Når er nok nok?

Det er med sorg, men ikke overraskelse, jeg leser om disiplinærsaken som er tatt ut mot Peter Mueller i forbindelse med hans håndtering av en av de beste ambassadører for norsk skøytesport, Maren Haugli. Det eneste som er bra med denne saken, er at det er tatt ut disiplinærsak mot ham i forbundet. Jeg bare håper noen var såpass forutseende at det også ble tatt ut disiplinærsak mot ham i forbindelse med hans behandling av Mari Hemmer. Da kan man nemlig straks bli kvitt ham.

Det jeg synes er mest merkelig med denne saken er at Marens brev måtte sendes til Skøytepresidenten. Og Vibecke Sørensen takler saken slik en leder skal. Men, hvorfor reagerer ikke forbundstrenerens foresatte, Sportssjef Øystein Haugen? Har han ikke tyngde nok til å styre, eller er han faktisk samme ulla? Og denne fantastiske trenerlegenden, Johan Kaggestad i Olympiatoppen. Toppidrettens apostel. Hvor står han i dette bildet. Er han blind for det som foregår, eller er slikt psykososialt miljø som Mueller og Haugen forvalter et speilbilde av Olympiatoppens toppidrettspolicy? I alle fall tyder tidligere uttalelser fra Kaggestad på at Haugen og Mueller opererer i tråd med Olympiatoppens policy i sin omgang med toppidrettsutøvere. Han burde, etter mitt syn og ut fra de verdier jeg vet den organisasjonen han representerer står for, gi litt valuta tilbake til skøyteforbundet i form av gode, forebyggende og korrektive tiltak. Men ingen ser ut til å bry seg. Og aller minst de skøytemiljøene som har løpere på ”Peters lag”. Her er det ingen empati med andre utøvere, kun fokus på sine egne som teller. Dette er for øvrig i tråd med den tradisjonelle ånd som har dominert skøytemiljøet så lenge jeg kan huske. Drit i de andre, tenk på deg sjøl! Skit i Norge, leve Toten!
Vi sier ingenting, for da kan ingenting bli brukt mot oss! Ergo, det er legitimt i norsk skøytesport å misbruke maktposisjoner, akkurat det som Mueller og Haugen etter manges syn gjør.
På forrige ting stilte en gruppe oppegående mennesker til valg med en agenda som gikk ut på å få ryddet opp i de forhold som de mente var uholdbare i styringen av norsk skøytesport.
Av frykt for å miste et par mulige OL-medaljer til en løper fra Hallingdal, og ikke minst fordi en rekke små miljø satt og håpet på at ”deres utøvere” skulle få en sjanse i 2010, så lot man kursen være som den var. Og til dette formålet benyttet man alle midler. Endring er skummelt, det rokker ved posisjoner som man har brukt mye tid på å manøvrere seg inn i. Det er tryggest at ting er statisk. Og denne statiske situasjonen gir kanskje en OL-medalje til Hallingdal? Men, på sikt er det nok ikke så lurt å sitte stille å se på sin egen navle. Men, det gir faktisk flertallet av norske skøytefan, skøyteledere og utøvere blaffen i.
Så, da er det vel heller ingen grunn for disse menneskene til å kommentere noe som helst av det som skjer med løperne bak Bøkko? Vi gleder oss jo til en fantastisk skøytesesong med Bøkko og Kramer, ikke sant? Tja, jeg for min del sitter med vond smak i munnen. Jeg greier ikke å glede meg noe særlig over Håvards prestasjoner på isen, når jeg vet hvordan andre utøvere rundt ham behandles. Det oppleves merkelig at han selv stadig vekk hyller Haugen og Mueller som store helter. Selv toppidrettsutøver bør registrere urett i sitt miljø, og reagere empatisk på oppførsel som ikke hører noen sted hjemme. Men alle er tydeligvis ikke oppdratt til å tenke slik. Derfor greier jeg ikke å glede meg, men heller grue meg til hver dag med Mueller og Haugen, for jeg vet jo at det snart skjer det noe igjen som skader Norsk skøytesport, men ikke når – og det nytter ikke å gjøre noe med det heller, selv om aldri så mye vil, for flertallet jo vil ha en organisasjon hvor ”splitt og hersk” styrer det som skjer.