Italienske helter

Jeg er en relativt ivrig sykkeltilskuer. Etter at Eurosport og TV2 startet med overføringer fra de store etappeløpene, har jeg forsøkt å få med meg så mye som praktisk mulig av disse sendingene.

Det er utrolig fascinerende å se syklistene yte utrolige prestasjoner hver dag i tre uker. Det er nesten skremmende enkelte ganger. Når man vet hvor mye det koster å sykle et ritt på 130-180 km uten de monsterbakkene som ”Grand Tour” utøverne må bakse med, da har man i alle fall en viss mulighet til å forestille seg hvilke prestasjoner, selv nr. 100 i slike ritt gjør.
At denne idretten har vært et lett offer for doping er derfor ikke spesielt vanskelig å forstå ut fra et fysisk perspektiv.
At vinnerne, spesielt de som klatrer fra alle de andre på de mest spektakulære fjelletappene, i tillegg blir folkehelter i land som Italia, Spania og Frankrike, minsker ikke akkurat lysten for svake sjeler til å ty til juks. Og når det også er slik at unnskyldningen ”alle gjør bdet”, er en allmenn dogme i miljøet – ja da er det lett å forstå hvorfor sykkelsporten havnet i det uføret de var/er i.

I italia har sykkelutøvere som i løpet av karrieren viser utenomjordiske prestasjoner, en tendens til å havne både på sokkel og som legender. Uansett om de er levende eller døde.
Fauso Coppi, en utøver som innrømmet å ha brukt amfetamin, og som sikkert ikke stoppet der. Han er en av Italias nasjonalhelter. Man har satt juksemakeren på sokkel og gjort ham til en slags ”sykkelgud”. Kvalmt.
Marco Pantani, hylles som en fantastisk idrettsutøver med klatring som spisskompetanse. Han var vel i realiteten det vi populært kaller et ”dophue”, som via sitt dopingmisbruk også ble avhengig av narkotiske stoffer. Dette er altså en idrettshelt i Italia!
Jeg kan nevne flere av disse Italienske heltene, som, på tross av at de kun er en gjeng umoralske, dopede juksemakere, fremstår som nasjonalhelter i dette landet. I Italia virker det som det bare en ting som gjelder: Gjør noe spektakulært, vinn, du blir helt uansett om du blir tatt i juks i ettertid. Moralen er at det lønner seg å ta sjansen på å jukse. Vil du ha heltestatus, så kjør på! Klart at mange unge utøvere drømmer en slik posisjon! At de tar sjansen på å jukse seg frem til bedre prestasjoner er vel derfor ikke så merkelig.
I går så jeg en spektakulær etappe i ”giroen”. Det var en Italiener som vant, og pretasjonen virket utenomjordisk. Men jeg greier liksom ikke helt å glede meg over prestasjonen til en tidligere dømt italiensk doper ,som nærmest uanstrengt drar fra mange av de beste rytterne i verden på sin ferd opp til toppen av Zoncolan. Slike umenneskelige prestasjoner har vi sett flere av før, og ofte har de vært akkurat det vi har tenkt: For godt til å være sant!
Mitt håp er nå at Ivan Basso, på tross av sin fortid som doper, har benyttet lovlige metoder denne gangen til å oppnå sitt prestasjonsnivå. Jeg håper også at Ikke Italienerne, tross sin hang til å opphøye juksemakere til nasjonalhelter, og i ren desperasjon for å oppnå etappeseire i deres elskede ”giro”, gjør det som står i deres makt for å avsløre dopede idrettsutøvere, uansett hvilken nasjonalitet de tilhører. Dessverre er jeg er skeptisk. Det er denne lukta……