Hopperen

Jeg har klatret opp i tårnet. Det ligger en tåkedott over toppen, så sikten er minimal. Men jeg vet at der nede et sted, der hvor jeg ser sporet mykt slutte å eksistere – der nede finnes det lys. Jeg vet at dersom jeg bare tør sette utfor, vil jeg fyke gjennom tåka og ut i det blendende lyset på andre siden, fortsette i en aksellerende bevegelse nedover, nedover..... Helt til bratt blir bue, og flatt – hopprota. Og da. Der hvor hopprota er på det krappeste. Da må jeg åpne øynene og rette blikket rett frem, mot horisonten, ikke mot slutten av ovarennet. Se aldri mot slutten, selv om du vet den kommer. Se mot horisonten. Fokusèr blikk, krefter, tankene dine mot det som venter der borte over trær og åkre. Hoppkanten er ingen slutt, bare en begynnelse på ditt livs eventyr.Jeg vet det, men likevel nøler jeg med å sette utfor. Kroppen er stiv av forventning om det uventede. Tenk om..... Tenk om kanten varer evig? Da vil ferden aldri ende i fuglens flukt over tretoppene, men i en loop.
Det er ”tenk om” i hodet mitt og glider under skia.
Det er tåke. Det er uklart både innenfor og utenfor hoppdressen. Jeg vet at publikum venter på meg. De skal se en fulgl i flukt utover og nedover mot overgangen. Men jeg ser ikke noen overgang, bare undergang. Jeg aker meg langsomt sideveis tilbake langs aluminiumsbommen.. Jeg kjenner kulda lamme deler av baken. Men jeg er varm i resten av kroppen, for jeg har tatt en beslutning. Jeg spenner av meg skiene, og tar heisen ned til sletta.