

Sitat:
"De fleste bekymringer blir det aldri noe av, så jeg tror du skal slutte å bekymre deg du unge dame."

Selv en nøktern fyr som Ove Eriksen skjelver på hånda når han kommenterer Olympiatoppens ”hedersmann” sine uttalelser.
Min undring går i en slik forbindelse over til noen konklusjoner:

- Jeg har registrert reaksjonsmønster til flere av de involverte ”ressurspersonene” i praksis, og er slik sett ikke overrasket over at man mister kontroll når de ”ekle” spørsmålene kommer. Blant annet så var Johan Kaggestad sine uttalelser i forkant av årets skøyteting i beste fall basert på manglende innsikt. Dessverre viser han at han har brukt tida fram til nå til å miste enda mer innsikt. Er det interessen det skorter på?

- Når Johan Kaggestad fremviser et slikt kvinnesyn og tydelig forsvarer at verken han selv eller noen i landslagsledelsen har turt å korrigere Muellers atferd i frykt for at Håvard Bøkko ikke skal prestere når han ikke får viljen sin, så forstår jeg at situasjonen er som den er.

- Bråket i norsk skøytesport vil ikke gå over før nåværende sportslig ledelse (her er ikke vikarierende Pedersen/Koss medregnet) er fjernet og forbundsledelsen tar fatt i den sportslige situasjonen på en profesjonell måte. Man kan ikke overlate til inkompetente ledere å videreføre norsk skøytesport etter OL i Vancouver! Fremtidens sportslige satsing bør ikke inkludere Olympiatoppen, så lenge de bruker personer som Johan Kaggestad. Gjennom ham har de ikke vist evne til å ivareta andre enn Håvard Bøkko sine interesser.
Norsk skøytesport trenger ikke medaljer slik situasjonen er nå – man trenger samhold og nybygging ikke arroganse og usaklig bruk av hersketeknikker.

- Selv om ledelsen i skøyteforbundet skal ha honnør for sin håndtering av Peter Muellers avskjedigelse, fritar det dem ikke fra ansvaret for å rydde opp i de forhold som har ført skøytefamilien opp i den situasjon man befinner seg i. I fortsettelsen kan man, for eksempel, starte med å lytte til de som har historier å fortelle, og foreta de ledelsesmessige grep som er nødvendige for å rydde opp før sakene blir til stinkbomber. Dette må man selvsagt gjøre selv om enkelte aktører forsøker å ”grine” seg til privilegier.