Feilskjær

Jeg tusker innimellom litt med pennen. Her er en liten novelle som jeg har skrevet. den er basert på en virkelig hendelse, men dramatisert veldig. Sannheten er en annen, men da ville det ikke blitt en novelle :-)

Jeg sitter i en langsomtgående bilkø på vei til hovedstaden. Det er 8. januar, en onsdag. I bilen, sammen med meg sitter det tre kamerater. Faren min kjører, en gammel Opel Kadett, grå.
Jeg er 13 år og vi skal inn å gå skøyteløp på Jordal. Første løpet i år. Etter en lang høst med trening og mett klubbløp, skal jeg endelig få møte de beste, og de beste er fra Oslo. De har alltid nye skøyter, nye trikoter og har gode trenere. Kunstis har de også. Vi har knapt is, selv om temperaturen synker ned mot femten minus. I Drammen er det bandy som gjelder og okkuperer hele isflata, unntatt ytrebane...
Spenningen og forventningen stiger i kroppen etterhvert som vi nærmer oss Lysaker. Det går smått. Jeg merker at jeg begynner å svette i håndflatene av spenning og forventning, ingen i bilen snakker mye, det er mest kommentarer om biler og mennesker vi ser, fremført med lett skjelvende røst. Jan er både kamerat og rival. I fjor var vi jevngode, men i år skal jeg bli best, det har jeg bestemt meg for. Oslo. Vi passerer rådhuset. Alltid rødt. Lyskryssene passeres i sneglefart og tvangstankene siger på. Får vi for dårlig tid? ”Hva er klokka”? God tid, selvsagt. Aldri for dårlig tid når fattern bestemmer avreisetidspunkt.
Vi passerer en grå masse av bygninger, det er mørkt, der, endelig! Jordal åpenbarer seg med amfien til venstre. Det lukter OL 52. På dette jordet hersker det skøytekultur. Kupper’n sin hjemmebane, kanskje han er her i kveld? For å se på oss!
Vi finner en parkeringsplass og går ivrige og stivbeinte ut av Opelen.
Det er gamle garderober her, de stinker av gammel svette og mangel på grønnsåpe. Bare harde trebenker. Her er det farlig å flytte seg sideveis uten å reise seg opp. En fyr jeg spilte fotball sammen med glemte seg bort en gang. Ja, ikke her på Jordal, men garderobene på SIF huset var like nedslitte.
Han blir kalt ”fliseræva” fortsatt. Fem cm. tre måtte han fjerne.
Så jeg flytter meg høyt.
På med tøyet. Superundertøy, sokker, den nye trikotbuksa, overdelen i lyseblått og hvitt, klubbfargene. Emblemet lyser på venstre side brystet, nytt alt sammen.
Det er fullt i garderoben. Det oser av oppladet energi fra gutter som skal ut å kjempe mot hverandre. Få ord veksles. De tryggeste fleiper og driter hverandre ut, men ingen tar notis av oss, vi har aldri hevdet oss blant de beste.
Jeg kikker på konkurrentene. Er de gode i år? Har jeg noen muligheter? Jeg kjenner igjen Steinar, han ble nr. 2 i NM i fjor, Egil der borte nr. 4. Jeg ble nr 24, men det har gått nesten ett år og det er alltids mulig....

Vi tar en joggetur, gutta fra Drammen. Det er litt eksotisk å være på kveldsbesøk i Oslo.
Isen er svart, kølsvart, det skyldes banedekket under, koksgrus, fælt å spille fotball på, faller du så river du opp huden og må rense bort kullet med pyrisept på bomull, og det svir! Sårene blir sånne som væsker og gasbindet gror fast i.Isen er glatt, det er ikke særlig kaldt, kanskje minus en. Elleveåringene er i gang og alle ”perser”. Det er første året de får lov å gå 500 meter i konkurranse, sikkert derfor. Men nye bestenoteringer blir det mange glade ansikter av!
Jeg føler meg trygg, kjenner at teknikken ”sitter”. Kjører et par tohundremetere, tar i. Jøss. Jeg holder iallfall følge med Egil. Tror nesten jeg var raskere. Det er viktig å vise seg frem.
En time igjen. Det er mange deltakere i ASKs tradisjonelle gutteløp, så mange at hele kvelden går med. Siste løper er ikke i mål før klokka 23, men ingen klager, vi holder ut fordi dette er det eneste stevnet utenom NM hvor de deler ut medaljer, og sølvpokaler. Dette er stort! Bare de beste får delta her, og jeg er en av dem! Jeg er stolt, jeg er tent, jeg skal vise dem!
Tiden frem til starten er seig, lista med parsammensetningen viser at jeg har trukket par med Egil. Jeg vet jo at han er god, og jeg kjenner at jeg blir nervøs, men jeg har siste indre, det er en fordel.Jeg drøyer tida med å slipe skøytene til de er kvasse som barberblader, pusser og pusser med marmorbrynet.

Så, er det min tur. Steinar leder klart. 47,6. Sterkt. Jeg har 52,4 – fra i fjor, men nå har jeg bestemt meg, alt eller ingenting! Jeg må gi alt.Starteren kaller oss frem. Parkameraten er senere på plass enn meg, vi nikker svakt til hverandre, dette er en hanekamp som han regner med å vinne. Det er Drammen mot Oslo, David mot Goliat.Skuddet drønner, jeg handler som i trance, får fart på beina, krøker meg sammen og finner en effektiv stilling, leder etter de første 100 meterne, kan ikke huske svingen, alt gikk så fort, ser ryggen hans på vekslingssiden, men har større fart, likevel greier jeg ikke å ta ham igjen, stuper inn i siste sving litt bak, får flyt, nærmer meg for hvert skjær, er forbi i utgangen, har størst fart. Fullfør! Tenker jeg. Fullfør! Jeg ser meg selv på seierspallen, mållinja nærmer seg. Da skjer det! Skøytespissen skjærer alt for tidlig ned i isen. I en brøkdel av et sekund ser jeg verden fra fugleperspektiv, så lander jeg på magen. Det gjør vondt. Langsomt sklir jeg over målstreken, noen meter bak parkameraten. Han får bronse, jeg blir nummer åtte. Jeg var et feilskjær fra pallen og gråter mine modige tårer. Det blir en lang tur hjem til Drammen, en sen kveld i januar.