The Wall

Å forsøke å drive med tilnærmet toppidrett samtidig som man skal skjøtte jobb og familie, er en balansegang på slakk line. Kroppen er også et svært uforutsigbart instrument, med ett unntak: Det meste som er godt for munnen er det motsatte for resten av organismen! Men treningsdoser, dagsform, søvnmønster etc. er det vanskelig å finne noen fast logikk på - om det i det heletatt finnes? Uansett, så krever summen av selvpålagte belastninger en god posjon av sensitivitet, om man skal lykkes. Forrige uke var en ganske så middels hard treningsuke, hvor jeg gikk et løp på onsdag, og forøvrig trente et par tøffe isøkter og noen lettere økter på is, sykkel og ski. Planen var å fortsette med en knalltøff uke. Og starten på uka ble som forventet: Tøff! Sikkert litt i tøffeste laget. Men, det er slik det er å forsøke å balansere på maks belastning hele tiden. Gårsdagens 3000m på Valle Hovin ble årets værste løpsopplevelse. Jeg hadde en tøff terskeløkt på is dagen før. På sandpapir-is og i vind ble det gått rimelig fort. Jeg merket i etterkant at kroppen ikke reagerte slik den skal. Jeg ble veldig langsomt restituert, sov elendig, men var trøtt som et bybud og gikk i "ørska" hele dagen etter. Under oppvarmingen på isen i forkant av løpet, merket jeg at det var temmelig tomt for kraft, men bestemte meg likevel for å satse det jeg kunne. 20,9 på 200 fra ytre var ok, likeledes 34,8, 36,4 og 36,3... Men så gikk rullgardina ned, og dett var dett.... 37-38-38-39 var svakere enn terskeldragene dagen før, på bedre is og mindre vind, og det forklarer vel det meste?
Forklaringen er enkel: Overskuddet er borte og må bygges opp. Det betyr at jeg må endre på treningsplanene resten av uka, og få overskuddet på plass før neste konkurranse, Hamarlekene.

Det skal jeg nok klare, for nå står de hyggelige opplevelsene i kø, og mulighetene til å sove lenge om morran er rett rundt hjørnet. Jeg trenger mye hvile når dagslyset gjemmer seg bak mørke, våte skyer....