Rapport nr. 02 fra Berlin

Samlinger gir mye tid til å la tankene fly. Sånn sett er ikke Berlin noe unntak.
Når skøytemulskulaturen etter ei uke med jevn belastning begynner å murre og be om litt fritid, da er det bare å lystre og la andre prosesser få fritt utløp. ..
Således så følgende tekst dagens lys. Den nærmest "tøt ut" i løpet av et par minutter......


Sirkel
Jeg bestemmer meg. Jeg skal bryte sirkelen. Men jeg klarer det ikke. Nok en gang har jeg bestemt meg for det, men det går som det pleier – jeg snubler og faller inn i sentrifugen.
Det går rundt og rundt, men jeg blir ikke kvalm, bare veldig trygg. For jeg kjenner denne veien. Den er kjent og har ingen begynnelse og ingen ende. Men jeg vet ikke om sirkelen jeg følger egentlig er en spiral. Jeg håper i så fall det er en spiral som tar meg oppover mot noe uoppnåelig, og ikke ned til det oppnåelige.
Jeg noterer rundetider. 40,5 – 39,2 – 39,4 – 38,9 – 38,8 – Jeg er alle tiders ”Kupper’n”, jeg går og går og kommer bare til delmål. Det endelige målet er fjernt. Og jeg beveger meg kattemykt og jevnt. Som en russer. Gontsjarenkov, Sjilkov, Matusevitsj….. Det er prosessen som er målet. Summen av delmålene. En ukjent størrelse.
Jeg spenner på meg skøytene. Det er en trygg idrett. Den har ingen start eller begynnelse, den ene runden er veldig mange, så mange et helt liv kan romme. Jeg studerer den blanke isflaten nøye. Den er plan. Jeg sjekker ved å legge kinnet helt ned på det iskalde underlaget og lar blikket nivellere flaten. Jo, den er plan. Altså kan jeg trygt bevege meg her, uten frykt for å havne i en negativ spiral.
Så blir jeg kvalm. Det er minnet om å kjøre karusell som gjør meg kvalm. Jeg ble lurt til å delta. Sirkelen ble for kort og for fort. Korte sirkler har ingen ro over seg de er fulle av energi som presser seg ut og som skaper stress. Jeg vil ha romslige sirkler, eller ovaler som gir rom for ettertanke mellom hver passering. Mulighet til å korrigere teknikken. Selv om jeg vet at uansett så havner jeg på samme sted.
Drammen-Oslo-Drammen-Oslo. Sirkel.
Jul-Påske-Pinse-Sommer-Jul-Påske-Pinse-Sommer. Syklus.
Jeg tar et par forsiktige skjær. Passer på å velge riktig retning. Hvis man går feil her, vil man bryte sirkelens magi, den trygge vei, og kollidere, spolere tryggheten. På den lille ovalen, skal man alltid gjennomføre sine sirkler mot klokka, liksom for å forsøke å skru tiden tilbake. Et paradoks fordi sirkelens gjentakelse jo er selve symbolet på tiden som går. Ved å gå mot tiden demonstrerer man kanskje en vilje til opprør mot det uunngåelige. Men det blir med protesten.
I dag går jeg 70 ovaler på den islagte flaten, samtidig beveger jeg meg videre i den store sirkelen, som går med tiden, som er tiden. Her finnes ingen rundetider, bare en umerkelig bevegelse rundt et sentrum som er ukjent. Kanskje er det ikke en lukket sirkel, eller en spiral som tar meg opp eller ned. Kanskje er det en grammofonplate med den samme gamle visa som spilles om og om igjen, og som tar meg sakte men sikkert inn mot midten, i raskere og raskere omdreininger. Kanskje er livet mitt en 78-plate med Argentinsk Tango, eller en LP av Led Zeppelin – Stairway to heaven. Det spiller ingen rolle. Innerst er det slutt, uansett. Der står stiften og skraper og skraper, mens rundene fortsetter til strømmen går.
Jeg forstår sammenhengen. Jeg bestemmer meg. Jeg skal bryte sirkelen. Jeg skal gå motsatt vei så raskt jeg klarer. Jeg hører starterens signal. Jeg huker meg ned og gir alt.